Jøtulstreiken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Jøtulstreiken var en arbeidskonflikt ved A/S Jøtul i Oslo i 1976. Konflikten startet 12. februar og varte i vel fem uker. Den omfattet 340 jern- og metallarbeidere ved bedriften.

I utgangspunktet dreide konflikten seg om bedriftsledelsens behandling av en oppsigelsessak. Men siden det dreide seg om en «ulovlig» streik på siden av det etablerte fagforeningsapparatet utviklet den seg også til en strid innad i fagbevegelsen.

Streiken resulterte i store avisoppslag. Det var flere grunner til medieoppmerksomheten: Konflikten fant sted i det DNA-dominerte Oslo Jern- og Metallarbeiderforbunds midte, men med kjente AKP-ere i ledelsen. Mange innvandrere deltok aktivt, også i streikeledelsen. De streikendes krav var dessuten grensesprengende: De forlangte bedriftsledelsen avsatt!

Bakgrunnen for streiken[rediger | rediger kilde]

Klubben ved bedriften hadde radikale tradisjoner. De hadde ofte tatt strid med eierfamilien Gahr som satt på aksjene i A/S Jøtul.

Denne gangen var opptakten til konflikten behandlingen av en oppsigelsessak. En jugoslavisk arbeider hadde i desember året før kommet i krangel med en formann, en sak som endte med at arbeideren mista jobben. Jøtulklubben mente han var usaklig oppsagt, og med forbundet og LOs juridiske kontor i ryggen hadde de tatt ut forliksklage. Selve oppsigelsessaken ble etter hvert løst ved forlik. Han fikk jobben tilbake.

Men under behandlingen av denne saken i Oslo Forliksråd 11. februar dukket det opp en overraskelse. På møtet trakk Jøtuls disponent fram en navneliste: 23 ansatte hadde skrevet under på at de ikke ville jobbe sammen med den oppsagte. To formenn hadde hjulpet disponenten å samle navnene på lista, bak ryggen på de tillitsvalgte.

Disponenten var fra før omstridt. Han hadde tidligere vært arbeider og klubbformann, før han ble nestkommanderende for direktøren. Mange arbeidere hadde fått merke at han kunne være hard i behandlinga av folk. Eller som det heter i bedriftens historiebok; «en krevende leder».[1]

Nå reagerte klubbstyret kontant på disponentens utspill med navneliste. De oppfattet det som et forsøk på å hindre klubben i å opptre samlet og solidarisk.

Organiseringen[rediger | rediger kilde]

Arbeiderne i støperiet og pussehallen ved Jøtul i Enebakkveien la ned arbeidet straks de fikk høre om disponentens liste. Dagen etter – fredag den trettende – var det sit-down-aksjon på Jøtul fra kl. 13. Nå var også emaljeavdelingen og monteringsavdelingen på Grønvold med. Det ble fattet enstemmig vedtak: Streik til disponenten har bedt om unnskyldning!

I ledelsen for Jern og Metalls Avdeling 1 i Oslo var man aktive for å få den «ulovlige» streiken under kontroll. På et felles klubbmøte 18. februar kom det forslag fra forbundet om å gjenoppta arbeidet i 12 timer «for å komme i forhandlingsposisjon». Forslaget ble avvist med 116 mot 99 stemmer.

Foran klubbmøte neste dag var frontene steile. Bedriftsledelsen hevdet at fortsatt streik kunne bety nedlegging av deler av virksomheten: 80 mann kunne miste jobben. De streikende hadde nå valget mellom å gjenoppta arbeidet uten å ha oppnådd noe, eller trappe opp. På møtet la Marit Engh fram forslag om full streik. Hun var AKP-er. Hun var en av bare ni jenter blant menn. Forslaget hennes ble møtt av en skog av oppstrakte hender som stemte for streik. Nå var kravet at både disponenten og de to formennene med navnelista skulle vekk fra arbeidsplassen.

De streikende organiserte seg med tanke på at streiken kunne bli stemplet – og dømt – ulovlig. Klubbstyret trådte til side. De streikende valgte en bred streikekomite. AKP-eren Kjell Gjerseth ble leder.

Streiken ble stramt organisert, og en stor del av de streikende var aktive: Det ble samlet støtte til streiken. Det ble drevet informasjonsarbeid. Det ble gitt ut streikeavis. To ganger i uka var det streikemøte. På møtene ble utviklingen diskutert i gruppediskusjoner blant de streikende. Familiene ble trukket med.

De streikende fikk låne lokalene til Heismontørenes Fagforening i Folkets Hus som streikekontor. Heismontørene hadde selv nylig vært i en lengre konflikt.

Streikestøttekomiteene[rediger | rediger kilde]

Siden aksjonen var «ulovlig», fikk ikke de streikende økonomisk støtte fra eget forbund. Til gjengjeld kom det mye støtte fra annet hold. Over hele landet ble det samlet inn penger. Mer enn 885 000 kroner kom inn på de fem streikeukene.

Om lag 500 000 kom fra et nett av streikestøttekomiteer, en form for organisering AKP(m-l) hadde initiert. Ulike fagforeningsbevilgninger utgjorde nærmere 100 000, arbeidsplassinnsamlinger om lag 50 000. Fra ulike miljøer ved Universitetet i Oslo kom det 60 000.

Innsamlingene i regi av streikestøttekomiteene kom til å bli avgjørende. Streikekassa gikk ikke tom.

Forhandlinger, opptrapping, seier[rediger | rediger kilde]

Konflikten utviklet seg snart til en dragkamp mellom Jøtularbeidernes streikekomite og ledelsen i Oslo Jern og Metall, om hvem som skulle ha initiativet og den reelle ledelsen i streiken. Til slutt endte dette i et slags kompromiss: De streikende skulle ta et opphold i streiken, slik at man kunne forhandle «lovlig» for å få gjennom kravene.

På morgenen tirsdag 16. mars stemplet derfor dagskiftet inn på alle avdelinger. Det var vedtatt en dags streikepause, mens forhandlingene pågikk. Men resultatene uteble. Onsdag 17. mars var det igjen full streik. Nå lå det også an til opptrapping. Blant Oslos 18 000 jern- og metallarbeidere ble det planlagt en times sympatistreik på mandagen.

Det ble ikke nødvendig. Lørdag 20. mars kom det femte nummeret av de streikendes avis med nyheten: Disponenten har sagt opp! Etter streikemøte dagen etter kunne de også slå fast at en av de to formennene forlot bedriften. Den andre beklaget nå sin opptreden overfor klubben.

Mandagen avsluttet de streikende aksjonen. Det skjedde med seiersmøte i Folkets Hus.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dag O. Skjold, side 170. Rik på tradisjoner. Jøtul gjennom 150 år. (2003)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]