Ivar Hobbelhagen
| Ivar Hobbelhagen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. apr. 1901 | ||
| Død | 2. jan. 1964 (62 år) | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ivar Hobbelhagen (født 20. april 1901, død 2. januar 1964)[1][2] var en norsk fagforeningsmann, etter krigen sentral i Arbeiderpartiets arbeid for å kartlegge Norges Kommunistiske Partis folk og nedkjempe kommunistene i fagbevegelsen.
Omstridt rolle under krigen
[rediger | rediger kilde]Hobbelhagen var leder i Herøya Arbeiderforening, og under krigen med i den illegale ledelsen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Men på Herøya ble Hobbelhagens rolle under krigen likevel et betent tema. Bakgrunnen var et dilemma en del av Herøya-arbeiderne ble satt i, da Norsk Hydro i 1941 spurte dem om de var villige til å reise til Tyskland for å sette seg inn i fabrikasjon av lettmetall. Skulle de reise eller nekte? De rådførte seg med formannen i foreningen, Hobbelhagen. Han svarte imidlertid verken ja eller nei, men mente det fikk bli opp til den enkelte.
Etter krigen ble det tatt et oppgjør med de såkalte «Tysklandsfarerne». Etter strid og mekling kom man fram til et slags kompromiss, en løsning også Hobbelhagen aktivt bidro til. Resultatet ble at arbeiderne fikk beholde jobben, men ble utestengt fra alle faglige tillitsverv i to år.[3] Kommunistene på Herøya mente Hobbelhagen selv burde hatt samme straffen, men saken ble ikke ført videre.
Rett etter krigen fikk Hobbelhagen en stilling som midlertidig sekretær i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Da han stilte til valg som forbundssekretær på det første landsmøtet etter krigen ble han imidlertid vraket. Begrunnelsen var blant annet at han hadde motarbeidet kommunistene, og de angivelige tendensene til «silkefront» under krigen.[4]
Mobilisering mot kommunistene
[rediger | rediger kilde]I oktober 1945 etablerte sentralstyret i Arbeiderpartiet et faglig utvalg som spesielt skulle mobilisere partifeller på arbeidsplassene i kampen mot kommunistene. Hobbelhagen ble sekretær for utvalget.[5] Formelt var han faglig sekretær ved partikontoret fra november 1945 til 15. januar 1948. Da fikk han den formelle stillingen som sekretær i Folkets Hus Landsforbund.[6] På nyåret 1950 gikk han over i en spesiell LO-stilling, som også hadde med overvåking av kommunister å gjøre.[7]
Reelt var han hele tiden sentral i APs kamp mot kommunistene. Sommeren 1946 sendte han på vegne av APs «faglige utvalg» brev til partifeller, og ba om «fortegnelse over de enkelte forbunds tillitsmenn, forretningsutvalg og hovedstyrer. I denne fortegnelse er det nødvendig å avmerke de enkeltes politiske innstilling med A. og K.»[8]
Arbeidet med å kartlegge kommunistene på arbeidsplassene foregikk kontinuerlig i disse årene, men beveggrunnene endret seg noe. Rett etter krigen sto kommunistene sterkt, og NKP hadde mye innflytelse i fagforeningene. I 1945 - 1946 var APs primære mål å vinne faglig hegemoni for eget parti, og nedkjempe de kommunistiske rivalene. I dette arbeidet var Hobbelhagen et naturlig valg. Men sine erfaringer fra Herøya kjente han både motstanderne i NKP og fagbevegelsen godt.
Da Hobbelhagen i 1950 gikk inn i spesialstillingen i LO var situasjonen en annen. Med et sterkt redusert og splittet NKP hadde AP i realiteten vunnet striden om fagbevegelsen.[9] Men landet hadde i mellomtiden blitt medlem av NATO, og den kalde krigen var en realitet. Nå fryktet man blant annet at kommunistene på brygga kunne mobilisere havnearbeiderne for å hindre ilandføring av amerikansk militærmateriale,[10] eller at NKP på annet vis kunne true sikkerheten.
Etterretning i den kalde krigen
[rediger | rediger kilde]Med et omfattende kartotek over NKP-folk i fagbevegelsen og en felles frykt for kommunistene ble det nå utviklet et fordekt samarbeid med Forsvarets hemmelige tjenester.[11] Hvem som etter hvert finansierte denne AP-LO-virksomheten - og Hobbelhagen - er langt fra åpenbart. Lund-kommisjonen forsøkte på 1990-tallet å avklare dette, men endte opp med konklusjonen: «Hvem som lønnet Hobbelhagen er uklart».[12] Ved siden av Hobbelhagen sto blant andre Arne Hjelm Nilsen for kontakten med de hemmelige tjenester. [10]
Hobbelhagen hadde dårlig helse, og var derfor deler av tiden mindre aktiv. Fra sommeren 1951 var han en periode syk og helt arbeidsudyktig.[13] På grunn av hans sviktende helse, især etter at han hadde hatt et infarkt i 1958, ble Nilsen viktigere som informant for LO-lederen.[14]
I ettertid beskrev Håkon Lie Hobbelhagen kun som «LOs mann», og gikk langt i å tone ned hans rolle i AP. På et tidspunkt hevdet han sågar at han aldri hadde snakket med ham...[1] Så sent som i 1952 satt imidlertid Hobbelhagen fortsatt sentralt i AP, og utgjorde partiets faglige utvalg i lag med folk som Parelius Mentsen, Martin Tranmæl, Tor Aspengren, Ragna Karlsen - og Haakon Lie.[15] Lund-kommisjonen måtte oppsummere: «Kommisjonen finner ikke Haakon Lies forklaring dekkende når det gjelder Ivar Hobbelhagens rolle».[1]
LO-formann Konrad Nordahl omtalte i sin dagbok Hobbenlagen som «vår etterretningsmann».[4] Alt tyder på at Hobbelhagens rolle gradvis ble utvidet, fra å dreie seg om fagforeningsområdet til mer generelle etterretnings- og sikkerhetssaker. I 1956 orienterte han LO-lederen om grupperingene rundt den nye venstresideavisen Orientering. I kontakten mellom Hobbelhagen og Nordahl var temaet også forholdet til russiske diplomater, og forholdet mellom Gerhardsen-familien og russerne, særlig vederørende Werna Gerhardsen og KGB-offiseren Xenia Beljakov. Lund-kommisjonen antar Hobbelhagen formidlet informasjon fra de hemmelige tjenester til LO-lederen.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Side 1037. Lund-rapporten
- ^ DIS, Gravminner i Norge
- ^ Side 23, Cella på Herøya, Fram Forlag, oslo 1952.
- ^ a b Side 1044. Lund-rapporten
- ^ Side 997, Lund-rapporten
- ^ Side 6, «Partikontoret», Det norske arbeiderparti, beretning 1948
- ^ Side 1007. Lund-rapporten
- ^ Side 81. Trond Bergh: Storhetstid (1945-1965), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 5, Tiden (1987)
- ^ Side 83. Trond Bergh: Storhetstid (1945-1965), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 5, Tiden (1987)
- ^ a b Side 1033. Lund-rapporten
- ^ Side 1023. Lund-rapporten
- ^ Side 1018. Lund-rapporten
- ^ Side 1004. Lund-rapporten
- ^ Side 1045. Lund-rapporten
- ^ Side 12, «Faste komiteer og utvalg», Det norske arbeiderparti, beretning 1952
- ^ Side 1048. Lund-rapporten