Imperiets overanstrengelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karikatur av Cecil Rhodes, et ofte brukt symbol på imperialisme.

Imperiets overanstrengelse (engelsk: imperial overstretch eller imperial overreach) er en hypotese om at imperier kan få en slik utstrekning at de mister evnen til å opprettholde eller utvide sin militære og økonomiske rekkevidde.[1]

Hypotesen ble popularisert av historieprofessor ved Yale University Paul Kennedy i sitt verk The Rise and Fall of the Great Powers fra 1987. Begrepet har ikke oppnådd samfunnsvitenskapelig konsensus. Det har ofte blitt brukt om prosessene forut for oppløsningen av Det britiske imperiet[2] og Sovjetunionen,[3] men også om amerikansk utenrikspolitikk i samtiden.[4][5][6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nye, Joseph (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 131–133. ISBN 0-321-08987-1. 
  2. ^ Ferguson, Niall (2005). «Sinking Globalization». Foreign Affairs (engelsk) (2): 64–77. 
  3. ^ Lundestad, Geir (2000). «'Imperial Overstretch', Mikhail Gorbachev, and the End of the Cold War». Cold War History (engelsk) (1): 1–20. 
  4. ^ Lundestad, Geir (2012). The Rise and Decline of the American «Empire»: Power and its Limits in Comparative Perspective (engelsk). Oxford University Press. s. 163. 
  5. ^ Layne, Christopher (2011). «The unipolar exit: beyond the Pax Americana». Cambridge Review of International Affairs (engelsk) (2): 149–164. 
  6. ^ Zagacki, Kenneth S. (1992). «The Rhetoric of American Decline: Paul Kennedy, Conservatives, and the Solvency Debate» (PDF). Western Journal of Communication (engelsk): 372–393.