Idealkonkurrens
Idealkonkurrens er et begrep innenfor strafferetten som brukes om det at en person i en og samme handling overtrer flere lovovertredelser, enten ved å overtre flere ulike straffebud (ulikeartet eller heterogen idealkonkurrens), eller ved å overtre ett straffebud flere ganger (likeartet eller homogen idealkonkurrens).[1]
Hvorvidt en bestemt handling medfører idealkonkurrens kan variere fra rettssystem til rettssystem. Et eksempel på noe som i de fleste rettssystemer vil bli behandlet som likeartet idealkonkurrens, er at en tenner på et hus i den hensikt å drepe de fem som bor der, og at en oppnår målet. I norsk rett vil det (forutsatt at alle straffbarhetsvilkår er oppfylt) bli bedømt som fem overtredelser av Almindelig borgerlig Straffelov § 233[2] om forsettlig drap.
Det å stifte en brann som kan forårsake tap av menneskeliv er imidlertid på visse vilkår en selvstendig forbrytelse i norsk rett. Dersom vilkårene for det er oppfylt, kan altså det å stifte en brann som over også være et eksempel på ulikeartet idealkonkurrens, fordi en i så fall kan straffes både for overtredelse av straffeloven § 233[3] om drap og § 148[4] om mordbrann.
Også betydningen av idealkonkurrens vil variere fra rettssystem til rettssystem. I norsk rett er et av de mest praktiske spørsmålene når det gjelder idealkonkurrens om en handling rammes av flere straffebestemmelser (ulikeartet idealkonkurrens), eller kun av én (ingen idealkonkurrens). Dersom flere straffebud kan brukes, øker strafferammen etter straffeloven § 62.[5] Det kan også få konsekvenser for foreldelsesfristen etter straffeloven § 67[6], og det vil medføre en del straffeprosessuelle virkninger.
Et eksempel fra Høyesteretts praksis er spørsmålet om et innbruddstyveri kan rammes av både straffelovens § 258[7] (grovt tyveri) og § 291[8] (skadeverk).[9] Høyesterett har uttalt at det i utgangspunktet ikke er noe til hinder for at straffebudene kan brukes ved siden av hverandre, men at spørsmålet må avgjøres på bakgrunn av en vurdering av hensiktsmessighet – «om man best karakteriserer et innbruddstyveri alene ved å henføre det under straffelovens § 258, eller om det er mer treffende ved siden av også å anvende straffebestemmelsene mot skadeverk».[10] Det er ikke naturlig å bruke skadeverksbestemmelsen «hvis ikke skaden har et omfang som gjør det ønskelig å markere også den side av handlingen».[11] Mer generelt har Høyesterett uttalt at det avgjørende er om «de to straffebestemmelser tar sikte på forskjellige sider ved det straffbare forhold».[12] De kan da brukes i idealkonkurrens.
Et annet praktisk spørsmål er om en handling innebærer at et straffebud er overtrådt flere ganger (likeartet idealkonkurrens), eller om det kun er overtrådt én gang (ingen idealkonkurrens). Dersom det er overtrådt flere ganger, vil dette medføre økt strafferamme og noen prosessuelle virkninger. I den såkalte Benny Bankboks-saken[13] ble det lagt til grunn at en vekter som hadde brutt seg inn i rundt 150 bankbokser i løpet av en dag, kun hadde begått ett grovt tyveri, selv om bankboksene tilhørte forskjellige personer.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Idealkonkurrens – jus (2009). Store norske leksikon [Internett], Oslo, Kunnskapsforlaget. Tilgjengelig fra <http://www.snl.no/idealkonkurrens/jus> [Nedlastet 9. februar 2010].
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 233.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 233.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 148.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 62.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 67, fjerde ledd.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 258.
- ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 291.
- ^ Rt. 1973 s. 1004.
- ^ Rt. 1973 s. 1004.
- ^ Rt. 1973 s. 1004.
- ^ Rt. 1962 s. 871.
- ^ Rt. 1979 s. 452.