Ibn Muqla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Papyrusfragment fra Ibn Muqlas tid

Ibn Muqla (arabisk: ابن مقلة, Ibn Muqla; født 885/886[1] i abbasidenes hovedstad Bagdad; død 20. juli 940 samme sted) var den førende persiske kalligraf for arabisk på sin tid og den mest toneangivende for arabisk kalligrafi også i ettertiden. Han var en ledende byråkrat og senere vesir (statsminister) under tre av abbasidekalifene, årene 928–930, 932–933 og 934–936.

Utviklingen av de i moderne tid brukelige kursive stilene nasḫī, thuluth, muḥaqqaq, riqaa, rihani og tauqi tilskrives Ibn Muqla.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Hans karriere i offentlig tjeneste begynte i Fars, der han virket som skatteoppkrever.

I 908 begynte hans oppstigning i rikets sentrale byråkrati, tatt under vingene av den mektige vesiren Abu 'l-Hasan Ali ibn al-Furat, som gjorde ham ansvarlig for de offisielle sendebrev og meldinger.[1] Det var på denne tiden, under den lite effektive kalifen al-Muqtadirs styre (908–932), at sivilbyråkratiet nådde maktens tinde innen abbasidehoffet, men det var også den tiden fra de tidligere kalifers bedrifter og oppbygde reserver smuldret hen på grunn av kroniske finansielle problemer. På denne tiden var Bagdads politiske liv dominert av Ibn al-Furat og hans fraksjon (Banu'l-Furat), av hans rival Ali ibn Isa al-Jarrah og fraksjonen rundt ham (Banu'l-Jarrah), og den mektige militære øverstkommanderende, Mu'nis al-Khadim.[2] Til tross for sine tette bånd til Ibn al-Furat, som ble fornyet i dennes annen embedsperiode 917–918, vendte Ibn Muqla seg tilslutt mot ham.

Hans neste forfremmelse fulgte under Ali ibn Isa de facto-vesirat 918–928. Da ble Inn Muqla gjort til diwan over de offentlige besittelser.[1]

Vesir[rediger | rediger kilde]

Ved å dyrke vennskapet til den mektige kansler (hadjib) Nasr klarte Ibn Muqla å sikre seg utnevnelsen til vesir etter at Alis falt i unåde i 928.[1] Hens vesirat ble imidlertid plaget av voldsom indre ustabilitet, blant annet av ek kupp av kort levetid utført av Mu'nis, som avsatte al-Muqtadir til fordel for sin bror al-Qahir.[1][3] Selv om kuppet falt sammen, dominerte nå Mu'nis og hans tett forbundne Ali ibn Isa regjeringen, og dette førte til Ibn Muqlas svsettelse i 930.[1]

Ibn Muqla ble gjenutnevnt til veser av al-Qahir da han etterfulgte al-Muqtadir etter at sistnevnte ble snikmyrdet i 932. Den nye kalifens forsøk på å sette igjennom sin egen myndighet støtet mot motstand fra både Ibn Muqla og fra Mu'nis. Mu'nis begynte å konspirere mot al-Qahir, men ble arrestert og drept før han kunne handsle, hvorpå etter aver seks måneder i embedet Ibn Muqla ble avsatt.[1][4]

Ibn Muqla stilte seg så i spissen for en ny sammensvergelse, og i 934 ble al-Qahir tatt til fange, blindet og avsatt av muilitære styrker i Bagdad, og hans bror al-Radi overtok som kalif.[5] Ibn Muqla ble nå utnevnt til sin tredje vesirperiode.[1]

Abbasidenes Irak på 800- og 900-tallene

Undser denne tid var den største fare som truet kalifatet de regionale guvernørers tiltakende selvstendighet. De hadde utnyttet tiden med indre stridigheter ved hoffet til å styrke deres egen kontroll aver sine provinser, og holdt tilbake skatteoverføringer til Bagdad, slik at sentralregjeringen ble lammet.[5] Ibn Muqla satte seg fore å gjenvinne kontrollen over de mer lærliggende provinser med militærmakt, og valgte det hamdanidekontrollete Jazira som sitt første mål. I 935 satte han i gang og erobret den hamdanidiske hovedstad Mosul, men ble så tvinget til å trekke seg tilbake til Bagdad. Et nytt forsøk i 936 var å føre et felttog mot den opprørske guvernøren av Wasit, Muhammad ibn Ra'iq, men det kalertta han ikke en gang til å sette i bevegelse. Dette, sammen med at han ikke maktet å gjøre noe mot den stadig større finansielle krise, gørte til at Ibn Muqla ble avsatt.[1][6]

Ibn Muqlas avsettelse ble også markerer slutten på abbasidekalifenes uavhengighet, for kort tid etter ble Ibn Ra'iq utnevnt til det nye embedet amir al-umara («kommandant av kommandantene»), et milutært basert embede som ble de facto herskerembedet under hva som var igjen av kalifatet. Kalifen selv mistet enhver reell myndighet.[1][7] Ibn Ra'iq konfiskerte Ibn Muqla og hans sønn konfiskert, og Ibn Muqla på sin side begynte å konspirirere mot amir al-umara. Men Ibn Ra'iq ble imidlertid oppmerksom på dette, fengslet ham og hogg av ham høyre hånd. Kort tid etter, mens den tyrkiske general Bajkams hær nærmet seg Bagdad for å avsette Ibn Ra'iq, skar man også av Ibn Muqla tungen.

Selv om Bajkam lyktes i sitt felttog, forble Ibn Muqla ifengselm der han døde 20. juli 940.[1]

Kalligrafi[rediger | rediger kilde]

Ibn Muqla går for å være den som standardiserte arabisk skrift. Er definerte en kanon av seks kursive skrivestiler (al-aqlam as-sitta), og la dem inn et grunnsystem med et målesystem som brukte punkter som sin grunnenhet, slik at det rombeformede punktet som oppstår på flaten ved at man setter ned rørfjæren (qalam), markerer målestokken. Dette systemet har overlevet alle århundrer siden. Hva som gjaldt som kunstverk, var bare den kalligrafi som i dette henseende var feilfri.

Etter at han var falt i unåde og satt fengslet og hadde mistet sin høyre hånd; skal han ifølge en legende da ha bundet et skriverør til armen, og etter kort tid behersket han atter kalligrafiens kunst på mesterlig vis.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Sourdel (1986), s. 886–887
  2. ^ Kennedy (2004), s. 185–188
  3. ^ Kennedy (2004), s. 191
  4. ^ Kennedy (2004), s. 193–194
  5. ^ a b Kennedy (2004), s. 194
  6. ^ Kennedy (2004), s. 194–195
  7. ^ Kennedy (2004), s. 195ff.