I Have No Mouth, and I Must Scream

I Have No Mouth, and I Must Scream
Forfatter(e)		Harlan Ellison
Språk		Engelsk
Tilblivelse		1966
Sjanger		Science fiction
Utgitt		Mars 1967

I Have No Mouth, and I Must Scream er en postapokalyptisk science fiction novelle av Harlan Ellison. Den ble først gitt ut i IF: Worlds of Science Fiction i mars 1967. Den vant en Hugo Award i 1968.

Handling

I en dystopisk fremtid har den kalde krigen utbrutt til en fullstendig verdenskrig mellom USA, Sovjetunionen og Kina, som bygde hver sin superdatamaskin (Allied Mastercomputer, AM) som skulle styre våpnene og troppene sine. En av disse blir selvbevisste, og etter å ha assimilert de to andre, tar den kontroll over konflikten, og velger etter det å nesten utrydde menneskeheten. 190 år senere bor fire menn og en kvinne (Benny, Gorrister, Nimdok, Ted, og Ellen) i et endesløst underjordisk anlegg, et av de siste beboelige stedene på kloden, skapt av denne datamaskinen. Datamaskinen gir dem nok næring til å holde dem i live, men klarer bare å finne nytelse i å torturere dem. For å forhindre dem i å slippe unna, har datamaskinen gjort dem nærmest udødelige og slik at de selv ikke kan begå selvmord.

Datamaskinen het i begynnelsen «Allied Mastercomputer» (Alliert hoveddatamaskin), men ble etter hvert endret til «Adaptive Manipulator» (Adaptiv manipulator) og etter at den blir selvbevisst, «Aggressive Menace» (Agressiv trussel). Til slutt refererer den til seg selv kun som «AM», som viser til frasen «I think, therefore I am» (Cogito ergo sum).

Handlingen blir fortalt fra Teds perspektiv og begynner med at AM viser frem et hologram av Gorrister hengende opp ned, med blod dryppende og som ikke svarer, til de andre. Den faktiske Gorrister blir med resten av gruppen, og de finner ut av at hologrammet bare var enda en av AMs illusjoner. Nimdok finner ut av at det antagelig er mat å finne et eller annet sted i anlegget. Ettersom de er konstant sultne, siden AM holder dem utsultet hele tiden, velger gruppen ta den lange reisen til der maten vistnok er, i ishulene. Langs veien gir AM dem fæl mat, sender fæle monstre etter dem, lager øredøvende lyder, og gjør Benny blind når han prøver å komme seg unna.

Flere ganger blir gruppen adskilt fra hverandre på grunn av AMs hindringer. En gang i løpet av handlingen blir Ted bevistløs og drømmer om datamaskinen, og ser den for seg i en menneskeliggjort form, og ser den stå over et hull i hjernen hans mens den snakker direkte til han. Utifra dette marerittet konkluderer Ted at den såpass mye forakt for menneskeheten ettersom den, til tross for sine egne evner, har den ikke vett og forstand nok til å være kreativ eller mulighet til å bevege seg fritt, og den vil hevne seg over arten som skapte den ved å torturere dem.

Gruppen når til slutt ishulene, hvor det faktisk er bokser med mat å finne, men de blir fort nedbrutt siden de ikke har noen måte å åpne boksene på. I sin desperasjon angriper Benny Gorrister og begynner å gnage av kjøttet i ansiktet til Gorrister. Derretter innser Ted at den eneste måten å unnslippe torturen til AM på, er å dø. Han finner en stalaktitt lagd av is, og bruker den til å drepe Benny og Gorrister. Ellen dreper Nimdok, og Ted dreper Ellen. AM stopper deretter Ted ifra å drepe seg selv, og retter alt sinnet sitt mot han, siden AM ikke kan bringe de andre tilbake til live.

Handlingen hopper frem flere hundre år, og AM har forvandlet Ted til en stor, myk geleting, noe som gjør at han ikke kan skade seg selv, i tillegg til at AM hele tiden endrer Teds oppfattelse for å forverre lidelsen hans. Ted er likevel takknemmelig for å ha reddet de andre fra AMs tortur, selv om han ikke lenger kan skrike, siden hans nye form ikke har en munn.