Hyperkorreksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En hyperkorreksjon er et språklig fenomen som opptrer når en person feilaktig retter noe som allerede var riktig, og dermed skaper en feil. Hyperkorreksjoner opptrer både i tale og skrift.

I tale[rediger | rediger kilde]

I talespråket opptrer hyperkorreksjoner særlig når en person anstrenger seg for å føre et korrekt, «finere» språk, for eksempel i en offentlig eller formell sammenheng.[trenger referanse] Dette opptrer særlig i situasjoner hvor personen er ukomfortabel med situasjonen, og prøver å håndtere dette ved å virke dannet og sikker.[trenger referanse]

Eksempler på hyperkorreksjon i tale er uttalen /mæksitæksi/ for maxitaxi (riktig uttale er /maksitæksi/) og norsk uttale av franske pommes frites og entrecote, hvor den avsluttende t-en ofte ikke uttales, kanskje fordi mange vet at t i slutten av ord på fransk som regel ikke uttales.[1] I musikalen og filmen My Fair Lady trener Eliza på korrekt uttale av h-ene i setningen «in Hertford, Hereford and Hampshire, hurricanes hardly ever happen», og ender opp med også å uttale «ever» som /hever/.[2]

I skrift[rediger | rediger kilde]

I skrift er hyperkorreksjoner et kjent fenomen i gamle manuskripter. En kjent feilkilde er lydforandringer i språk, som ofte førte til skrivefeil ettersom lyd og bokstav ikke lenger stemte overens.[trenger referanse] Når slike manuskripter så ble skrevet av var det ofte at kopisten rettet ikke bare de feilstavede ordene, men også andre.

På samme måte som med talespråket oppstår hyperkorreksjoner også lett når man forsøker å bruke et for komplisert språk, eller når man benytter ukjente ord.[trenger referanse]

Bruk av aksenter i ord fra andre språk skaper også ofte problemer. Et typisk eksempel er at man skriver habañero for habanero (spansk for «fra Havana»), som en analogi til jalapeño, eller når man skriver bratwürst for det tyske Bratwurst.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sandøy, Helge (1947-) (2000). Lånte fjører eller bunad?: om importord i norsk. Oslo: Cappelen akademisk forl. s. 112. ISBN 8202196841. 
  2. ^ Egidius, Henry (2000). Psykologisk leksikon. Oslo: Aschehoug. s. 213. ISBN 9788203225055.