Hybridflyselskap
Hybridflyselskap er et begrep som oppstod sent på 2000-tallet som en betegnelse for lavprisflyselskap som tilførte elementer fra fullserviceselskapene for å tilpasse seg markedsutviklingen og tiltrekke seg flere forretningsreisende.[1] I 2007 befordret selskapene som karakteriseres som hybrider 64% av alle passasjerene som valgte selskap tradisjonelt tilhørende lavprissegmentet.
Den harde konkurransen i lavprissegmentet ansporet mange rene lavprisselskap til å finne nye måter for å utvikle kundebasen og betalingsviljen for fortsatt å være konkurransedyktige og lønnsomme, og tok opp serviceelementer fra fullserviceselskapene.
Dette inkluderer blant annet langdistanseflyvninger, tilpassede forbindelser videre, flere forskjellige flytyper, samarbeidsavtaler mellom selskaper, rutedeling og flere serviceklasser. Man regner at selskap som innfører mer enn tre av disse elementene fra tradisjonell fullservicedrift, som hybridselskap.
En studie fra 2008 viste at av 123 selvutnevnte lavprisselskap hadde 64 utviklet seg til hybridselskaper, mens 9 kunne kalles fullserviceselskaper. Bare 41% av lavprisselskapene hadde sine lavpriskarakteristika i behold.[2]
Ut fra denne definisjonen er de amerikanske selskapene Southwest Airlines, JetBlue, WestJet og AirTran nå å betrakte som hybridselskaper. I Europa og Asia gjelder det samme for easyJet, Germanwings, Norwegian Air Shuttle, bmi Baby, KD Avia, Centralwings, Blue Panorama Airlines og Flybaboo samt Virgin Blue og Air Asia.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ New Breed of «Hybrid» Airlines Beginning to Outshine Low Cost Carriers Arkivert 11. april 2011 hos Wayback Machine., besøkt 1. juli 2011
- ^ Hybrid airlines 'edging out LCCs', besøkt 1. juli 2011