Hundens anatomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Dog skeleton seksjonal.png
(1) Hode, (2) hals, (3) skuldre, (4) rygg og bryst, (5) lend, (6) kryss, (7) hale, (8) bekken, (9) fram og bakben, (10) føtter
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.

Hundekroppen[rediger | rediger kilde]

Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnærming eller en systemisk tilnærming.

  • Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
  • Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.

Kroppsregioner[rediger | rediger kilde]

Den mest sentrale strukturen i hundens skjelett er den lange ryggsøylen. Søylen, som er bygget opp av virvler og mellomvirvelskiver med små ledd i utvekstene på virvelbuene som gjør den fleksibel, kan sies å starte der hodet er festet og slutte ytterst på halespissen. Søylen er delt inn i seksjoner og underseksjoner.

  1. Hoderegionen
  2. Halsregionen
  3. Skulderpartiet
  4. Rygg og brystregionen
  5. Lend- og bukregionen
  6. Krysset
  7. Haleregionen
  8. Bekkenregionen
  9. Fram- og bakbensregionen
  10. Fotregionen

Hodet[rediger | rediger kilde]

Hode- og halsregionen

Kraniets knokler er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet.

  1. Snuten
  2. Neseryggen
  3. Øyehulen
  4. Stoppen
  5. Pannen
  6. Skalletaket
  7. Nakkeknølen
  8. Munnen
  9. Haken
  10. Kjaken
  11. Kinnet
  12. Tinningen
  13. Ørebasen med ørehulen

Halsen[rediger | rediger kilde]

  • (A) Strupeområdet
  • (B) Framhalsen
  • (C) Nakkesiden med nakkevirvlene, som øverst festes til hodet og nederst festes til den horisontale delen av ryggsøylen

Kroppen[rediger | rediger kilde]

Kroppsregionen

Seksjon A – ryggen

  1. Mankeområdet med de første brystvirvelene i ryggsøylen
  2. Ryggen med de resterende brystvirvelene
  3. Lendet med lendevirvlene
  4. Krysset med korsbensvirvlene

Seksjon B – framdelen

  1. Skulderbladene
  2. Brystbenet
  3. Overarmene
  4. Albueleddene
  5. Underarmene
  6. Håndrotsleddene
  7. Framre haser (håndbaken)
  8. Mellomhånden
  9. Ribbenene
  10. Framlabbene med mellomhåndsknokene og håndknoklene med klør
  11. Skulderleddene

Seksjon C – bakdelen

  1. Bekkenet, der knoklene er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet
  2. Lårbenene med lårhalsen og hofteleddene
  3. Kneleddene
  4. Leggbenene
  5. Baklabbene
  6. Haleroten
  7. Halen med halevirvlene som avslutter søylen
  8. Haletippen
  9. Bakre haser (hælen)
  10. Mellomfoten
  11. Tåknoklene
  12. Bakklørne

Hoderegionen[rediger | rediger kilde]

Hodeskallen, som er festet til første halsvirvel, består av kraniet med underkjeve og tungebenet. Kraniet er satt sammen av en rekke flate knokler som er sammenvokst i sømlignende ledd. Hodeskallen beskytter hjernen og flere viktige sanseorganer, og gir dessuten feste for tennene. Hulrommene i kraniet gjør skallen lettere. Hos kortskallede hunderaser er ansiktet flatt og har et forkortet kjeve- og snuteparti.

Hals-, rygg- og brystregionene[rediger | rediger kilde]

Hos hunden er ryggsøylen, som deles inn i seksjoner med virvler, betydelig forlenget i begge ender (hals og hale). De har normalt 7 halsvirvler, 13 brystvirvler, 7 lendevirvler, 3 korsbensvirvler (som er sammenvokst) og 20-24 halevirvler. Hver virvel består av et virvellegeme med en overliggende benbue. Virvelbuene danner en tunnel der ryggmargen ligger. Mellom virvellegemene ligger det en skive, mellomvirvelskive, som består av en ytre bruskaktig ring og en bløt elastisk kjerne. Denne fungerer som ryggens støtdemper.

Til hver brystvirvel er det knyttet et ribbenspar, 13 i alt. Ribbenas nederste del består av brusk. De første 9 parene står i forbindelse med et sylinderformet brystben, mens de bakerste danner den bakre begrensingen av brystkassen – ribbenskurvaturen.

Ledd[rediger | rediger kilde]

Ledd utformes etter hvilken funksjon de har. Foruten den bevegelige ryggsøylen forbindes knoklene i skjelettet med ledd for å gi rom for bevegelse, enten i form av at knokkelenden omdannes til et leddhode eller ei leddskål (og motsatt for den knoklen som den festes til), eller eventuelt omdannes til et rulleledd/hengsleledd.

Et typisk kuleledd er skulderleddet, et ledd som gir bevegelse i alle retninger. Albueleddet er et typisk hengsleledd, et ledd som i all vesentlighet brukes til strekk og bøyfunksjoner.