Hugo von Pohl
| Hugo von Pohl | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Hugo Pohl 25. aug. 1855[1][2][3]  Wrocław[4] | ||
| Død | 23. feb. 1916[1][2][3] (60 år) Berlin[5] Leverkreft | ||
| Beskjeftigelse | Tyske marineoffiser | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Utmerkelser | 17 oppføringer
Følgesvenn av Order of the Bath
Storkorset av Leopoldsordenen Kommandør av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden 1. klasse av Den røde ørns orden Kroneordenen Storhertugdømme Hessens fortjenstorden Den hvite falks husorden Offiser av Æreslegionen Den hellige skatts orden Storkorset av Leopoldsordenen Jernkroneordenen Sverdordenen Kommandør av Avizordenen Jernkorset av 1. klasse Jernkorset av 2. klasse Jernkroneordenen | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige flåte | ||
| Militær grad | Admiral | ||
| Kommandoer | Hochseeflotte | ||
| Deltok i | Første verdenskrig | ||
Hugo von Pohl (1855–1916) var en tysk marineoffiser som ble admiral i første verdenskrig.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Militær utdannelse, tidlig karrière[rediger | rediger kilde]
Pohl ble 18. april 1872 kadett i den keiserlige marinen. Etter grunnutdannelsen på land og på briggen SMS «Rover» fullførte han marineakademiet.
I 1900 var han med i den tyske styrken som seilte til Kina for å bekjempe bokseropprøret. I Kina kommanderte han krysseren SMS «Hansa», som bombarderte Taku-fortene.
Med viseadmirals rang var han fra 1910 til 1912 sjef for I. Marine-eskadre, fra 1. april 1913 var han sjef for admiralstaben.
Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Som sjef for admiralsstaben var Pohl involvert i tyskernes drøftelser og planlegging under julikrisen i kjølvannet av drapet av erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo av serbiske terrorister måneden før. Pohl, generalstabens sjef Helmuth von Moltke, og kansleren Theobald von Bethmann-Hollweg møtte keiseren etter at monarken hadde returnert fra en reise til norske fjorder med størstedelen av Hochseeflotte (den tyske havgående flåte). Pohl og de andre hadde en rekke møter med keiseren,[6] som til slutt førte til klarsignal fra Wilhelm II til Østerrike-Ungarn. Denne beslutningen var den som utløste verdenskrigen idet måneden var omme.[7]
Allerede ved utbruddet av første verdenskrig gikk Pohl til angrep med tyske ubåter på utenlandske handelsskip. Den 9. januar 1915 gikk han inn for enda en skjerpelse av sjøkrigen og at undervannsbåtene skulle slippes løs mot handelsskip.[trenger referanse] Den 2. februar 1915, etter slaget på Doggerbank(24. januar 1915), ble Pohl innsatt som sjef for den tyske Hochseeflotte. Han etterfulgte admiral Friedrich von Ingenohl.
Den 4. februar 1915 undertegnet han ordren om uinnskrenket ubåtkrig, hvorpå alle utenlandske skip innenfor sperresonen rundt Storbritannia og Irland kunne senkes uten forvarsel. Ordren trådte i kraft 18. februar 1915. Imidlertid bestod den tyske ubåtflåten på den tiden av bare 23 kampklare ubåter.
Kort etter ble Pohl svært dårlig, og allerede 23. januar 1916 ble han avløst av viseadmiral Reinhard Scheer (1863–1928) som flåtesjef. Han ble stilt til disposisjon den 24. januar 1916 og samtidig à la suite i sjøoffiserskorpset. Knapt en måned etter døde han, 60 år gammel.
I 1920 publiserte Pohls enke, Ella, noen av hans etterlatte papirer for å forsvare hans renommé mot kritikk fremsatt etter krigens slutt.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dreadnought Project, Dreadnought Project page Hugo_von_Pohl[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10574265k[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mombauer, s. 198
- ^ Fischer, p. 54
- ^ Kelly, s. 429
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Dermot Bradley (utg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 3: P–Z. Biblio Verlag. Osnabrück 1990. ISBN 3-7648-1700-3. s. 56–57.