Johann Gustav Droysen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johann Gustav Droysen

Johann Gustav Droysen (født 6. juni 1808, død 19. juni 1884) var en tysk historiker.

Han var født i Treptow an der Rega (dagens Trzebiatów, Polen) og studerte filologi i Berlin.

Fra 1840 til 1851 var han professor i historie ved Universitetet i Kiel. Fra 1851 til 1859 var han professor ved Universitetet i Jena, og fra 1859 1884 professor i historie ved Universitetet i Berlin. I årene i Kiel engasjerte han seg politisk til støtte for de tyske samlingsbestrebelsene og mot de danske kravene på de tyske hertugdømmene i Nord-Tyskland.

Hans historiske arbeider spente fra antikken til hans samtid. Droysens første store verk var Alexander den stores historie (1833), men hans storverk var Prøyssens politiske historie (1855 – 85). I dag er han kanskje likevel mest kjent for boka Grundriss der Historik, en framstilling av historiefagets teori og metode, basert på forelesninger han holdt i Berlin. Her formulerte han et historiesyn tuftet på hermeneutikken, og slo fast at historievitenskapens siktemål er å «forstå gjennom å undersøke».[1] Skillet mellom «levning» og «beretning» som lenge har vært ansett som grunnleggende i den historiske metodelære tilskrives vanligvis Droysen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Droysen, Johan Gustav. Outlines of the Principles of History. 1893