Johann Gustav Droysen

Johann Gustav Droysen

Johann Gustav Droysen (født 6. juni 1808, død 19. juni 1884) var en tysk historiker.

Han var født i Treptow an der Rega (dagens Trzebiatów, Polen) og studerte filologi i Berlin.

Fra 1840 til 1851 var han professor i historie ved Universitetet i Kiel. Fra 1851 til 1859 var han professor ved Universitetet i Jena, og fra 1859 1884 professor i historie ved Universitetet i Berlin. I årene i Kiel engasjerte han seg politisk til støtte for de tyske samlingsbestrebelsene og mot de danske kravene på de tyske hertugdømmene i Nord-Tyskland.

Hans historiske arbeider spente fra antikken til hans samtid. Droysens første store verk var Alexander den stores historie (1833), men hans storverk var Prøyssens politiske historie (1855 – 85). I dag er han kanskje likevel mest kjent for boka Grundriss der Historik, en framstilling av historiefagets teori og metode, basert på forelesninger han holdt i Berlin. Her formulerte han et historiesyn tuftet på hermeneutikken, og slo fast at historievitenskapens siktemål er å «forstå gjennom å undersøke». Skillet mellom «levning» og «beretning» som lenge har vært ansett som grunnleggende i den historiske metodelære tilskrives vanligvis Droysen.