Henrik Suso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik Suso på tresnitt fra 1400-tallet.

Henrik Suso (latinisering for tysk Heinrich og etternavnet Seuse som hans mor brukte; og utndertegnet seg Heinrich von Berg, født omkring 1295 trolig i Konstanz i Tyskland, død 25. januar 1366 i Ulm) var ein tysk mystiker og dominikanermunk.

Suso var blant mester Ekkeharts disipler. Han var sammen med Ekkehart og Johannes Tauler blant de sentrale kristne mystikerne i middelalderen. Suso kom fram til at et menneske ikke kunne bli fullkomment ved teologisk tenkning. Askese var heller ikke noe mål i seg selv.

Henrik Susos Büchlein der ewigen Weisheit var blant tidens mest leste oppbyggelige andaktsbøker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henrik Suso tilhørte sannsynligvis en patrisierslekt von Berg i Konstanz, langt sør i Tyskland. Moren synes å ha vært fra Überlingen i samme område, som av tradisjonen senere er blitt gjort til Susos fødested. Henrik gikk i kloster hos dominikanerne som 13-åring i farens by, og studerte på 1320-tallet i noen år under mester Johannes Ekkehart ved dominikanernes høyskole i Köln.

Dominikaner, prest[rediger | rediger kilde]

Han innehadde senere postene som lektor og prior i Konstanz. Årene 1339-46 var han var han og hans konvent forvist fra byen på grunn av sin stillingtagen for paven i dennes strid med keiser Ludvig av Bayern. I 1348 ble han på grunn av en skandalehistorie som hans fiender pådiktet ham forflyttet til klosteret i Ulm, og der forble han resten av livet.

Ved 18 års alder ble han grepet av et kall til et dypere fromhetsliv i mystikkens and. Han hadde fra den tiden mange ekstaser og visjoner og levde i mange år i den ytterste askese, han underkastet seg et fullstendig raffinert system av selvpinsler. Men ved 40 år lærte han seg at askesen var blott en forskole, og la den bort; «gudshengivelsens høyskole» skulle bli det aktive livs prøvelsr. Han viet seg deretter til en, som det synes, vidt utstrakt og velsignelserik sjelesørgerrvirksomhet, mest rettet mot kvinner, særlig nonner. Innen sin orden motvirket han inntrengende verdsliggjørelse; mot kirkens forfall har han sterke anvarsels- og straffeord.

I bunn og grunn forble han imidlertid alltid en innadvendt natur. Hovedtrekkene i hans religiøse anskuelser kom fra Mester Eckhart og utgjøres av den spekulative areopagittiske mystikk. Men hans religiøse originalitet og styrke ligger mer i Kristusbetraktelsen, som er særskilt uttrykt i to karakteristiske retninger: dels henførelsen for «den evige visdom», en kvinnelig personifikasjon av Guds høyeste egenskaper, identifisert med Kristus og av Suso priset med en ridderlig trubadurs svermiske glød, dels medisjasjonen over av Kristi lidelse og dens etterlignelse i verdensforsakelse, selvfornekelse og tålmodighet under Guds tilskikkelser.

Det religiøse livets høydepunkt forblir alltid for ham ekstasens sjeldne og korte stunder, den umiddelbare, «billedløse» anskuelse av det guddommelige.

På eldre dager (omkring 1362) utgav han en revidert utgave av sine egne skrifter (hans Exemplar), som omfattet: Vita, hans sjels historie, opprinnelig nedtegnet av hans åndelige datter, nonnen Elsbeth Stagel i Töss vid Winterthur, Buchlein der ewigen weisheit, skrevet 1327-34, med hans visdoms- og pasjonsmystikk, et av den middelalderske oppbyggelselitteraturens mest klassiske verker (Horologium ceternce sapientice eller Buchlein der wahrheit, skrevet 1326-27, av mer spekulativt metafysisk innhold, samt Briefbuchlein, en brevsamling. Dertil kommer ytterligere noen brev og prekener.

I et middelalderskift om hans liv er en fortelling om hvordan Suso under sykdom ble oppvartet av engler som danset og sang «In dulci jubilo».

Suso ble kanonisert i 1881.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Philipp Strauch: «Suso, Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 169–179.
  • Klaus Kienzler: «Seuse, Heinrich» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 9, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-058-1, sp. 1481–1485.
  • Alois M. Haas, Kurt Ruh: Heinrich Seuse. In: VL², Bd. 8 (1992) Sp. 1109–1129; Nachtrag Bd. 11 (2004) Sp. 1426.
  • Meinolf Schumacher: „Eyn meyster und s. Gregor sprechent“. Das „Höhlengleichnis“ Gregors des Großen bei Heinrich Seuse und in deutschen Predigten des Spätmittelalters. I: Literaturwissenschaftliches Jahrbuch, N.F. 33 (1992) S. 361–366.
  • Rozenski, Steven (2010), "Henry Suso's Horologium Sapientiae in fifteenth-century France: images of reading and writing in Brussels Royal Library MS IV 111". Word & Image 26.4, pp. 364-80
  • Werner Williams-Krapp: „Nucleus totius perfectionis.“ Die Altväterspiritualität in der „Vita“ Heinrich Seuses. In: Johannes Janota u. a. (Hrsg.): Festschrift Walter Haug und Burghart Wachinger, 2 Bände; Niemeyer, Tübingen 1992, Bd. 1, S. 405–421; Neudruck in: Werner Williams-Krapp: Geistliche Literatur des späten Mittelalters. Kleine Schriften. Hrsg. v. Kristina Freienhagen-Baumgardt und Katrin Stegherr, Tübingen 2012 (Spätmittelalter, Humanismus, Reformation 64), S. 65–82 online.
  • Werner Williams-Krapp: Heinrich Suso’s 'Vita' between Mystagogy and Hagiography. In: Annette Mulder-Bakker (Hrsg.): Seeing and Knowing. Women and Learning in Medieval Europe. Leiden 2004, S. 35–47. Neudruck in: Werner Williams-Krapp: Geistliche Literatur des späten Mittelalters. Kleine Schriften. (s. o.) S. 83–96.
  • Kurt Ruh: Geschichte der abendländischen Mystik, Band 3: Die Mystik des deutschen Predigerordens und ihre Grundlegung durch die Hochscholastik. Beck, München 1996; S. 415–475
  • Bernard McGinn: Die Mystik im Abendland, Band 4: Die Mystik im mittelalterlichen Deutschland (1300–1500). Herder, Freiburg i. Br. 2008; ISBN 978-3-451-23384-5; S. 341–411
  • Peter Dinzelbacher: Mittelalterliche Frauenmystik. Paderborn, München, Wien, Zürich 1993; Schöningh.
  • Peter Dinzelbacher: Christliche Mystik im Abendland: ihre Geschichte von den Anfängen bis zum Ende des Mittelalters. Paderborn, München, Wien, Zürich 1994; Schöningh.
  • Ralph Frenken: Kindheit und Autobiographie vom 14. bis 17. Jahrhundert: Psychohistorische Rekonstruktionen. 2 Bände. (= Psychohistorische Forschungen, Band 1/1 u. 1/2). Kiel 1999; Oetker-Voges.
  • Ralph Frenken: Kindheit und Mystik im Mittelalter. (= Beihefte zur Mediaevistik. Band 2). Frankfurt am Main 2002; Lang.
  • Otto Gillen: Der Mystiker vom Bodensee, Heinrich Seuses Reise von Konstanz nach Köln, 1984, Christiana-Verlag, Stein a. Rhein, ISBN 3-7171-0859-x
  • Markus Enders: «Seuse (Suso), Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 283 f. (digitalisering).
  • Gisela Baldus: Die Gestalt des 'dieners' im Werke Heinrich Seuses, Dissertation, Universität zu Köln, 1966 Volltext PDF, 1'128 KB.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]