Hopp til innhold

Helmut Tanzmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helmut Tanzmann
Født18. jan. 1907Rediger på Wikidata
Oschatz
Død6. mars 1946Rediger på Wikidata (39 år)
Storbritannia
BeskjeftigelseJurist, Medarbeider i gestapo Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Nazi-Tyskland
Medlem avSturmabteilung
Schutzstaffel

Helmut Tanzmann (1907–1946) var en tysk SS-Obersturmbannführer og Oberregierungsrat, samt Sipo-Kommandeur i Narvik under andre verdenskrig. Han var leder av referat IV N fra november 1944 til krigens slutt.[1] Tanzmann døde under uklare omstendigheter internert i Storbritannia, antatt selvmord.

Tidlig liv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Tanzmann gikk på gymnaset og studerte rettsvitenskap etter fullført skolegang. På begynnelsen av 1930-tallet tok han doktorgrad i juss. Fra 1933 til 1937 arbeidet han ved Finansdepartementet i Sachsen.[2]

Karriere i NSDAP og SS[rediger | rediger kilde]

I 1933 meldte Tanzmann seg inn i nazipartiet NSDAP (medlemsnummer 2.433.947) og SA. Han var medlem av SA til 1936 før han gikk over til SS (medlemsnummer 290.002). I 1941 ble Tanzmann forfremmet til SS-Obersturmbannführer.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av andre verdenskrig var Tanzmann fra november 1939 til mai 1940 leder for Gestapo i Danzig. I det tysk-okkuperte Generalguvernementet arbeidet han deretter som avdelingsleder under lederen for sikkerhetspolitiet og SD (BdS), og fra juli 1941 var han kommandør for sikkerhetspolitiet og SD (KdS) i Lemberg. I distriktet Galicia organiserte Tanzmann også drap på jøder og ga ordre om mord på jøder ("judenfrei"). Disse såkalte "jødeaksjonene", hvor tusenvis av mennesker ble skutt, startet høsten 1941 og ble midlertidig stoppet mot slutten av 1941. Etter starten av Aktion Reinhardt koordinerte Tanzmann som KdS bruken av sikkerhetspolitiet ved deportasjonen av jøder til utryddelsesleiren Belzec.[1][3][4]

Disiplinære saker og overføringer[rediger | rediger kilde]

Av disiplinære årsaker, på grunn av underslag, ble han fra slutten av 1942/begynnelsen av 1943 midlertidig erstattet som KdS Lemberg og endelig i mars 1943 offisielt erstattet av Josef Witiska. Bakgrunnen var en gjennomgang av polititjenestene i distriktet Galicia av ansatte ved riksrevisjonen. Revisorene oppdaget verdisaker og svarte kasser med penger fra myrdede jøder, som medlemmer av Einsatzgruppe C av politiet hadde tilgang til.[4]

Deretter ble Tanzmann KdS i Montpellier, hvor han var aktiv til august 1944.[5] I Montpellier koordinerte Tanzmann blant annet jødeforfølgelser og deportasjoner, samt undertrykkende tiltak mot den franske motstanden. Tanzmann var også en periode KdS i Marseille[6]. På sensommeren 1944 dannet han det etter ham oppkalte Sonderkommando Tanzmann (Kommando z. b. V. 21 Tanzmann), som bestod av rundt hundre medlemmer av SD-tjenestene i Montpellier og Vichy. Med disse medlemmene ble han overført via Flensburg senest ved årsskiftet 1944/1945 til Nord-Norge. Tanzmann erstattet der, i forbindelse med overføringen av KdS/SD-tjenesten i Tromsø til Narvik, Oswald Poche som KdS. I mai 1945 hadde denne tjenesten fortsatt 160 ansatte.[4]

Oppdrag i Norge[rediger | rediger kilde]

I august 1944 ble den såkalte Kommando Tanzmann (KDO 21) dannet av personell fra KdS Vichy og KdS Montpellier.[7] I oktober 1944 kom Tanzmann til Oslo for konferanse med Terboven og Fehlis. Reichskommissar ville sende kommandoen til Finnmark, der russisk invasjon truet, men Tanzmann og Fehlis protesterte. Fehlis trengte flere menn og ville dessuten gjerne bytte ut Poche i Tromsø. Tanzmann ankom Narvik 19. november 1944, og i mars 1945 ble kommandørtjenestestedet flyttet til Narvik, mens Tromsø ble redusert til Aussendienststelle.[1][8]

Krigens slutt og død[rediger | rediger kilde]

Ved krigens slutt i mai 1945 flyktet Tanzmann, forkledd som marineoffiser (under navnet Erich Koch), sammen med 4 eller 5 medlemmer av KdS Narvik på en ubåt. Ubåten ble oppdaget av britene, og mannskapet ble umiddelbart arrestert. I britisk internering ble hans egentlige identitet avslørt. Tanzmann ble deretter sendt til London for ytterligere avhør. For å unngå en truende rettssak begikk han selvmord der i 1946. Det ble imidlertid spekulert i at han kanskje ikke hadde begått selvmord, ettersom flere av hans nærmeste menn også forsvant samtidig. Britene tvilte på at han var typen til å ta sitt eget liv og fant det mistenkelig at også hans livvakter var forsvunnet.[9][2][1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen, „Nat.soz. Neuordnung“ u. Kriegswirtsch., 2000.
  • Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944. Oldenbourg, München 1997, ISBN 3-486-56233-9</nowiki> (Volltext digital verfügbar).
  • Thomas Sandkühler: Endlösung in Galizien. Der Judenmord in Ostpolen und die Rettungsinitiativen von Berthold Beitz 1941–1944. Dietz Nachfolger, Bonn 1996, ISBN 3-8012-5022-9</nowiki>.
  • Ernst Klee: . 2. Auflage. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-596-16048-8</nowiki>.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Nøkleby, Berit (2003). Gestapo : tysk politi i Norge 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203227880. 
  2. ^ a b Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, Zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8</nowiki>, S. 618.
  3. ^ Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 147ff.
  4. ^ a b c Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 189.
  5. ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen: "Nationsozialistische Neuordnung" und Kriegswirtschaft, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, ISBN 978-3-486-56488-4</nowiki>, S. 89.
  6. ^ Bernhard Brunner, Der Frankreich-Komplex : die nationalsozialistischen Verbrechen in Frankreich und die Justiz der Bundesrepublik Deutschland, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-693-8</nowiki>, S. 93.
  7. ^ Bernhard Brunner, Der Frankreich-Komplex : die nationalsozialistischen Verbrechen in Frankreich und die Justiz der Bundesrepublik Deutschland, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-693-8</nowiki>, S. 93.
  8. ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen: "Nationsozialistische Neuordnung" und Kriegswirtschaft, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, ISBN 978-3-486-56488-4</nowiki>, S. 89.
  9. ^ Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 388, 421.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helmut_Tanzmann&oldid=24523969»