Vis kilden til Hav

{{Omdirigererfor|Havet|filmen ved samme navn|Havet (film)}}
[[Fil:Atlantic_near_Faroe_Islands.jpg|mini|alt=Luftbilde ut over et øde hav|Utsyn over [[Atlanterhavet]] nær [[Færøyene]].]]
[[Fil:Boelge stor.jpg|alt=Bilde av en havbølge|mini|En bølge brytes på havet.]]

'''Hav''' er det store, sammenhengende saltvannmassen som omgir jordens fastland, i noen sammenhenger kalt [[verdenshav]]et. Havet består av [[Atlanterhavet]], [[Stillehavet]], [[Indiahavet]], [[Sørishavet]] og [[Polhavet]]. Jordens 1&nbsp;335&nbsp;000&nbsp;km³ med sjøvann utgjør rundt 97&nbsp;% av det kjente vannet på jorden og dekker omtrent 71&nbsp;% av jordoverflaten. Havet er unikt ved at jorden er den eneste kjente planeten som har flytende [[vann]] på overflaten.

[[Salinitet]]en til sjøvann varierer mye, og er lavere nær overflaten og ved munningen til store [[elv]]er, og høyere i havdypet. Imidlertid varierer de relative andelene av oppløste salter lite mellom havene. Det faste stoffet som det finnes mest av oppløst i [[sjøvann]] er [[Koksalt|natriumklorid]]. Sjøvann inneholder også [[Salt (kjemisk forbindelse)|salter]] av [[magnesium]], [[kalsium]], [[kalium]] og [[kvikksølv]], og flere andre stoffer, noen i små konsentrasjoner. Et bredt spekter av organismer, som [[bakterier]], [[protoktist]]er, [[alge]]r, planter, [[sopp]]er, [[fisk]] og dyr lever i havet. Havet tilbyr et bredt spekter av [[Marin|marine habitater]] og [[økosystem]]er, som strekker seg vertikalt fra den [[Eufotisk|solbelyste overflaten]] og kystlinjen til de store dypene på de kalde, mørke [[Abyssalsone|avgrunnssonene]]. Fra ekvator og mot polene endres forholdene fra kalde vannet under de polare iskappene til varmt vann i [[korallrev]]ene i [[Tropene|tropiske områder]]. Mange av hovedgruppene av organismer utviklet seg i havet og [[Abiogenese|livet kan ha startet]] der.

Havet modererer jordens [[klima]] og har viktige roller i [[Vannets kretsløp|vann-]], [[Karbonkretsløpet|karbon-]] og nitrogenkretsløpene. Vannoverflaten samhandler med [[Jordens atmosfære|atmosfæren]] og utveksler gasser og varme. [[Havstrøm|Overflatestrømmer]] i havet skapes av atmosfærens strømmer og [[vind]]er som blåser over vannoverflaten gir [[Havbølge|bølger]]. Bølgene setter opp saktegående, men stabile sirkulasjoner av vannmasser som er med på å opprettholde [[havstrøm]]er. Dyphavsstrømmer, kjent som det [[Termohalin sirkulasjon|globale transportbåndet]] (termohalin sirkulasjon), fører kaldt vann fra polområdene til alle hav og påvirker jordens klima betydelig. [[Tidevann]]et skaper endringer av [[havnivå]]et to ganger i døgnet og er forårsaket av jordens rotasjon og gravitasjonen til [[månen]] og, i mindre grad, av [[solen]]. Undersjøiske jordskjelv som oppstår på grunn av [[Platetektonikk|tektoniske platebevegelser]] under havet kan føre til ødeleggende [[Tsunami|tsunamier]], det samme kan vulkaner, [[skred]] eller nedslag av store [[meteoritt]]er.

Havet har vært viktig for menneskene gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mennesker som utnytter og studerer havet har blitt beskrevet siden antikken og dokumentert langt bakover i [[Forhistorisk tid|forhistorien]]. Den moderne vitenskapelige studie av havet kalles [[oseanografi]] og de maritime områdene er styrt av [[Havrett|havloven]], med [[sjørett]]en som regulerer menneskelig handlinger til sjøs. Havene gir betydelige forsyninger av mat hovedsakelig [[fisk]], men også [[skalldyr]], [[Marine pattedyr|dyr]] og [[Makroalge|tang]], enten de er fanget av fiskere eller skaffet via [[Akvakultur|oppdrettet]] under vann. Andre menneskelige bruksområder av havet er [[transport]], reise, [[Undervannsteknologi|mineralutvinning]], kraftproduksjon, [[sjøkrig]] og fritidsaktiviteter som [[svømming]], [[seiling]] og [[Apparatdykking|dykking]]. Mange av disse aktivitetene skaper [[Havforurensning|marin forurensning]] og [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|miljøproblemer]].

== Definisjon ==
[[Fil:Oceans_and_seas_boundaries_map-en.svg|mini|alt=kart som viser havområder|Hav og bihav som definert av [[Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen]].]]
{{se også|Liste over hav}}

Ordet «hav» kommer av det norrøne ordet «haf».<ref name="Hav">{{NAOB|hav|Hav}}</ref> Havet er det sammenkoblede systemet av alle jordens marine vannmasser og innbefatter [[Atlanterhavet]], [[Stillehavet]], [[Indiahavet]], [[Sørishavet]] og [[Polhavet]].<ref name="Hav"/><ref name=hav>Sælen, Odd Henrik; {{snl|hav|Hav}} (27. mai 2024)</ref> Imidlertid er det også vanlig å bare dele havet inn de tre store hav: Atlanterhavet, Stillehavet og Indiahavet.<ref>Sælen, Odd Henrik og Barthel, Knut: {{snl|hav|Hav}} (27. mai 2024)</ref> En har tidligere talt om [[de syv hav]] og definisjonen av disse har variert siden oldtiden.<ref name=hav/>

Ordet «sjø» kan også brukes om hav, men da om mer spesifikke og mindre havområder, som [[Nordsjøen]] eller [[Rødehavet]]. Det er ingen skarp forskjell mellom sjø og hav, selv om sjøer generelt er mindre, og de er ofte delvis eller helt omsluttet av land.<ref name="oceanservice.noaa2">{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/facts/oceanorsea.html|tittel=What's the difference between an ocean and a sea?|besøksdato= 17. august 2024 |forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration|dato=16. juni 2024}}</ref> Et unntak fra dette er imidlertid [[Sargassohavet]] som ikke har noen kystlinje og ligger innenfor en sirkulær strøm, den nordatlantiske gyre.{{sfn|Stow|2004|s=90}} Hav er generelt større enn innsjøer og inneholder saltvann, men [[Genesaretsjøen]] er en [[Innsjø|ferskvannssjø]].<ref>{{Cite book |url= | tittle= The Italian Yearbook of International Law, Volume 14 |year=2005 |isbn=978-90-04-15027-0 |last1=Conforti |first1=B. |last2=Bravo |first2=Luigi Ferrari |publisher=Martinus Nijhoff Publishers |page=237 |access-date=27. august 2020 |archive-date=26. september 2020 |archive-url=https://web.archive.org/web/20200926172747/https://books.google.com/books?id=tLcin2NyJQgC&pg=PA237 |url-status=live }}</ref>

På engelsk brukes ordet «ocean» i betydningen [[verdenshav]] på norsk.<ref>{{Kilde oppslagsverk | url= https://www.britannica.com/science/ocean | forfatter=Duxbury, Alyn C. og Cenedese, Claudia | tittel=Ocean | artikkel= Encyclopedia Britannica|utgiver= |dato= 14. juni 2024 |besøksdato= 6. september 2024| språk=}}</ref> Det tilsvarende norske ordet «osean» brukes også en del,<ref>{{snl|osean|Osean}}</ref> men da helst i litterære sammenhenger.<ref>{{NAOB|osean|Osean}}</ref>

Et [[bihav]] er et avgrenset havområde nær en kyst og som utgjør en del av et større hav. Et bihav kan være i en av kategoriene [[Middelhav|innhav]] eller [[randhav]].<ref>{{snl|bihav|Bihav}}</ref> Et Randhav er et havområde mot kysten som er avgrenset av det åpne havet av øyer eller en halvøy. Store bukter uten klar grense mot åpent hav, som eksempelvis [[Beauforthavet]].<ref>{{snl|randhav|Randhav}}</ref> Et innhav er et hav forbundet med det åpne havet med et smalt strede. Stredet skal være så smalt at en kan se land på den andre siden. [[Østersjøen]] og [[Rødehavet]] er eksempeler på et innhav.<ref>Barthel, Knut: {{snl|innhav|Innhav}} (3. desember 2020)</ref>

Et begrep i forbindelse med hav og sjø er ''vannmasse'', som er en nokså ensartet vannmengde som defineres ut fra dens temperatur og saltholdighet.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368–369}}

== Havets opprinnelse ==
En teori for havets opprinnelse er at vannet kom fra [[bergart]]er ([[mineral]]er) inne i jorden som var tilstede da den ble dannet. Etter hvert som de smeltede bergartene ble avkjølt, ble [[vanndamp]] og andre gasser frigjordt via [[vulkan]]er. Vanndampen kondenserte og dekket jordskorpen med et primitivt hav for rundt 3,8&nbsp;milliarder år siden,<ref name="Ocean">{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/all-about-the-ocean/ | forfatter= | tittel= All About the Ocean | besøksdato= 7. september 2024 | utgiver= National Geographic | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref><ref name="Isaacs-Thomas">{{Kilde www | url= https://www.pbs.org/newshour/science/how-did-the-ocean-form-4-things-to-know-about-its-past-and-present| forfatter= Isaacs-Thomas, Bella | tittel= How did the ocean form? 4 things to know about its past and present | besøksdato= 7. september 2024 | utgiver= | arkiv_url= | dato = 8. juni 2023}}</ref><ref>{{Kilde www | url= https://www.science.org/content/article/earth-oceans-were-homegrown| forfatter= Dorminey, Bruce  | tittel= Earth Oceans Were Homegrown| besøksdato= 7. september 2024 | utgiver= Science | arkiv_url= | dato = 29. november 2010 }}</ref> i en prosess som antas å ha vart i millioner av år.<ref>{{Kilde www | url= https://oceanservice.noaa.gov/facts/why_oceans.html | forfatter= | tittel= Why do we have an ocean? | besøksdato= 7. september 2024 | utgiver= National Oceanic and Atmospheric Administration| arkiv_url= | dato =  16. juni 2024 }}</ref> Også nå fortsetter varme gasser fra jordens indre å produsere nytt vann som tilføres på havets bunn.<ref name="Ocean"/><ref name="Isaacs-Thomas"/>

I realiteten er det ikke vann i fri form, men vannets bestanddeler, altså [[oksygen]] og [[hydrogen]], som var tilstede ved [[solsystemets opprinnelse og utvikling|solen og jordens dannelse]] som forskerne er opptatt av. Hydrogen og oksygen kan ha inngått i kjemiske sammensetninger som jordskorpens mineraler består av. Jordens mantel består for en stor del av mineraler som inneholde svært store mengder oksygen og hydrogen. Estimater tyder på at mantelen kan inneholde hydrogen og oksygen tilsvarende like mye vann som ti ganger alt vannet i havet.<ref>{{Kilde www | url= https://www.astronomy.com/science/where-did-earths-water-come-from/ | forfatter= Redd, Nola Taylor | tittel= Where did Earth’s water come from?| besøksdato= 7. september 2024 | utgiver= Astronomy.com | arkiv_url= | dato = 1. april 2019}}</ref>

En annen teori for vannets opphav går ut på at kalde [[Komet|kometer]] avga vann da de krasjet inn i den tidlige jorden. En tror også at denne og teorien om  vann fra jordens indre, kan forklare vannets opphav. En tror også at en tredje hendelse kan ha vært en kollisjon med et stort legeme og at dette skapte [[månen]]. Uavhengig av hva som er havet og vannets opprinnelig er jordens plassering i solsystemet det ultimate stedet for at vann skal kunne eksistere i alle tre fasene, altså som is, væske og vanndamp. Hvis jorden var nærmere solen, ville det være for varmt til at flytende vann kan eksistere i havet og om avstanden var noe større ville ikke vanndamp ha eksistert.<ref name="Isaacs-Thomas"/>

== Fysiske egenskaper ==
[[Fil:BlueMarble-2001-2002.jpg|mini|alt=Bilde av jordkloden tatt fra verdensrommet|Sammensatte bilder av jorden laget av [[NASA]] i 2001.]]

[[Jorden]] er den eneste kjente [[Planet|planeten]] med hav av flytende [[vann]] på overflaten,{{sfn|Stow|2004|s=22}} selv om [[Mars (planet)|Mars]] har iskapper og [[Jordlignende planeter|lignende planeter]] i [[Eksoplanet|andre solsystemer]] kan ha hav.<ref>{{Kilde www |url = https://www.nationalgeographic.com/science/article/130418-exoplanets-earth-planets-science-space-kepler-nasa |tittel = Most Earthlike Planets Found Yet: A "Breakthrough" | forfatter= Kaufman, Marc |besøksdato = 2024-08-17 |utgiver = National Geographic | dato = 18. april 2013}}</ref> Jordens 1&nbsp;335&nbsp;000&nbsp;km³ med sjøvann utgjør 97,25&nbsp;% av det kjente vannet på jorden,<ref name="britannicawater">{{Kilde oppslagsverk | url= https://www.britannica.com/science/water | forfatter=Zumdahl, Steven S. | tittel=Water | artikkel= Encyclopedia Britannica|utgiver= |år= 4. august 2024 |besøksdato= 30. august 2024| språk=}}</ref><ref>{{Kilde www | url= https://wmo.int/topics/water| forfatter= | tittel= Water |utgiver= World Meteorological Organization |dato=2024  |besøksdato= 30. august 2024}}</ref> og dekker omtrent 71&nbsp;% av jordoverflaten.{{sfn|Stow|2004|s=7}}<ref>{{Kilde www|url=https://scripps.ucsd.edu/news/voyager-how-much-earth-truly-undiscovered-above-andor-below-water|tittel=Voyager: How much of the earth is truly undiscovered, above and/or below water?|besøksdato=15. juli 2021|forlag=UC San Diego}}</ref> Ytterligere 2,15&nbsp;% av jordens vann er frosset, og inngår i havisen som dekker [[Polhavet]], altså iskappen som dekker [[Antarktika|Antarktis]] og det [[Sørishavet|tilstøtende havet]], samt forskjellige [[isbre]]er og overflateavsetninger rundt om i verden. Resten (omtrent 0,65&nbsp;% av hele vannbeholdningen) danner [[Grunnvann|underjordiske reservoarer]] eller forskjellige stadier av [[vannets kretsløp]], hvilket vil si [[Vanndamp|damp]] i [[Jordens atmosfære|luften]], [[sky]]ene, [[regn]] og [[innsjø]]er og [[elv]]er.<ref name="NOAAcycle">[[National Oceanic and Atmospheric Administration|NOAA]]. "[http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson07.html Lesson 7: The Water Cycle] {{Webarchive|url=https://web.archive.org/web/20130425214321/http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson07.html|date=25. april 2013}}" in ''Ocean Explorer''.</ref>

Den [[Vitenskap|vitenskapelige studien]] av [[vann]] og jordens vannsyklus er [[hydrologi]], mens [[fluiddynamikk]] studerer fysikken til vann i bevegelse. Studien av selve havet er ''[[oseanografi]]''. [[Marinbiologi]] (biologisk oseanografi) studerer planter, dyr og andre organismer som holder til i marine økosystemer. [[Fysisk geografi|Maring grafi]] kartlegger havets utforming, mens [[maringeologi]] (geologisk oseanografi) er opptatt av [[kontinentaldrift]] og jordens sammensetning og struktur.

=== Sjøvann ===
{{Utdypende artikkel|Sjøvann}}
[[Fil:Aquarius_spacecraft_first_global_salinity_map_Aug-Sep_2011.jpg|alt=Kart som viser saltinnholdet i havet|mini|Salinitetskart tatt fra Aquarius Spacecraft. Regnbuefargene representerer saltholdighetsnivåer: rød = 40 [[Promille|‰]], lilla = 30 ‰]]

==== Saltholdighet ====
Sjøvann inneholder salt og dets [[salinitet]] måles vanligvis i promille ([[Promille|‰]]). På det åpne havet har sjøvann et saltinnnhold på omtrent 35&nbsp;‰. Middelhavet er litt høyere med 38&nbsp;‰,<ref>{{Kilde avis|url=https://www.sciencelearn.org.nz/resources/686-ocean-salinity|tittel=Ocean salinity|avis=Science Learning Hub|besøksdato=17. august 2024}}</ref> mens saltholdigheten i det nordlige Rødehavet kan nå helt opp i 41 ‰.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Anati, D.A. | tittel = The salinity of hypersaline brines: Concepts and misconception | publikasjon = International Journal of Salt Lake Research  | år = 1999 | bind = 8 | hefte =  | sider = 55–70 | doi = 10.1007/BF02442137 | url = https://doi.org/10.1007/BF02442137 }}</ref> I motsetning til dette har noen landlåste hypersaltinnsjøer mye høyere saltholdighet, for eksempel har [[Dødehavet]] med 300 g oppløste faste stoffer per liter (300&nbsp;‰).

Mens bestanddelen av vanlig salt ([[natriumklorid]]) utgjør omtrent 85&nbsp;% av de faste stoffene oppløst i sjøvann, er det også andre metallioner som [[magnesium]] og [[kalsium]], og negative ioner som [[sulfat]], [[karbonat]] og [[Brom|bromid]]. Til tross for variasjoner i nivåene av saltholdighet i ulike hav, er den relative sammensetningen av de oppløste saltene stabil i verdenshavene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.usgs.gov/faqs/why-ocean-salty |tittel=Why is the ocean salty?|besøksdato=17. august 2024||etternavn=Swenson, Herbert|forlag=US Geological Survey}}</ref><ref name="Millero">{{Cite journal|last1=Millero|first1=F. J.|last2=Feistel|first2=R.|last3=Wright|first3=D. G.|last4=McDougall|first4=T. J.|title=The composition of Standard Seawater and the definition of the Reference-Composition Salinity Scale|doi=10.1016/j.dsr.2007.10.001|journal=Deep-Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers|volume=55|issue=1|pages=50–72|year=2008|bibcode=2008DSRI...55...50M}}</ref> Sjøvann inneholder for mye salt til at mennesker kan kunne drikke det fordi [[nyre]]ne ikke greier å skille ut urin med høyt saltinnhold.<ref>{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/facts/drinksw.html|tittel=Drinking seawater can be deadly to humans|besøksdato=17. august 2024|dato=16. juni 2024}}</ref>

{| class="wikitable" style="float:right;"
|+Viktigste oppløste stoffer i sjøvann (3,5 % saltholdighet) <ref name="Millero"/><ref name="citation journal cs1">Millero, F. J.; Feistel, R.; Wright, D. G.; McDougall, T. J. (2008). "The composition of Standard Seawater and the definition of the Reference-Composition Salinity Scale". ''Deep-Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers''. '''55''' (1): 50–72. [[Bibcode]]:[https://ui.adsabs.harvard.edu/abs/2008DSRI...55...50M 2008DSRI...55...50M]. [[Digital objektidentifikator|doi]]:[[doi:10.1016/j.dsr.2007.10.001|10.1016/j.dsr.2007.10.001]].</ref>
! scope="col" | Solute
! scope="col" | Konsentrasjon (‰)
! scope="col" | % av totale salter
|-
| [[Klorid]]
| 19,3
| 55
|-
| [[Natrium]]
| 10,8
| 30,6
|-
| [[Sulfat]]
| 2,7
| 7,7
|-
| [[Magnesium]]
| 1,3
| 3,7
|-
| [[Kalsium]]
| 0,41
| 1,2
|-
| [[Kalium]]
| 0,40
| 1,1
|-
| [[Hydrogenkarbonat|Bikarbonat]]
| 0,10
| 0,4
|-
| Bromid
| 0,07
| 0,2
|-
| [[Karbonat]]
| 0,01
| 0,05
|-
| [[Strontium]]
| 0,01
| 0,04
|-
| Borate
| 0,01
| 0,01
|-
| Fluor
| 0,001
| <0,01
|-
| Alle andre oppløste stoffer
| <0,001
| <0,01
|}

Selv om mengden salt i havet forblir relativt konstant innenfor en tidsskala av millioner av år, påvirker ulike faktorer saltholdigheten til en gitt vannmasse.<ref name="setalleyduauang" /> Fordampning øker saltholdigheten, det samme gjør isdannelse, mens [[nedbør]], havissmelting og avrenning fra land reduserer den.<ref name="setalleyduauang">{{Kilde bok|tittel=Encyclopedia of Global Environmental Change, Volume 1, The Earth System: Physical and Chemical Dimensions of Global Environmental Change|etternavn=Talley|fornavn=Lynne D|utgiver=John Wiley & Sons|isbn=978-0-471-97796-4|redaktør-etternavn=MacCracken|redaktør-fornavn=Michael C|kapittel=Salinity Patterns in the Ocean}}</ref>{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368}} For eksempel får [[Østersjøen]] tilførsel fra mange elver og havet der kan dermed betraktes som [[brakkvann]].<ref>{{cite journal |last1=Feistel |first1=R |display-authors=etal |title=Density and Absolute Salinity of the Baltic Sea 2006–2009 |journal=Ocean Science |volume=6 |year=2010 |issue=1 |pages=3–24 |doi=10.5194/os-6-3-2010 |bibcode=2010OcSci...6....3F |doi-access=free}}</ref>

==== pH-verdi ====
{{Videre informasjon|Havforsuring}}

Sjøvann er svakt [[Alkalitet|alkalisk]] og har hatt en gjennomsnittlig [[pH]] på rundt 8,2 de siste 300 millioner årene. Imidlertid har utslipp av store mengder [[karbondioksid]] i atmosfæren på grunn av forbrenning av [[fossilt brensel]] resultert i kjemiske endringer i havet, der så mye som 30–40&nbsp;% av den tilførte CO<sub>2</sub>-gassen absorberes av havene. Det dannes [[karbonsyre]] og som senker pH-verdien via en prosess som kalles [[havforsuring]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nationalgeographic.com/environment/oceans/critical-issues-ocean-acidification/|tittel=Ocean Acidification|besøksdato=18. august 2024 |forlag=[[National Geographic]]|dato=7. august 2019}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=|tittel=Ocean Acidification|etternavn=Gattuso, J.-P.|etternavn2=Hansson, L.|dato=2011|utgiver=Oxford University Press|isbn=978-0-19-959109-1|oclc=730413873|}}</ref> Omfanget av ytterligere endring av havs kjemiske sammensetning vil avhenge av tiltak for å redusere klimaendringene anført av verdens nasjoner.<ref name=":82">Arias, P.A., et al. (2021): [https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_TS.pdf Technical Summary]. In [https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/ Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change] Masson-Delmotte, V. et. al. Cambridge University Press, Cambridge, and New York, pp. 33–144.</ref>

==== Oksygenkonsentrasjon ====
Mengden [[oksygen]] i sjøvann avhenger først og fremst av organismene som vokser i det. Disse er hovedsakelig [[alge]]r, som [[Plankton|planteplankton]], men noen [[karplanter]] som [[Sjøgras|sjøgress]] finnes også. I dagslys sørger [[fotosyntese]]n til disse plantene for oksygenproduksjon som løses opp i sjøvannet og kan tas opp av marine dyr. Om natten stopper fotosyntesen, og mengden oppløst oksygen avtar. I dyphavet, hvor det ikke trenger nok lys ned til at planter kan vokse, er det svært lite oppløst oksygen. I dets fravær brytes organisk materiale ned av [[Anaerobe organismer|anaerobe]] bakterier som produserer [[hydrogensulfid]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.smhi.se/en/theme/oxygen-in-the-sea-1.11274|tittel=Oxygen in the Sea|besøksdato=19. august 2024|dato= 23. april 2014}}</ref>

[[Global oppvarming]] forvente å redusere nivået av oksygen i overflatevann siden oppløseligheten av oksygen i vann faller ved høyere temperaturer.<ref>{{Cite journal|title=Long-term ocean oxygen depletion in response to carbon dioxide emissions from fossil fuels|author1=Shaffer, Gary|author2=Olsen, Steffen Malskær|author3=Pedersen, Jens Olaf Pepke|journal=Nature Geoscience|year=2009|volume=2|issue=2|pages=105–109|doi=10.1038/ngeo420|bibcode=2009NatGe...2..105S}}</ref> I fremtiden er det forventet at tap av habitater vil øke, samt at noen arter vil forflytte seg og andre utdø.<ref>{{Kilde www | url= https://scripps.ucsd.edu/research/climate-change-resources/faq-ocean-deoxygenation| forfatter= | tittel= FAQ: Ocean Deoxygenation | besøksdato= 30. august 2024 | utgiver= Scripps Institution of Oceanography | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref>

==== Lys ====
Mengden lys som trenger inn i havet avhenger av solvinkelen, værforholdene og vannets ''turbiditet'' (uklarhet). Mye lys blir reflektert ved overflaten, og rødt lys blir absorbert i de øverste lagene. Gult og grønt lys når større dybder, og blått og fiolett lys kan trenge så dypt ned som 1000 m. Det er utilstrekkelig lys for fotosyntese og vekst stopper på dybder på rundt 200&nbsp;m.<ref name="Russell">{{cite book|title=The Seas |last1=Russell |first1=F. S. |last2=Yonge |first2=C. M. |year=1928 |publisher=Frederick Warne |pages=225–227}}</ref>

Klart sjøvann absorberer 27&nbsp;% av stråling i form av lys og varmestråling i et vannlag på bare 1&nbsp;cm, mens 10&nbsp;m lengre ned i havet er hele 90&nbsp;% av strålingen absorbert. Sjøvannet ved kysten absorberer mye mer effektivt og ved 4&nbsp;m dybde vil 90&nbsp;% av strålingen være absorbert. Dette betyr at det bare er de aller øverste vannlagene som blir oppvarmet av direkte stråling.{{sfn|Breen|1986|p=40–42}}

=== Temperatur og varmebudsjett ===
Havet er varmest ved ekvator med en overflatetemperatur i området 28–29&nbsp;°C og avtar mot polene. De laveste temperaturene i Nordpolbassenget og i Antarktis er –1,7&nbsp;°C, noe som er rett over frysepunktet for saltvann.{{sfn|Breen|1986|p=49–53}} Det er en kontinuerlig sirkulasjon av vann i havene. Varme overflatestrømmer avkjøles når de beveger seg bort fra tropene, og vannet blir tettere og synker. Det kalde vannet beveger seg tilbake mot ekvator som en dyphavsstrøm, drevet av endringer i vannets temperatur og tetthet, hvor det til slutt stiger opp igjen mot overflaten. Spredning av næring og plankton skjer takket være havstrømmene og for mange fiskearter er livsløpet bestemet av strømningsforholdene. Generelt er det et klart forhold mellom temperatur, kjemisk sammensetning og fysiske forhold i sjøvannet.{{sfn|Sulebak|1991|p=31}}{{sfn|Sulebak|1991|p=47–48}}

For tilsvarende breddegrad er temperaturen på den sørlige halvkule betydelig lavere enn på den nordlige. Årsaken er påvirkning fra det kalde antarktiske kontinentet, samt at jordkloden har større landmasser på den nordlige halvkule. Temperatursvingninger forårsaket av årstidene har betydning ned i dypet til rundt 100&nbsp;m. Under 100&nbsp;m oppstår en kraftig ''termokolin'', det vil si en sone der temperaturen faller sterkt med dybden. Termoklinen skiller overflatevann med varierende temperatur og dypet under med lav stabil temperatur.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368}}

Sjøtemperaturen varierer både med sted, dybde og årstid, noe som avhenger av tilført og avgitt varmemengde. For et hvilket som helst sted på havet fås varmeenergi fra solen som kortbølget stråling, med en energimengde som varierer med dagslengde, atmosfærens absorpsjon av strålingen, solhøyden, skydekke og refleksjon fra havoverflaten. Varme tapes med langbølget stråling ut fra havoverflaten, en annen del er varmetap ved varmeledning til atmosfæren ([[Varmeledning|konduksjon]]) og et tredje varmetap er fordampning. I tillegg til dette kommer varmeoverføring i form av havstrømmer. Dette kalles havets varmebudsjett. Om en ser hele havet under ett er det ingen vermeutveksling, altså ingen oppvarming eller nedkjøling, forutsatt at en ikke har [[global oppvarming]].{{sfn|Sulebak|1991|p=34–38}}

Sjøvann med en typisk saltholdighet på 35&nbsp;‰ har et frysepunkt på omtrent -1,8&nbsp;°C.<ref>{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/facts/oceanfreeze.html#:~:text=Ocean%20water%20freezes%20just%20like,only%20the%20water%20part%20freezes.|tittel=Can the ocean freeze?|besøksdato=17. august 2024 |utgiver =National Oceanic and Atmospheric Administration|etternavn=US Department of Commerce}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.noaa.gov/jetstream/ocean/sea-water|tittel=Sea Water | utgiver = National Oceanic and Atmospheric Administration|besøksdato=17. august 2024}}</ref> Når temperaturen blir lav nok, dannes iskrystaller på overflaten. Disse brytes i små biter og smelter sammen til flate skiver som danner en tykk suspensjon kjent som sarr. Under rolige forhold fryser dette til et tynt flatt ark kjent som [[sjøis]], som tykner når det dannes ny is på undersiden. I turbulente hav vil sarrkrystallene gå sammen til flate skiver. Disse glir under hverandre og smelter sammen og danner flak. I fryseprosessen blir saltvann og luft innestengt mellom iskrystallene. Sjøis kan ha en saltholdighet på 12–15&nbsp;‰, men når havisen blir ett år gammel, faller saltinnholdet til 4–6&nbsp;‰.<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=http://www.britannica.com/EBchecked/topic/939404/sea-ice}}</ref>

=== Havnivå ===
Over det meste av geologisk tid har havnivået vært høyere enn det er i dag.{{sfn|Stow|2004|s=74}} Hovedfaktoren som påvirker havnivået over tid er resultatet av endringer i havskorpen, med en nedadgående trend som forventes å fortsette på svært lang sikt. Ved det [[Siste istids maksimum|siste bremaksimum]], for rundt 20&nbsp;000 år siden, var havnivået rundt 125&nbsp;m lavere enn i nåtiden (2012).<ref name="cLevel">[https://pubs.usgs.gov/fs/fs2-00/ Sea Level and Climate] {{Webarchive|url=https://web.archive.org/web/20210807161937/https://pubs.usgs.gov/fs/fs2-00/|date=7 August 2021}}. USGS. By Richard Z. Poore, Richard S. Williams, Jr., and Christopher Tracey.</ref>

I minst de siste hundre årene har havnivået steget med en gjennomsnittshastighet på rundt 1,8&nbsp;mm per år.<ref>{{Cite journal|author=Bruce C. Douglas|year=1997|title=Global sea rise: a redetermination|journal=Surveys in Geophysics|volume=18|issue=2/3|pages=279–292|bibcode=1997SGeo...18..279D|doi=10.1023/A:1006544227856}}</ref> Mesteparten av denne økningen kan tilskrives en økning i temperaturen i havet på grunn av [[Global oppvarming|klimaendringer]], og den resulterende svake termiske utvidelsen av de øvre 500&nbsp;m av vannsøylen. Ytterligere bidrag, så mye som en fjerdedel av totalen, kommer fra vannkilder på land, som snøsmelting og isbreer og utvinning av grunnvann for vanning og andre menneskelige behov. <ref>{{Kilde bok|tittel=Observations: Oceanic Climate Change and Sea Level|etternavn=Bindoff|fornavn=N. L.|etternavn2=Willebrand|fornavn2=J.|etternavn3=Artale|fornavn3=V.|etternavn4=Cazenave|fornavn4=A.|etternavn5=Gregory|fornavn5=J.|etternavn6=Gulev|fornavn6=S.|etternavn7=Hanawa|fornavn7=K.|etternavn8=Le Quéré|fornavn8=C.|etternavn9=Levitus|fornavn9=S.|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-0-521-88009-1}}</ref>

=== Bølger ===
[[Fil:Steep_deep_water_wave.ogv|alt=Diagram som viser bevegelse av partikler i havet mens bølger passerer|mini|Bevegelse av molekyler når bølger passerer]]
[[Fil:Propagation_du_tsunami_en_profondeur_variable.gif|alt=Diagram som visr bølger på vei mot kysten|mini|Når bølgen kommer inn på grunt vann bremser den ned samtidig som bølgehøyde øker. Til slutt bryter bølgene og velter i en skummende vannmasse.]]

Vind som blåser over overflaten av en vannmasse danner [[Havbølge|bølger]] som er vinkelrett på vindretningen. Friksjonen mellom luft og vann forårsaket av en svak bris på en dam får krusninger til å dannes. Et kraftig vind over havet forårsaker større bølger når luften presser seg mot de hevede ryggene av vann. Bølgene når sin maksimale høyde når hastigheten de beveger seg med nesten samsvarer med vindens hastighet. I åpent vann der vinden blåser kontinuerlig ruller lange, jevne vannmasser som dønninger over havet.{{sfn|Stow|2004|s=83–84}}<ref name="NOAA">{{Kilde www|url=http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson09.html|tittel=Ocean waves|besøksdato=18. august 2024 |forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://archive.org/details/windgeneratedoce00youn|tittel=Wind Generated Ocean Waves|etternavn=Young|fornavn=I. R.|utgiver=Elsevier|isbn=978-0-08-043317-2|side=[https://archive.org/details/windgeneratedoce00youn/page/n101 83]}}</ref> Hvis vinden stilner, reduseres bølgedannelsen, men bølger som allerede har oppstått fortsetter å bevege seg i opprinnelige retning til de møter land. Størrelsen på bølgene avhenger av distansen vinden har blåst over vannoverflaten, styrken og varigheten. Når bølger møter andre bølger som kommer fra forskjellige retninger, kan interferens mellom dem gi uregelmessige og dempede bølger.<ref name="NOAA" /> [[Interferens|Konstruktiv interferens]] kan forårsake individuelle (uventede) [[Monsterbølge|monsterbølger]] som er mye høyere enn normalt. De fleste bølger er mindre enn 3&nbsp;m høye.<ref name="mrgarrison" />

[[Utaskjærs]] konstruksjoner som vindparker og [[oljeplattform]]er bruker statistikk fra målinger for å beregne bølgekreftene på grunn av for eksempel en [[hundreårsbølge]] og andre sterke krefter de må konstrueres for å motstå.<ref>Goda, Y. (2000) ''Random Seas and Design of Maritime Structures''. pp. 421–422. World Scientific. {{ISBN|978-981-02-3256-6}}.</ref> Monsterbølger er dokumentert å kunne være 20–30 m høye.<ref name="havbølger">Sælen, Odd Henrik; Weber, Jan Erik og Barthel, Knut; {{snl|havbølger|Havbølger}} 16. januar 2023</ref>

Toppen av en bølge kalles ''bølgekammen'' eller ''bølgetopp'', det laveste punktet mellom bølgene er ''bølgebunnen'' og avstanden mellom toppene er ''bølgelengden''. Bølgen skyves over havoverflaten av vinden, men dette representerer en energioverføring og ikke en horisontal bevegelse av vann. Når bølger nærmer seg land og beveger seg inn på grunt vann, endrer de oppførsel. Hvis de nærmer seg i en vinkel, kan bølger bøye seg ([[Lysbrytning|brytning]]) eller omslutte steiner og nes ([[diffraksjon]]). Når bølgen når et punkt der dens dypeste [[svingning]]er av vannet kommer i kontakt med [[Havbunn|havbunnen]], begynner de å avta. Dette trekker toppene tettere sammen og øker bølgenes høyde. Når forholdet mellom bølgehøyden og vanndybden øker over en viss grense, bryter den, og velter i en masse av skummende vann.<ref name="mrgarrison">Garrison, Tom . ''Essentials of Oceanography''. 6th ed. (2012) s. 204 ff. ISBN: 0321814053.</ref><ref name="havbølger"/>

=== Tsunami ===
{{Utdypende artikkel|Tsunami}}
[[Fil:2004-tsunami.jpg|alt=Tsunami i Thailand|mini|Den kraftige bølgen som slo inn over land under [[Jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004|Tsunamien i Thailand i 2004]].]]

En tsunami er en uvanlig form for bølge forårsaket av en sjelden kraftig hendelse som et jordskjelv eller jordskred under vann, et meteorittnedslag, et vulkanutbrudd eller en kollaps av et landområde ut i havet. Disse hendelsene kan midlertidig løfte eller senke havoverflaten i det berørte området, vanligvis noen få meter. Den potensielle energien til det fortrengte sjøvannet omdannes til kinetisk energi, og skaper en grunn bølge, en tsunami, som stråler utover med en hastighet proporsjonal med kvadratroten av vanndybden og som derfor beveger seg mye raskere i det åpne hav enn på en kontinentalsokkel.<ref name="usgstsunami">{{Kilde www|url=http://walrus.wr.usgs.gov/tsunami/basics.html|tittel=Life of a Tsunami|besøksdato=18. august 2024 |forlag=US Geological Survey}}</ref> I det dype, åpne havet har tsunamier bølgelengder på rundt 130–480&nbsp;km, beveger seg med hastigheter på over 970 km/t<ref name="NTWC-physics">{{Kilde www|url=https://ntwc.ncep.noaa.gov/php/tsunami_science.php|tittel=Physics of Tsunamis|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Tsunami Warning Center of the USA}}</ref> og med en bølgehøyde på mindre enn 1 m. Dermed vil de gjerne passerer ubemerket i dette stadiet.<ref name="UoW">{{Kilde www|url=http://earthweb.ess.washington.edu/tsunami/general/physics/physics.html|tittel=The Physics of Tsunamis|besøksdato=21. september 2013|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150216004746/http://earthweb.ess.washington.edu/tsunami/general/physics/physics.html|arkivdato=16. februar 2015|forlag=University of Washington|url-status=live}}</ref>

Når en tsunami beveger seg inn på grunnere vann, avtar hastigheten, bølgelengden forkortes og amplituden øker kraftig,<ref name="UoW"/> og den oppfører seg på samme måte som en bølge forårsaket av vind på grunt vann, men i langt større skala. Enten bunnen eller toppen av en tsunami kan ankomme kysten først.<ref name="usgstsunami" /> I det førstnevnte tilfellet trekker havet seg tilbake og slik at det virker som om fjære sjø plutselig opptrer, noe som gir en advarsel til folk på land.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bom.gov.au/tsunami/info/index.shtml|tittel=Tsunami Facts and Information|besøksdato=19. august 2024|forlag=Bureau of Meteorology of the Australian Government}}</ref> Om toppen kommer først, bryter den vanligvis ikke, men trekker innover land og flommer over alt som kommer dens vei. Mye av ødeleggelsene kan skyldes at flomvannet renner tilbake i havet etter at tsunamien har rammet og drar gjenstander og mennesker med seg. Ofte kan flere tsunamier forårsaket av en enkelt geologisk hendelse oppstår. Disse kommer med intervaller på mellom åtte minutter og to timer.<ref name="usgstsunami" />

=== Strømmer ===
[[Fil:Corrientes-oceanicas.gif|alt=Kart over havstrømmer|mini|Overflatestrømmer med rød for å indikere varmt vann og blå for kalde.]]

Vind som blåser over havoverflaten forårsaker ikke bare at det dannes bølger, men det får også overflatevannet til å bevege seg i samme retning som vinden. Selv om vindene er variable, vil den på et og samme sted være dominerende fra en retning og dermed dannes det en overflatestrøm. Vestlige vinder er hyppigst på de midtre breddegrader, mens østlige vinder dominerer i tropene.<ref>{{Kilde bok|url=|tittel=Meteorology Today: An Introduction to Weather, Climate, and the Environment|etternavn=Ahrens|fornavn=C. Donald|etternavn2=Jackson|fornavn2=Peter Lawrence|etternavn3=Jackson|fornavn3=Christine E. J.|etternavn4=Jackson|fornavn4=Christine E. O.|utgiver=Cengage Learning|isbn=978-0-17-650039-9|side=283}}</ref> Det er stort sett vind som beveger overflatestrømmene.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=370–373}}

Når vann beveger seg på denne måten, strømmer annet vann inn for å fylle underskuddet og det dannes en sirkulær bevegelse av overflatestrømmer kjent som en ''[[Havvirvel|gyre]]'' eller havvirvel. Det er fem hovedgyreer i verdenshavene: to i Stillehavet, to i Atlanterhavet og ett i  Indiahavet. Andre mindre gyrer finnes i mindre hav og én enkelt gyre går rundt [[Antarktika|Antarktis]]. Disse virvlene har fulgt de samme rutene i årtusener, styrt av [[Topografi|topografien]] av landjorden, vindretningen og [[Coriolis-kraft|Coriolis-effekten]]. Overflatestrømmene flyter i retning med klokken på den nordlige halvkule og mot klokken på den sørlige halvkule. Vannet som beveger seg bort fra ekvator er varmt, og det som strømmer i motsatt retning har mistet mesteparten av varmen. Havtrømmene har en tendens til å moderere jordens klima ved å avkjøle områdene ved ekvator og varme områder på høyere breddegrader.<ref name="NOAAcurrent">{{Kilde www|url=https://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/8_ocean_currents/ocean_currents.html|tittel=Ocean Currents|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref> Globale klima- og [[Værvarsling|værprognoser]] er sterkt påvirket av verdenshavet, så [[Global klimamodell|global klimamodellering]] bruker havsirkulasjonsmodeller så vel som modeller av andre hovedkomponenter som [[atmosfære]]n, landoverflaten og havis.<ref>{{Kilde avis|url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/6320515.stm|tittel=Models 'key to climate forecasts'|utgiver=BBC|dato=2. februar 2007|besøksdato=19. august 2024|etternavn=Pope, Vicky}}</ref>

[[Fil:Thermohaline_Circulation_2.png|alt=Kart som viser det globale transportbåndet|mini|Det globale transportbåndet vist i blått med varmere overflatestrømmer i rødt]]

Overflatestrømmer påvirker kun de øverste hundre meterne av havet, men det er også store strømninger i havdypet forårsaket av bevegelse av dype vannmasser. Det går en dyphavstrøm gjennom alle verdenshavene, kjent som den [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjonen]] eller det globale transportbåndet. Bevegelsen av denne er langsom og er drevet av forskjeller i vannets tetthet forårsaket av forskjellig saltholdighet og temperatur. På høye breddegrader blir vannet avkjølt av den lave atmosfæriske temperaturen og blir saltere etter hvert som havis dannes. Begge disse faktorene gjør vannet tettere, og vannet synker. Fra dyphavet nær Grønland strømmer slikt vann sørover mellom de kontinentale landmassene på hver side av Atlanterhavet. Når den når Antarktis, får den tilførsel av ytterligere masser av kaldt, synkende vann og renner østover. Den deler seg deretter i to strømmer som beveger seg nordover inn i Indiahavet og Stillehavet. Her varmes den gradvis opp, blir lettere, stiger opp mot overflaten og ringen er sluttet. Det tar tusen år for dette sirkulasjonsomløpet blir fullført.<ref name="NOAAcurrent" />{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368–369}}

Havstrømmene dypt nede i havet kan få nokså store hastigheter. Omtrent 320 km vest for Bermuda er det 4000 m ned i havet målt hastigheter på 0,4&nbsp;m/s, mens det på enda større dyp er målt 0,05&nbsp;m/s. Bunnstrømmene kan skape mønstre i sedimentene på havbunnen. Det er også observert grumsete vann nært bunnen, noe som tyder på at bunnsedimenter virvles opp og spres. Observasjoner tyder på at dyphavsbevegelser ikke er jevne og regelmessige, men kaotiske.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=370–373}}

=== Tidevann ===
{{Utdypende artikkel|Tidevann}}
[[Fil:Tides_overview.png|alt=Diagram som viser hvordan sol og måne skaper tidevann.|mini|Høyvann (blått) ved de nærmeste og fjerneste punktene på jorden fra månen.]]

Tidevann i havet er forårsaket av [[Gravitasjon|gravitasjonspåvirkningene]] fra månen og solen, samt jordens rotasjon. Under hver tidevannssyklus stiger vannet på et gitt sted til en maksimal høyde (''flo'') før vannet ebber ut til minimumsnivået (''fjære''). Etter hvert som vannet trekker seg tilbake, avdekker det mer og mer av [[tidevannssone]]n.<ref name="oceanservice">{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/education/tutorial_tides/|tittel=Tides and Water Levels|besøksdato=19. august 2024|forlag=NOAA Ocean Service Education}}</ref><ref>Sælen, Odd Henrik; Weber, Jan Erik; Barthel, Knut: {{snl|tidevann|Tidevann}} (25. august 2023)</ref> Fisk og havlevende dyr kan leve seg i tidevannssonen ved flo, mens landlevende dyr kan oppholde seg i tidevannssonen ved fjære. Derimot finnes det forskjellige fastsittende dyr i sonen, og disse har utviklet seg til å tåle tørrlegging og neddykking.<ref>Egeland, Einar Skarstad: {{snl|tidevannssona|Tidevannssona}} (1. juni 2024)</ref>

De fleste kystområder får flo og fjære to ganger hvert døgn, med intervaller på omtrent 12 timer og 25 minutter. Dette er halvparten av perioden på 24 timer og 50 minutter som det tar for jorden å gjøre en fullstendig omdreining og returnere månen til sin forrige posisjon i forhold til en observatør på jorden. Månens masse er rundt 27&nbsp;millioner ganger mindre enn solen, men den er 400 ganger nærmere jorden. [[Tidekraft]]en avtar mye med økt avstand, dermed har månen mer enn dobbelt så stor påvirkning på tidevannet som solen.<ref name="NOAAtides">{{Kilde www|url=http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson10.html|tittel=Tides|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref> En bulk dannes i havet på stedet der jorden er nærmest månen fordi det er der effekten av månens tyngdekraft er sterkest. På motsatt side av jorden er månekraften på sitt svakeste og dette fører til at det dannes en annen bulk. Når månen roterer rundt jorden, beveger også disse havbulkene seg rundt jorden.<ref name="oceanservice"/>

Når både sol, måne og jord er på linje (ved fullmåne og nymåne), resulterer det i at gravitasjonskreftene fra alle tre legemene kombinerer påvirkningen og en får ''springflo'' og ''springfjære'', det vil si ekstra stor forskjell på flo og fjære. I motsetning til dette, vil solen når den er 90° fra månen sett fra jorden, kombinerte gravitasjonseffekten på tidevannet minimal og en får ''nipp flo'' og ''nipp fjære''.<ref name="oceanservice"/>

En [[stormflo]] kan oppstå når kraftig vind får vann til å hope seg opp mot kysten i et grunt område, og dette, kombinert med et lavtrykkssystem, kan heve havoverflaten ved høyvann mye.<ref>Weber, Jan Erik og Barthel, Knut: {{snl|stormflo|Stormflo}} (14. januar 2021)</ref>

=== Jordskorpen og kontinentalplatene ===
[[Fil:Tectonic_plate_boundaries.png|alt=Diagram som viser tre typer av grenser for tektoniske plater|mini|Tre typer plategrenser.]]

Jorden er sammensatt av en magnetisk sentral [[Planetkjerne|kjerne]], en for det meste flytende [[Mantelen|mantel]] og et hardt stivt ytre skall ([[litosfære]]n). Litosfæren som er sammensatt av jordens steinete skorpe og det dypere, for det meste faste ytre laget av mantelen. På land er jordskorpen kjent som den kontinentale skorpen, mens den under havet er kjent som [[havbunnsskorpe]]n. Sistnevnte består av relativt tett [[basalt]] og er rundt 5–10 km tykk. Den relativt tynne litosfæren flyter på den svakere og varmere mantelen under og brytes opp i en rekke [[Platetektonikk|tektoniske plater]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=https://editors.eol.org/eoearth/wiki/Structure_of_the_Earth|tittel=Structure of the Earth|utgiver=The Encyclopedia of Earth}}</ref> 

Midt i havet blir magma hele tiden presset opp mot havbunnen mellom tilstøtende plater, noe som danner [[midthavsrygger]]. Konveksjonsstrømmene av basaltbergarter tenderer mot å drive de to platene fra hverandre, det en kaller for [[havbunnsspredning]].{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}<ref>{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/seafloor-spreading/ | forfatter= Evers, Jeannie | tittel= Seafloor Spreading | besøksdato= 25. august 2024| utgiver= National Geographic| arkiv_url= | dato = 29. november 2023}}</ref> Havbunnsspredning sørger for at verdenshavene utvider seg med omlag 25&nbsp;mm i året.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=380}} Parallelt med disse høydedragene og nærmere kysten, kan en oseanisk plate gli under en annen oseanisk plate i en prosess kjent som [[Subduksjonssone|subduksjon]]. Her dannes det [[dyphavsgrop]]er og prosessen er ledsaget av friksjon når platene kolliderer. Bevegelsen gir kraftige rykk som forårsaker [[jordskjelv]], det produseres varme og [[magma]] tvinges opp og skaper undervannsfjell, hvorav noen kan danne kjeder av vulkanske øyer nær dype groper. Nær noen av grensene mellom land og hav glir de litt tettere oseaniske platene under kontinentalplatene og flere subduksjonsgrøfter dannes. Når de drives sammen, deformeres kontinentalplatene og spenner seg, noe som forårsaker [[fjellkjedefolding]] og seismisk aktivitet.<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=https://editors.eol.org/eoearth/wiki/Plate_tectonics|tittel=Plate tectonics|utgiver=The Encyclopedia of Earth}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://ucmp.berkeley.edu/geology/tecmech.html|tittel=Plate Tectonics: The Mechanism|besøksdato=19. august 2024|forlag=University of California Museum of Paleontology}}</ref>

Jordens dypeste grøft er [[Marianegropen]] som strekker seg rundt 2500&nbsp;m under havbunnen. Det er nær [[Marianene]], et vulkansk [[arkipel]] i det vestlige Stillehavet. Det dypeste punktet er 10&nbsp;994&nbsp;m under havoverflaten.<ref name="smmt">{{Kilde avis|url=https://www.telegraph.co.uk/news/earth/environment/8940571/Scientists-map-Mariana-Trench-deepest-known-section-of-ocean-in-the-world.html|tittel=Scientists map Mariana Trench, deepest known section of ocean in the world|besøksdato=19. august 2024|dato=7. desember 2011|avis=The Telegraph}}</ref>

=== Sjøbunn og dyphavssbaseng ===
[[File:Elevation.jpg|mini|{{legend|#03FCDE|Kontinentalsoklene (turkis) vist på et verdenskart.}}]]

Rundt landjorden er det grunne havområder som kan være brede eller smale og kalles for [[kontinentalsokkel]]en. Kontinentalsokkelen er altså et grunt havområde som omkranser landjorden og utgjør rundt en seksdel av jordoverflaten. Fiskeriene rundt om i verden foregår for en stor del i farvannene på kontinentalsokkelen. Kontinentalsokkelen slutter i [[Kontinentalmargin|kontinentalskråning]]en, eller egga, som er en skråning ned mot havdypet. Helningen kan variere mye og der skråningen er bratt er det snakk om en helningsvinkel på 45°.{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Det en kaller dyphavssbasenger er adskilt fra hverandre av undersjøiske fjellkjeder eller undersjøiske rygger. Dybdeområder på mellom 3000 og 6000 m utgjør omtrent 54&nbsp;% av jordoverflaten.{{sfn|Breen|1986|p=17}}

Dyphavssbasenger utgjør en stor del av [[havbunn]]en og er et området av jorden som er lite utforsket til tross for at den har et areal 2,5 ganger så stort som den tørre landjorden.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Verdenshavene holdes for å være de yngste hovedformasjonene av jordkloden.<ref>{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/seafloor-spreading/ | forfatter= Evers, Jeannie | tittel= Seafloor Spreading | besøksdato= 25. august 2024| utgiver= National Geographic| arkiv_url= | dato = 29. november 2023}}</ref> På havbunnen er det sedimenter (slam) som har sin opprinnelse fra blant annet vulkansk virksomhet, døde rester fra marine organismer, erodert materiale fra landjorden (''terrigene sedimenter'') ført ut via vassdrag og vinder, ansamlinger av kjemiske stoffer i sjøvann og partikler fra verdensrommet.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=372–375}}<ref>Murray, Richard W. "[http://www.waterencyclopedia.com/Oc-Po/Ocean-Floor-Sediments.html# Ocean-Floor Sediments]," Water Encyclopedia</ref><ref>{{cite book |last1=Chester |first1=Roy |last2=Jickells |first2=Tim |title=Marine Geochemistry |date=2012 |publisher=Blackwell Publishing Ltd |isbn=978-1-4051-8734-3 |pages=321–351 |edition=3rd |chapter=Chapter 15. The components of marine sediments}}</ref>

De fleste slamtypene på havbunnen er bløte, slik at det er lett for organismer å lage huler og ganger, dessuten skaper strømninger formasjoner i overflaten. En kalkholdig avleiring fra skallene til døde pelagiske bløtdyr (''pteropodslam''), finnes på dybder av 1500–3000&nbsp;m, er det er det sjeldneste og finnes bare på 1&nbsp;% av havbunnen. ''Globigerinaslamet'' er vanligere og består av kalkskalene til [[Poredyr|foraminiferer]], en type mikroskopiske organismer. ''Diatomeslam'' oppstår i kaldt vann og finnes blant annet i et langstrakt belte i det nordlige Stillehavet. Det kommer fra  av en type silikatholdige planteplankton kalt [[kiselalger]] eller diatomeer. ''Radiolarslam'' består av rester etter silikatholdige skjellettrester fra organismer. Det er rødt eller brundt og i likehet med pteropodslam er det sjeldent.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}

=== Kyster ===
[[Fil:Praia_da_Marinha_2017.jpg|alt=Bilde av Algarvekysten utenfor Portugal med store klipper og sandstrand|mini|Praia da Marinha i [[Algarve]], Portugal]]

[[Kyst]]områder påvirkes av flere faktorer som intensiteten til bølgene som bryter inn, hvor bratt [[kontinentalmargin]] er, sammensetningen og hardheten til bergartene, helningen til [[marbakke]]n og endringene i landnivået på grunn av [[landhevning]] eller -senkning. Bølger gjør at sand og singel på stranden blir kvernet sammen og slipt. Normalt ruller bølger mot kysten med en hastighet på seks til åtte per minutt. Disse omtales som ''konstruktive bølger'' på grunn av sin tendens til å flytte materiale oppover [[strand]]en, og de har liten eroderende effekt. Stormbølger ankommer derimot land i rask rekkefølge og omtales som ''destruktive bølger'' fordi bølgeskummet beveger materiale på stranden ut i havet.<ref name="Monkhouse291">{{Kilde bok|tittel=Principles of Physical Geography|etternavn=Monkhouse|fornavn=F. J.|utgiver=Hodder & Stoughton|isbn=978-0-340-04944-0}}</ref>

[[Skjærgård]] er [[kyst]]område med [[øy]]er, [[Holme (geografi)|holmer]] og [[skjær]] langsetter [[fastland]]ets kyst, kalt ''skjærgårdskyst''. I skjærgården bryter bølgene fra storhavet og skjermer kysten og eventuelle [[fjord]]er innenfor mot vær og vind.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041203039|tittel=Geografisk leksikon – For barn og ungdom|forfatter=Båsland, Harald og Hovland, Bjarne |forlag=Universitetsforl.|isbn=8200450694|side=19|utgivelsesår=1999}}</ref><ref>{{snl|skjærgård|Skjærgård}} (2019)</ref>

=== Vannets kretsløp ===
Havet spiller en viktig rolle i [[vannets kretsløp]], ved at vann [[Fordampning|fordamper]] fra havet, beveger seg gjennom [[Jordens atmosfære|atmosfæren]] som damp, [[Kondensasjon|kondenserer]], faller som [[Nedbør|regn eller snø]] og opprettholder dermed livet på land. I stor grad går vannet deretter tilbake til havet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.usgs.gov/special-topics/water-science-school/science/oceans-and-seas-and-water-cycle?qt-science_center_objects=0#qt-science_center_objects|tittel=The Water Cycle: The Oceans|besøksdato=19. august 2024|forlag=US Geological Survey}}</ref>

Vannet har en oppholdstid i havet på 3000–3230&nbsp;år. Til sammenligning er oppholdstiden til vanndampen i atmosfæren omtrent ti dager. Den lange oppholdstiden i havet reflektere dets svært store volum. Nedbør og fordamping varierer med breddegradene og har også sammenheng med de globale vindmønstrene. Et eksempel på dette er [[passatvind]]ene som i utgangspunktet har lav temperatur, men som mottar varme når de beveger seg mot ekvator. På sin vei tar passatvindene opp vanndamp fra havet og ved ekvator stiger luftmassene opp i atmosfæren. Dermed kondenserer vannet, forårsaker skydannelse og gir dermed mye nedbør ved ekvator. Ved breddegrad som tilsvarer subtropisk klima er det mer fordampning enn nedbør, mens ved polene, hvor det er lav temperatur, er større nedbør enn fordampning. Dette er årsaken til dannelsen av isen på Antarktis og Grønland.<ref>{{Kilde oppslagsverk | url= https://www.britannica.com/science/hydrosphere/Groundwaters| forfatter= The Editors of Encyclopaedia | tittel= Hydrosphere | artikkel= |utgiver= Encyclopedia Britannica |år= 13. april 2023 |besøksdato= 27. august 2024 | språk=en}}</ref>

=== Karbonkretsløpet ===
{{hoved|Karbonkretsløpet}}

Havet inneholder den største mengden med aktivt sirkulerende [[karbon]] på jorden, men [[litosfære]]n har et større lager av karbon.<ref name="GlobalCarbonCycle">{{Cite journal | last1 = Falkowski | first1 = P. | last2 = Scholes | first2 = R. J. | last3 = Boyle | first3 = E. | last4 = Canadell | first4 = J. | last5 = Canfield | first5 = D. | last6 = Elser | first6 = J. | last7 = Gruber | first7 = N. | last8 = Hibbard | first8 = K. | last9 = Högberg | first9 = P. | last10 = Linder | first10 = S. | last11 = MacKenzie | first11 = F. T. | last12 = Moore 3rd | first12 = B. | last13 = Pedersen | first13 = T. | last14 = Rosenthal | first14 = Y. | last15 = Seitzinger | first15 = S. | last16 = Smetacek | first16 = V. | last17 = Steffen | first17 = W. | title = The Global Carbon Cycle: A Test of Our Knowledge of Earth as a System | doi = 10.1126/science.290.5490.291 | journal = Science | volume = 290 | issue = 5490 | pages = 291–296 | year = 2000 | pmid = 11030643|bibcode = 2000Sci...290..291F }}</ref> Havets overflatelag inneholder store mengder oppløst organisk karbon som utveksles raskt med atmosfæren. Det dype lagets konsentrasjon av oppløst uorganisk karbon er omtrent 15&nbsp;% høyere enn overflatelagets konsentrasjon og det forblir der i mye lengre tid.<ref name="WorldOceanReview">{{Kilde www | forfatter= | url= https://worldoceanreview.com/en/wor-8/the-role-of-the-ocean-in-the-global-carbon-cyclee/how-the-ocean-absorbs-carbon-dioxide/ | tittel= The role of the ocean in the global carbon cyclee | besøksdato= 20. august 2024 | utgiver= World Ocean Review | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref><ref name="Sarmiento_and_Gruber_2006">{{Kilde bok|tittel=Ocean Biogeochemical Dynamics|etternavn=Sarmiento|fornavn=J. L.|etternavn2=Gruber|fornavn2=N.|utgiver=Princeton University Press}}</ref> [[Termohalin sirkulasjon|Den termohaline sirkulasjon]] sørger for utveksler av karbon mellom havdypet og overflaten.<ref name="GlobalCarbonCycle" />

Karbon tas opp av havet når atmosfærisk karbondioksid løses opp i overflatelagene og omdannes til [[karbonsyre]], [[karbonat]] og [[Hydrogenkarbonat|bikarbonat]]:<ref name="WorldOceanReview"/>

: CO <sub>2</sub> <sub>(gass)</sub> {{Eqm}} CO <sub>2</sub> <sub>(aq)</sub>
: CO <sub>2</sub> <sub>(aq)</sub> + H <sub>2</sub> O {{Eqm}} H <sub>2</sub> CO <sub>3</sub>
: H <sub>2</sub> CO <sub>3</sub> {{Eqm}} HCO <sub>3</sub> <sup>−</sup> + H <sup>+</sup>
: HCO <sub>3</sub> <sup>−</sup> {{Eqm}} CO <sub>3</sub> <sup>2−</sup> + H <sup>+</sup>

Karbon kan også tilføres via elver som oppløst organisk karbon og omdannes av fotosyntetiske organismer til organisk karbon. Dette kan enten utveksles gjennom næringskjedene eller utfelles i de dypere, mer karbonrike lagene som dødt bløtvev eller i skjell og bein som [[kalsiumkarbonat]]. Karbonet sirkulerer i disse lagene i lange perioder før det enten avsettes som sediment eller returneres til overflatevann via den termohalin sirkulasjonen.<ref name="Prentice_etal_2001">{{Kilde www|url=https://www.ipcc.ch/site/assets/uploads/2018/02/TAR-03.pdf|tittel=The carbon cycle and atmospheric carbon dioxide|besøksdato=20. august 2024|fornavn=I. C.|etternavn=Prentice|forlag=Climate change 2001: the scientific basis: contribution of Working Group I to the Third Assessment Report of the Intergouvernmental Panel on Climate Change / Houghton, J. T. [ed.]}}</ref>

== Livet i havet ==
[[Fil:Blue_Linckia_Starfish.JPG|alt=Bilde fra et korallrev|mini|[[Korallrev]] er blant de mest [[Biologisk mangfold|biologisk mangfoldige]] habitatene i verden.]]

Havet er [[habitat]] for et mangfold av livsformer. Siden sollys bare lyser opp de øvre lagene, eksisterer størstedelen av vannmassene i havet i permanent mørke. Siden de forskjellige dybde- og temperatursonene hver for seg gir habitat for et unikt sett av arter, omfatter det marine miljøet som helhet et enormt mangfold av liv.<ref>{{Kilde www | forfatter=Jaksha, Amanda P.  | url=https://media.nationalgeographic.org/assets/file/one-ocean-chapter-3.pdf | tittel= Biodiversity in the Ocean | besøksdato= 20. august 2024| utgiver= National Geographic| arkiv_url= | dato = }}</ref> Marine habitater spenner fra overflatevann til de [[dyphavsgrop]]er. I mellom disse ytterpunktene har en korallrev, [[tareskog]]er, [[Sjøgras|sjøgressenger]], tidevannsbassenger, gjørme, sand- og steinete havbunner og den åpne [[pelagisk]]e sonen. Organismene som lever i havet varierer fra [[hvaler]] som blir 30&nbsp;m lange til mikroskopisk planteplankton og [[dyreplankton]], sopp og bakterier. Marint liv spiller en viktig rolle i [[karbonkretsløpet]] ettersom [[Fotosyntese|fotosyntetiske]] organismer omdanner oppløst karbondioksid til organisk karbon, noe som gir matfisk for mennesker.<ref name="Jeffrey">{{Kilde bok|tittel=Marine Biology: International Edition: Function, Biodiversity, Ecology|etternavn=Levinton, Jeffrey S.|utgiver=Oxford University Press|isbn=978-0-19-976661-1|kapittel=18. Fisheries and Food from the Sea}}</ref>{{sfn|Frances|Guerrero|2011|p=204–229}}

Livet kan ha sin opprinnelse i havet og alle de [[Rekke (biologi)|store dyregruppene]] er representert. Forskere har forskjellig syn med hensyn til nøyaktig hvor i havet livet kunne ha oppstått: [[Miller-Urey-eksperimentet]] antydet en fortynnet kjemisk «suppe» i åpent vann, men nyere forslag peker på vulkanske varme kilder, finkornede leiresedimenter eller dyphavs [[Hydrotermisk skorstein]]er, som alle ville ha gitt beskyttelse mot skadelig ultrafiolett stråling som ikke ble blokkert av den tidlige jordens atmosfære.{{sfn|Stow|2004|s=138–140}}

=== Marine habitater ===
Marine habitater kan horisontalt deles inn i kyst- og havhabitater på åpent hav. Kysthabitater strekker seg fra strandlinjen til kanten av [[Kontinentalsokkel|kontinentalsokkelen]]. Det meste av marint liv finnes i kysthabitater, selv om sokkelområdet kun opptar 7&nbsp;% av det totale havarealet. Åpne havhabitater finnes i dyphavet utenfor kanten av kontinentalsokkelen. Alternativt kan marine naturtyper deles vertikalt i [[Pelagisk|pelagiske]] (åpent vann), bunnlevende (like over havbunnen) og [[Bentisk sone|bunndyr]] (på og i havbunnen). En tredje inndeling er etter [[breddegrad]]: fra polare hav med ishyller, havis og isfjell, til tempererte og tropiske farvann.{{sfn|Stow|2004|s=150–151}}

[[Korallrev]]ene opptar mindre enn 0,1&nbsp;% av verdens havoverflate, men økosystemer der inneholder 25&nbsp;% av alle marine arter. De mest kjente er [[Tropene|tropiske]] korallrev som Australias [[Great Barrier Reef]],{{sfn|Stow|2004|s=204–207}}<ref>{{Kilde www | forfatter= Ashworth, James | url= https://www.nhm.ac.uk/discover/news/2024/february/coral-reefs-cover-more-earths-surface-than-realised-new-estimates-reveal.html| tittel= Coral reefs cover more of Earth’s surface than realised, new estimates reveal | besøksdato= 20. august 2024 | utgiver= Natural History Museum – London| arkiv_url= | dato = 13. februar 2024}}</ref> mens kaldtvannsrev har et stort antall arter som anemoner og maneter. Minst halvparten av alle kjente korallarter lever i det kalde, dype og mørke havdypet, med temperaturer på bare 4–12&nbsp;°C.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://oceanexplorer.noaa.gov/facts/coral-water.html | tittel= Do all corals live in warm water? | besøksdato= 20. august 2024  | utgiver= NOAA | arkiv_url= | dato = 2024}}</ref>

=== Alger og planter ===
[[Fil:20140402-IMG 4838.jpg|mini|Kanal gjennom en [[Mangrove|mangrove-<br>skog]] ved lavvann, Sundarbans East Wildlife Sanctuary, Bangladesh. Mangroveskoger bidrar med mange [[økosystemtjenester]] mellom land, vann og atmosfære.]]

Marine [[primærproduksjon|primærprodusenter]] som planter og mikroskopiske organismer i planktonet, er utbredt og svært viktig for [[økosystem]]ene. Det er anslått at halvparten av verdens [[oksygen]] produseres av planteplankton.<ref name="NalGeo">{{Kilde avis|etternavn=Roach|fornavn=John|url=https://www.nationalgeographic.com/science/article/source-of-half-earth-s-oxygen-gets-little-credit|tittel=Source of Half Earth's Oxygen Gets Little Credit|avis=National Geographic News|dato=7. juni 2004|besøksdato=21. august 2024}}</ref> Om lag 45&nbsp;% av havets primærproduksjon er levende organismer i form av [[kiselalger]]. Mye større alger, kjent som [[Makroalge]]r ([[tang]], er viktige lokalt: ''Sargassum'' danner flytende drivtang, mens [[Tarer|tare]] danner havbunnsskog.{{sfn|Frances|Guerrero|2011|p=246–255}} Andre organismer er [[Blomsterplanter|Blomstrende planter]] i form av sjøgress som vokser i «enger» på sandgrunn,<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://www.unep.org/topics/ocean-seas-and-coasts/blue-ecosystems/seagrass-meadows| tittel= Seagrass Meadows| besøksdato= 21. august 2024| utgiver= United Nations Environment Programme | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref> [[mangrove]]skoger langs kysten i tropiske og subtropiske områder og [[Halofytt|salttolerante]] planter som trives i [[saltsump]].<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://oceanservice.noaa.gov/facts/mangroves.html| tittel= What is a mangrove forest?| besøksdato= 21. august 2024 | utgiver= National Oceanic and Atmospheric Administration | arkiv_url= | dato = 16. juni 2024 }}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://oceanservice.noaa.gov/facts/saltmarsh.html| tittel= What is a salt marsh?| besøksdato= 21. august 2024 | utgiver= National Oceanic and Atmospheric Administration | arkiv_url= | dato = 16. juni 2024 }}</ref> Alle disse habitatene er i stand til å binde store mengder karbon og gir miljø for et stort [[Marinbiologi|biologisk]] mangfold.<ref>{{Kilde www | forfatter= Palmer, Cristiana Paşca | url=https://www.un.org/en/chronicle/article/marine-biodiversity-and-ecosystems-underpin-healthy-planet-and-social-well-being| tittel= Marine Biodiversity and Ecosystems Underpin a Healthy Planet and Social Well-Being| besøksdato= 21. august 2024 | utgiver= United Nations | arkiv_url= | dato = mai 2017}}</ref>

Lys er bare i stand til å trenge gjennom de øverste 200&nbsp;m delene av vannet, dermed er det disse øverste delene av havet hvor planter kan vokse.<ref name="Russell"/> Overflatelagene har ofte begrensede mengder med biologisk aktive nitrogenforbindelser. Den marine nitrogensyklusen består av komplekse mikrobielle transformasjoner som inkluderer fiksering av nitrogen, assimilering, nitrifikasjon, anammoks (anoksisk ammoniumoksidasjon) og denitrifikasjon. Noen av disse prosessene foregår på dypt vann, slik at der det er en oppstrømning av kaldt vann, og også nær elvemunninger der landbaserte næringsstoffer er tilstede, er planteveksten større. Dette betyr at de mest produktive områdene som er rike på plankton og derfor også på fisk, hovedsakelig er kystnære.{{sfn|Stow|2004|s=160–163}}

=== Dyr og annet marint liv ===
[[Fil:Thornback_Cowfish,_Lactoria_fornasini.jpg|alt=Bilde av fisk fra tropiske farvann|mini|Lactoria fornasini.]]

Det er et bredere spekter av høyere [[Gruppe (biologi)|dyretaksa]] i havet enn på land. Mange marine arter har ennå ikke blitt oppdaget og antallet kjent for vitenskapen øker hvert år. Noen [[virveldyr]] som [[sjøfugler]], [[Seler|sel]] og [[havskilpadder]] vender tilbake til landjorden for å yngle, men fisk, [[hvaler]] og [[Havslanger|sjøslanger]] er fullstendig vannlevende og mange virvelløse [[Rekke (biologi)|dyr]] er også helt marine. Havene myldrer av liv og har mange forskjellige mikrohabitater.{{sfn|Boyce|1999|p=2}} En av disse er vannoverflaten som, selv om den kastes rundt av bølger, gir et rikt miljø og er hjemsted for bakterier, sopp, [[mikroalge]]r, [[protozo]]er, fiskeegg og forskjellige larver.{{sfn|Boyce|1999|p=88}}

Den pelagiske sonen inneholder [[Fauna|makro-]] og mikrofauna og dyreplankton som driver med strømmen. De fleste av de minste organismene er larvene til fisk og marine virvelløse dyr som frigjør egg i stort antall. Dyreplanktonet lever av planteplankton og utgjør en grunnleggende del av den komplekse næringskjeden som strekker seg oppover til fisk i forskjellige størrelser, som store blekkspruter, [[haier]], [[niser]], [[Gulflankedelfin|delfin]]er og [[hvaler]]. Mange marine organismer foretar migrasjoner over store avstander, enten sesongvise vandringer til andre regioner eller daglige vertikale migrasjoner, ofte opp for å spise om natten og ned i dypet for å gjemme seg om dagen.<ref>{{Kilde oppslagsverk | url=https://www.britannica.com/science/marine-ecosystem | forfatter= Kingsford, Michael John | tittel=Encyclopedia Britannica | artikkel=Marine ecosystem |utgiver=Academic Press |år=17. august 2022 |besøksdato= 21. august 2024 | språk=engelsk}}</ref>

''Bunnsonen'' er tilholdssted for mange dyr som lever av bunnlevende organismer eller for å finne beskyttelse mot rovdyr. ''Tidevannssonen'' med periodisk eksponering for luft er tilholdssted for [[Rankefotinger|havskjell]], [[bløtdyr]] og [[krepsdyr]]. Den ''nerittiske sonen'' har mange organismer som trenger lys for å vokse, som [[svamper]], [[pigghuder]], [[Flerbørstemarker|ormer]], sjøanemoner og andre [[virvelløse dyr]]. [[Koralldyr|Koraller]] inneholder ofte fotosyntetiske [[Symbiose|symbionter]] og lever i grunt vann der lys kommer til. De omfattende kalkholdige skjelettene som de skaper bygger seg opp til [[korallrev]]. Disse gir et biologisk mangfoldig habitat for spesialiserte organismer. Det er mindre liv på bunnen av dypere hav, men rundt [[Undervannsfjell|havfjell]] som reiser seg fra dypet samles fisk og andre dyr for å gyte og beite. Nær havbunnen lever bunnfisk som i stor grad lever av [[Pelagisk fisk|pelagiske]] organismer og [[Bentos|bunndyr]].<ref>{{Cite journal|author=Sedberry, G. R.|year=1978|title=Feeding strategies of some demersal fishes of the continental slope and rise off the Mid-Atlantic Coast of the USA}}</ref>

== Mennesker og havet ==
Mennesker har [[Navigasjon|reist]] på havet helt siden de bygde de første havgående fartøyer. [[Ubaidperioden|Mesopotamierne]] brukte [[bitumen]] for å [[Kalfatring|tette]] [[sivbåt]]ene sine og, litt senere, introduserte de master og [[seil]].<ref name="DrCarter">Carter, Robert (2012). ''A Companion to the Archaeology of the Ancient Near East''. Ch. 19: "Watercraft", pp. 347 ff. Wiley-Blackwell. {{ISBN|978-1-4051-8988-0}}.</ref> Rundt 3000 år før Kristus hadde austronesere på Taiwan begynt å spre seg til havområdene i Sørøst-Asia. Deretter fremviste Lapita-kulturen store prestasjoner innen navigasjon, og nådde ut fra [[Bismarckarkipelet]] til så langt unna som [[Fiji]], [[Tonga]] og [[Samoa]].<ref name="Belwood1">{{Kilde bok|tittel=The Polynesians – Prehistory of an Island People|etternavn=Bellwood|fornavn=Peter|dato=1987|utgiver=Thames and Hudson|isbn=978-0-500-27450-7}}</ref> Deres etterkommere fortsatte å reise tusenvis av kilometer mellom små øyer på [[Utrigger|utriggerkanoer]], og oppdaget mange nye øyer som [[Hawaii]] og [[Påskeøya]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.pbs.org/wgbh/nova/ancient/polynesia-genius-navigators.html|tittel=Polynesia's Genius Navigators|besøksdato=21. august 2024|etternavn=Clark, Liesl|dato=15. februar 2024|forlag=NOVA}}</ref>

=== Historie om navigasjon og utforskning ===
[[Fil:Chronological_dispersal_of_Austronesian_people_across_the_Pacific.svg|alt=Kart som viser migrasjon|mini|Kart som viser den sjøbårne migrasjonen og utvidelsen av austroneserne som startet rundt 3000 f.Kr]]
[[Fil:Mercator_1569_map_small.jpg|alt=Mercators kart av jorden|mini|[[Gerhard Mercator]]s verdenskart fra 1569. Kystlinjen til den gamle verden er godt avbildet i motsetning til i Amerika.]]

[[Fønikia|Fønikerne]] var de første som utforsket [[Middelhavet]] fra 1550 før Kristus.<ref>{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/first-rulers-mediterranean/ | forfatter= | tittel= First Rulers of the Mediterranean| besøksdato= 21. august 2024| utgiver=National Geographic | arkiv_url= | dato = 2024}}</ref> Senere opprettet [[Oldtidens Egypt|de gamle egypterne]] handelsruter og befolknignssentra ved Middelhavets kyster.<ref>{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/ancient-mariners-mediterranean/ | forfatter= | tittel= Ancient Mariners of the Mediterranean| besøksdato= 21. august 2024| utgiver=National Geographic | arkiv_url= | dato = 2024}}</ref> I det første årtusen før Kristus etablerte fønikere og grekere kolonier over hele Middelhavet og [[Svartehavet]].<ref>{{Kilde bok|tittel=A Brief History Of The Western World|etternavn=Greer, Thomas H.|etternavn2=Lewis, Gavin|utgiver=Thomson Wadsworth|isbn=978-0-534-64236-5|side=63|utgivelsesår=1982}}</ref> Rundt 500 år før Kristus foretok [[Hanno sjøfareren]] fra [[Kartago]] en Atlanterhavsreise der muligens både [[Senegal]] og [[Kamerunfjellet]] ble nådd.<ref>Harden, Donald (1962). ''The Phoenicians'', p. 168. Penguin (Harmondsworth).</ref><ref>Warmington, Brian H. (1960) ''Carthage'', p. 79. Penguin (Harmondsworth).</ref> 

I den [[De mørke århundrer|tidlige middelalderperioden]] krysset [[Viking|vikingene]] Nord-Atlanteren og nådde de nordøstlige utkantene av Nord-Amerika.<ref>{{Kilde bok|url=|tittel=The Vinland sagas: the Norse discovery of America|etternavn=Pálsson|fornavn=Hermann|utgiver=Penguin Classics|isbn=978-0-14-044154-3|side=28|utgivelsesår=1965}}</ref> I middelalderen ble havet langs den østlige og sørlige asiatiske kysten trafikkert av arabiske og kinesiske handelsmenn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Tibbets, Gerald Randall|tittel=A Comparison of Medieval Arab Methods of Navigation with Those of the Pacific Islands|utgiver=Coimbra|utgivelsesår=1979}}</ref> Det kinesiske [[Ming-dynastiet]] hadde en flåte på 317 skip med 37&nbsp;000 mann under [[Zheng He]]s kommando på begynnelsen av 1400-tallet, og de seilte både på [[Indiahavet]] og [[Stillehavet]]. På slutten av det 1400-tallet begynte vesteuropeiske sjøfolk å gjøre lengre oppdagelsesreiser. De portugisiske oppdagerne [[Bartolomeu Dias]] rundet [[Kapp det gode håp]] i 1487 og [[Vasco da Gama]] nådde India via [[Kapp det gode håp]] i 1498. [[Christofer Columbus]] fra Italia seilte fra [[Cádiz]] i 1492, og forsøkte å nå de østlige landene i India og Japan ved å reise vestover. Han gikk i stedet land på en øy i [[Det karibiske hav]], og noen år senere nådde den venetianske navigatøren [[Giovanni Caboto]] [[Newfoundland og Labrador|Newfoundland]]. Italieneren [[Amerigo Vespucci]], som Amerika ble oppkalt etter, utforsket den søramerikanske kystlinjen på en flere reiser foretatt mellom 1497 og 1502. I 1519 ledet den portugisiske oppdageren [[Ferdinand Magellan]] den spanske Magellan-Elcano-ekspedisjonen som var den første som seilte jorden rundt.{{sfn|Stow|2004|s=12–13}}

=== Lovgivning ===
''Åpne hav'', eller ''det frie hav'' er et [[Folkerett]]slig prinsipp som stammer fra 1600-tallet. Prinsippet fastslår frihet til å navigere i havene og forbyr krig i [[internasjonalt farvann]]. Konseptet er nedfelt i FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), den tredje versjonen av denne trådte i kraft i 1994, hvor det sies: «Det åpne hav er åpent for alle stater, enten det er kyst eller landlåst.»<ref name="history">{{Kilde www|url=https://www.un.org/Depts/los/convention_agreements/convention_historical_perspective.htm|tittel=The United Nations Convention on the Law of the Sea (A historical perspective)|besøksdato=23. august 2024|forlag=United Nations Division for Ocean Affairs and the Law of the Sea}}</ref> Sikkerheten ved skipsfart er regulert av [[Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen]]. Dens mål er å utvikle og vedlikeholde et regelverk for skipsfart, sjøsikkerhet, miljøhensyn, juridiske forhold, teknisk samarbeid og maritim sikkerhet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.imo.org/en/about/Pages/Default.aspx|tittel=Introduction to IMO|besøksdato=23. august 2024|forlag=International Maritime Organization}}</ref>

[[Havrettskonvensjonen]] (UNCLOS) definerer ulike havområder. ''Indre farvann'' ligger på landsiden av en [[Grunnlinje (havrett)|grunnlinje]] og utenlandske fartøy har ingen rett til gjennomfart i disse. ''Territorialfarvann'' strekker seg ut til 12 [[nautiske mil]] (22&nbsp;km) fra kystlinjen og i disse farvannene står kyststaten fritt til å sette lover, regulere bruk og utnytte enhver ressurs. En ''sammenhengende sone'' strekker seg ytterligere 12 nautiske mil utenfor territorialfarvann gjør det mulig å forfølge fartøyer som mistenkes for å bryte lover innenfor toll, skatt, immigrasjon og forurensning. En ''eksklusiv økonomisk sone'' strekker seg 200 nautiske mil (370&nbsp;km) fra grunnlinjen. Innenfor dette området har en kystnasjon enerett til utnyttelse av alle naturressurser. ''Kontinentalsokkelen'' er den naturlige forlengelsen av landterritoriet til [[kontinentalmargin]]ens ytterkant, eller 200 nautiske mil (370&nbsp;km) fra kyststatens grunnlinje, avhengig av hva som er størst. Her har kystnasjonen enerett til å utnytte mineraler og levende ressurser «festet» til havbunnen.<ref name="history" />

=== Matressurser ===
[[Fil:Deutsche_Fischfang_Union_Schiff_Kiel_01.jpg|alt=Bilde av fabrikkskip|mini|Tysk fabrikkskip.]]

Fisk og andre fiskeriprodukter er blant de viktigste kildene til protein og andre essensielle næringsstoffer for verdens befolkning. I 2009 kom 16,6&nbsp;% av verdens inntak av animalsk protein fra fisk.<ref name="faofisheries">{{Kilde bok|url=http://www.fao.org/docrep/016/i2727e/i2727e.pdf|forfatter=Grainger, R. & Farmer,T, m.fl.|tittel=The State of World Fisheries and Aquaculture 2012|utgiver=FAO Fisheries and Aquaculture Department|isbn=978-92-5-107225-7}}</ref> Land som ligger ut mot kysten kan utnytte marine ressurser i sin [[Økonomisk sone|økonomiske sone]], men fiskefartøyer går også lenger ut for å utnytte bestander i internasjonalt farvann.<ref name="GreenFacts">{{Kilde www|url=http://www.greenfacts.org/en/fisheries/|tittel=Fisheries: Latest data|besøksdato=23. august 2024|dato=2. mars 2009|forlag=GreenFacts}}</ref> I 2011 ble den totale verdensproduksjonen av fisk, inkludert [[akvakultur]], beregnet til 154&nbsp;millioner tonn, hvorav det meste gikk til konsum. Uttak av villfisk utgjorde 90,4&nbsp;millioner tonn, mens havbruk bidro med resten. Det nordvestlige Stillehavet er det klart mest produktive området med 20,9 millioner tonn (27&nbsp;% av den globale fangsten) i 2010. Antallet fiskefartøyer i 2010 var 4,36 millioner, mens antallet sysselsatte i fiskerinæringen utgjorde 54,8 millioner mennesker.<ref name="faofisheries" />

Moderne fiskefartøy er blant annet [[Tråler|fisketrålere]], hekktrålere, snurpenotfartøyer, linefartøyer og store fabrikkskip konstruert for å ligge på sjøen i flere uker og behandle og fryse store mengder fisk. De fiskeartene som oftest fiskes etter er [[sild]], [[torsk]], [[Ansjosfamilien|ansjos]], [[tunfisk]], [[Flyndrefisker|flyndre]], [[Multer|multe]], [[Blekkspruter|blekksprut]] og [[laks]]. Overutnyttelse har blitt et alvorlig problem, noe som forårsaker ikke bare utarming av fiskebestandene, men også tilbakegang for rovfiskbestandene.<ref name="Myers2003">{{Cite journal | last1 = Myers | first1 = R. A. | last2 = Worm | first2 = B. | doi = 10.1038/nature01610 | title = Rapid worldwide depletion of predatory fish communities | journal = Nature | volume = 423 | issue = 6937 | pages = 280–283 | year = 2003 | pmid = 12748640|bibcode = 2003Natur.423..280M | s2cid = 2392394 }}</ref> For å unngå overutnyttelse har mange land innført [[fiskekvote]]r i egne farvann.<ref>{{Kilde www|url=http://www.earthtimes.org/encyclopaedia/environmental-issues/fishing/|tittel=Fishing|besøksdato=23. august 2024|etternavn=Evans, Michael}}</ref>

[[Fil:Negombo4(js).jpg|alt=Bilde av fiskebåt på Sri Lanka|mini|Fiskebåt på Sri Lanka.]]

Tradisjonelt fiskeutstyr er redskaper som stang, line, harpun, teiner og garn. Tradisjonelle fiskebåter drives av padle-, vind- eller påhengsmotorer og opererer i kystnære farvann. [[FNs organisasjon for ernæring og landbruk]] oppmuntrer til utviklingen av lokale fiskerier for å gi matsikkerhet til kystsamfunn og bidra til å avbøte fattigdom.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.fao.org/4/a0965e/a0965e00.htm|tittel=Increasing the contribution of small-scale fisheries to poverty alleviation and food security|etternavn=Béné, C.|etternavn2=Macfadyen, G.|etternavn3=Allison, E. H.|verk=Fisheries Technical Paper. No. 481|utgiver=FAO|besøksdato=23. august 2024|isbn=978-92-5-105664-6}}</ref>

=== Kraftproduksjon ===
[[Fil:Barrage_de_la_Rance.jpg|alt=Bilde av tidevannskraftverk|mini|[[La Rance tidevannskraftverk]] i Bretagne med installert ytelse på 500 kW.]]

Havet kan avgi store mengder [[energi]] i form av [[Havbølge|havbølger]], [[tidevann]], [[Salinitet|forskjell i saltholdighet]] og [[Havvarmekraft|havtemperaturforskjeller]] som kan utnyttes til kraftproduksjon.<ref name="OES">{{Kilde www|url=https://www.ocean-energy-systems.org/ocean-energy/what-is-ocean-energy/|tittel=What is Ocean Energy|besøksdato=23. august 2024|forlag=Ocean Energy Systems|dato=2024}}</ref> Former for fornybare energiformer er [[tidevannskraft]], [[Havvarmekraft|havtermisk energi]] og [[bølgekraft]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Ocean Wave Energy – Current Status and Future Perspectives|etternavn=Cruz|fornavn=João|utgiver=Springer|isbn=978-3-540-74894-6|side=15|dato=2008}}</ref>

Tidevannskraft går ut på å bruke turbiner for å produsere elektrisitet fra tidevannsstrømmer. I entkelte tilfeller gjøres det med å bygge demninger for å lagre og deretter slippe vannet gjennom. Rance Tidal Power Station har en 1 km lang demning og ligger nær [[Saint-Malo|St. Malo]] i [[Bretagne (historisk region)|Bretagne]]. Det ble startet opp i 1967, men i ettertid har få andre lignende installasjoner blitt bygget.{{sfn|Stow|2004|s=111–112}}

Vindkraft til havs utnyttes av [[vindkraftverk]] ute på havet. En fordel er at vindhastighetene er høyere enn på land, men ulempene er at slike installasjoner er dyrere enn de som bygges på land. Den første vindkraftverkene til havs ble satt opp i Danmark i 1991.<ref>{{Kilde www|forfattere=Rock, Mary og Parsons, Laura|url=http://www.eesi.org/files/offshore_wind_101310.pdf|tittel=Offshore Wind Energy|besøksdato=23. august 2024|utgiver=Environmental and Energy Study Institute}}</ref> Den samlede installerte ytelsen for havvindparker var 34&nbsp;GW i 2020, hovedsakelig i Europa.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.irena.org/publications/2021/March/Renewable-Capacity-Statistics-2021|tittel=Renewable Capacity Statistics 2021|utgiver=International Renewable Energy Agency|besøksdato=23. august 2024|isbn=978-92-9260-342-7|utgivelsessted=Abu Dhabi|side=19|dato=mars 2021}}</ref>

=== Utvinningsindustri ===
[[Fil:Minerals_sediments.jpg|alt=Mineraler ved en hydrotermisk skorstein på havdypet|mini|Mineraler utfelt nær en [[hydrotermisk skorstein]].]]

Det er store forekomster av [[petroleum]] og [[naturgass]] i bergarter under havbunnen. [[Oljeplattform]]er og [[borerigg]]er utvinner oljen eller gassen og lagrer den før transport til land. Olje- og gassproduksjon til havs kan være krevende på grunn av lang avstand til land og krevende miljø.<ref name="Lamb">{{Kilde www|url=http://science.howstuffworks.com/environmental/energy/offshore-drilling.htm|tittel=How offshore drilling works|besøksdato=23. august 2024|forfattere=Lamb, Robert & Bowie, Desiree|dato=20. september 2023}}</ref>

=== Miljøspørsmål ===
{{se også|Menneskelig innvirkning på naturmiljøet}}

Miljøproblemer i havet er blant annet overfiske, forurensning, eutrofiering (som gir oksygenmangel), [[invaderende art]]er og [[havforsuring]].<ref>{{Kilde www | url= https://www.sciencelearn.org.nz/resources/144-human-impacts-on-marine-environments| forfatter= | tittel= Human impacts on marine environments | besøksdato= 23. august 2024| utgiver= The University of Waikato Te Whare Wānanga o Waikato | arkiv_url= | dato = 13. april 2015}}</ref> En oversikt over miljøspørsmål:

* [[Havforurensning]]: Forurensningskilder er blant annet direkte utslipp, forsøpling, avrenning fra land, utslipp fra skip og akustisk forurensning.
* Overutnyttelse og tap av biologisk mangfold: [[overfiske]], tap av habitat, introduksjon av [[Invaderende art|invasive arter]]
* [[Konsekvenser av global oppvarming for havet]]: økning av overflatetemperaturen så vel som temperaturer på større dyp, hyppigere marine hetebølger, reduksjon i pH-verdi, økning av havnivået på grunn av havoppvarming og avrenning fra smeltende isbreer og iskapper, økt lagdeling i øvre deler av vannmassene, reduksjon av oksygennivåer, økte kontraster i saltholdighet (salte områder blir saltere og ferskere områder blir mindre salte),<ref name="ChengSalinity">{{Cite journal|author=Cheng|title=Improved Estimates of Changes in Upper Ocean Salinity and the Hydrological Cycle}}</ref> endringer i [[havstrømmer]] inkludert svekkelse av den atlantiske meridionale omveltende sirkulasjonen og kraftigere [[Tropisk syklon|tropiske sykloner]] og [[Monsun|monsuner]].<ref name="SROCC_SPM_20190925">{{Kilde bok|tittel=The Ocean and Cryosphere in a Changing Climate|isbn=978-1-00-915796-4|kapittel=Summary for Policymakers|doi=10.1017/9781009157964.001}}</ref>

==== Havforurensning ====
[[Fil:Pacific-garbage-patch-map_2010_noaamdp.jpg|alt=kart som viser deler av Stillehavet der store mengder søppel hoper seg opp|mini|Havstrømmer tar med seg og gir opphopning av store mengder plastsøppel i [[Stillehavet]].]]

Mange stoffer kommer ut i havet som følge av menneskelig aktivitet. Forbrenningsprodukter transporteres i luften og avsettes i havet ved nedbør eller kommer i havet via avrenning, avløp og kloakk, samt i form av søppel. Stoffer som ender i havet er blant annet [[Tungmetall|tungmetaller]], [[Pesticid|plantevernmidler]], [[Polyklorerte bifenyler|PCB]], rengjørings- og hygieneprodukter og andre [[Kjemisk syntese|syntetiske kjemikalier]]. Stoffene synker ned til havbunnen, tas opp av levnede organismer eller konsentreres i havstrømmene. Et resultatet av  forurensningen er akkumulering av farlige stoffer som fører til at fisk blir skadelig som mat.<ref name="OceanPollution">{{Kilde www | url= https://www.noaa.gov/education/resource-collections/ocean-coasts/ocean-pollution | forfatter= | tittel= Ocean pollution and marine debris| besøksdato= 24. august 2024| utgiver= National Oceanic and Atmospheric Administration| arkiv_url= | dato = 1. april 2020}}</ref><ref>{{Kilde www | url= https://www.oceanprotect.org/resources/issue-briefs/marine-pollution/| forfatter= | tittel= Marine Pollution | besøksdato= 24. august 2024| utgiver= One Ocean| arkiv_url= | dato = 2019}}</ref> De tungmetallene som gir størst bekymring er [[kobber]], [[bly]], [[kvikksølv]], [[kadmium]] og [[sink]] som kan akkumuleres i marine organismer og føres opp i næringskjeden.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Ahmed, A S Shafiuddin m.fl. | tittel = Bioaccumulation of heavy metals in some commercially important fishes from a tropical river estuary suggests higher potential health risk in children than adults | publikasjon = PLoS One | år = 17. oktober 2019 | bind = 14 | hefte = 10 | sider =  | doi = 10.1101/681478 | url = https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/31622361/| format= | ISSN = }}</ref>

Mye flytende plastsøppel brytes ikke ned biologisk, i stedet oppløses over tid og brytes til slutt ned til molekylært nivå. Stiv plast kan holde seg flytende i årevis.<ref name=":3">{{Cite journal|author=Barnes, D. K. A.|year=2009|title=Accumulation and fragmentation of plastic debris in global environments|doi=10.1098/rstb.2008.0205|publikasjon= The Royal Society}}</ref> I sentrum av Stillehavsgyren er det en permanent flytende ansamling av hovedsakelig plastavfall,<ref>{{Cite journal|author=Karl, David M.|year=1999|title=A sea of change: biogeochemical variability in the North Pacific subtropical gyre|url=https://doi.org/10.1007/s100219900068|doi=10.1007/s100219900068|publikasjon=Ecosystems 2|sider=181–214 (1999)}}</ref> og det er en lignende søppelopphopning i Atlanterhavet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nationalgeographic.com/science/article/100302-new-ocean-trash-garbage-patch|tittel=Huge Garbage Patch Found in Atlantic too|besøksdato=24. august 2024|etternavn=Lovett, Richard A.|dato=2. mars 2010}}</ref> Forsøkende sjøfugler som [[Albatrosser|albatross]] og petrel kan forveksle rusk med mat, og akkumulere ufordøyelig plast i fordøyelsessystemet. Skilpadder og hvaler er funnet med plastposer og fiskesnøre i magen. [[Mikroplast]] kan synke og true filtermatere på havbunnen.<ref>{{Cite journal|author=Moore, Charles James|dato=oktober 2008|title=Synthetic polymers in the marine environment: a rapidly increasing, long-term threat|publikasjon=Environmental Research|bind=108|hefte=2|sider=131-139|url=https://doi.org/10.1016/j.envres.2008.07.025|doi=10.1016/j.envres.2008.07.025}}</ref>

Avrenning av [[gjødsel]] fra jordbruksareal er en stor kilde til forurensning i enkelte områder og utslipp av [[Avløpsvann|råkloakk]] har tilsvarende effekt. De ekstra næringsstoffene som disse kildene gir, kan forårsake unaturlig kraftig plantevekst. Nitrogen er ofte den begrensende faktoren i marine systemer, og med tilsatt nitrogen kan algeoppblomstring senke oksygennivået i vannet og drepe marine dyr. Slike hendelser har skapt døde soner i [[Østersjøen]] og [[Mexicogolfen]].<ref name="OceanPollution"/> Noen [[Vannblomst|algeoppblomstringer]] er forårsaket av [[Blågrønnbakterier|cyanobakterier]] som gjør [[skalldyr]] som [[Filterspiser|filtrerer mat]] på dem giftig, og skader dyr som [[Havoter|sjøaure]] . <ref name="NationalGeographic">{{Kilde www|url=https://www.nationalgeographic.com/science/article/130412-diseases-health-animals-science-environment-oceans|tittel=New Diseases, Toxins Harming Marine Life|forfatter=Dell'Amore, Christine|forlag=National Geographic|dato=14. april 2013}}</ref> Atomanlegg kan også forurense. Irskehavet ble forurenset av radioaktivt cesium-137 fra det tidligere prosesseringsanlegg for atombrensel i [[Sellafield]], <ref>{{Cite journal|forfattere=Jefferies, D.F. ; Preston, A. og Steele, A. K.|title=Distribution of caesium-137 in British coastal waters|url=https://doi.org/10.1016/0025-326X(73)90185-9|doi=10.1016/0025-326X(73)90185-9|publikasjon=Marine Pollution Bulletin|bind=4|hefte=8|dato=august 1973|side=118-122}}</ref> og atomulykker kan også føre til at radioaktivt materiale sive ned i havet, det samme gjorde katastrofen ved [[Fukushima I kjernekraftverk|Fukushima Daiichi kjernekraftverk]] i 2011. <ref>{{Cite journal|title=Distribution of oceanic 137–Cs from the Fukushima Dai-ichi Nuclear Power Plant simulated numerically by a regional ocean model|forfatter=Tsumune,Daisuke m.fl.|bind=111|dato=september 2012|sider=100-108|publikasjon=Journal of Environmental Radioactivity|url=https://doi.org/10.1016/j.jenvrad.2011.10.007|doi=10.1016/j.jenvrad.2011.10.007}}</ref>

Gruvedrift på havbunnen blir sett på som en fremtidig mulighet for uttak av metaller som [[litium]], [[kobolt]] and [[grafitt]]. De store utfordringene med å få tilgang til mineralforekomster i havet gjør utnyttelse at fattige gruvearbeidere vanskelig og en kan unngå menneskerettighetsbrudd en har sett i landbaserte gruvevirksomhet. Det er flere mulige risikoer med slik virksomhet: Skader på dyphavsorganismer ved at de blir kvalt eller knust av sedimenter, forstyrrelse av arter og økosystem (intens støy- og lysforurensning i et naturlig mørkt og stille miljø), risiko for fisk og matsikkerhet ved at utslipp av avfall som sprer seg over store avstander og mulige klimapåvirkninger ved at tap av mikroskopiske organismer som spiller en kritisk rolle i det klimaregulerende systemet ved å ta opp karbondioksid.<ref>{{Kilde www | url= https://www.wri.org/insights/deep-sea-mining-explained| forfatter=  Ashford, Oliver; Baines, Jonathan; Barbanell, Melissa  & Wang, Ke  | tittel= What We Know About Deep-sea Mining — and What We Don’t | besøksdato= 23. august 2024 | utgiver= World Resources Institute | dato = 23. februar 2024}}</ref>

== Se også ==
* [[Kaldtvannskorallrev]]
* [[Banke]]
* [[Bukt]]
* [[Siktedyp]]

== Referanser ==
{{Referanser}}

== Litteratur ==
*{{Kilde bok
  | ref={{sfnRef|Stow|2004}}
  | forfatter=Stow, Dorrik
  | utgivelsesår=2004
  | tittel=Encyclopedia of the Oceans
  | utgivelsessted=Oxford
  | forlag=Oxford University Press
  | isbn=978-0-19-860687-1
 }}
*{{Kilde bok
 | ref={{sfnRef|Frances|Guerrero|2011}}
 | forfattere= Frances, Peter & Guerrero, Angeles Gavira
 | utgivelsesår= 2011
 | tittel=Illustrated Encyclopedia of the Ocean
 | forlag=Dorling Kindersley
 | utgivelsessted= London 
 | isbn=978-1-4053-3308-5
}}
*{{Kilde bok
 | ref={{sfnRef|Boyce|1999}}
 | tittel=The Living Ocean: Understanding and Protecting Marine Biodiversity
 | forfatter=Thorne-Miller
 | fornavn=Boyce
 | utgiver=Island Press
 | utgivelsesår=1999
 | isbn=978-1-59726-897-4
}}
*{{ Kilde bok
 | ref={{sfnRef|Wicklund-Hansen|1980}}
 | redaktør=Wicklund-Hansen, Gunnar
 | utgivelsesår = 1980
 | tittel = Geografisk leksikon
 | bind=2
 | artikkel=Hav og havlære
 | isbn = 82-02-04444-8
 | utgivelsessted = Oslo
 | forlag = Cappelen
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200091
}}
*{{ Kilde bok
 | ref={{sfnRef|Sulebak|1991}}
 | forfatter = Sulebak, Jan R.
 | utgivelsesår = 1991
 | tittel = Havlære
 | isbn = 8241900740
 | utgivelsessted = Bergen
 | forlag = Alma Mater
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102600123
 }}
*{{ Kilde bok
 | ref={{sfnRef|Breen|1986}}
 | forfatter = Breen, Ola
 | utgivelsesår = 1986
 | tittel = Oseanografi
 | isbn = 8205160651
 | utgivelsessted = Oslo
 | forlag = Gyldendal
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082808168
}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://hi.no Havforskningsinstituttet]
* [http://www.miljostatus.no/hav-og-kyst/ Miljøstatus i Norge: Hav og kyst]
* [https://www.noaa.gov/ National Oceanic and Atmospheric Administration]

{{De fem hav}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hav]]
[[Kategori:Kyst- og havlandformer]]
[[Kategori:Vannmasser]]
[[Kategori:Biomer]]