Haandværkssvendenes Centralforening
Haandværkssvendenes Centralforening var en forening for håndverkersvenner i Christiania som ble stiftet 16. desember 1849. Foreningen var fra 14. januar 1850 en avdeling av Den tekniske forening i Christiania. Foreningen forsvant stille ut av historien en gang i 1870-årene.
Formål[rediger | rediger kilde]
Foreningen beskrev sitt formål selv på følgende måte: «Christiania Haandværksvendes Centralforening, hvis Formaal er ved Samtaler, Foredrag og Læsning af gavnlige Bøber at søge at befordre en større Oplysning, Dannelse og Selvstændighed blandt Svendene.»[1]
Medlemsforhold[rediger | rediger kilde]
Foreningen hadde ved stiftelsen 270 medlemmer. Medlemstallet varierte kraftig, for eksempel var det i 1852 totalt 130 medlemmer ved årets start, i løpet av året sank medlemstallet til 55 for igjen ved årets slutt å være 124.[2]
Ved 10-årsjubileet i 1859 opplyste formannen, murersvend Guldbrandsen, at medlemstallet var om lag 350 eller noe mer.[3]
Foreningen annonserte sporadisk i hovedstadens aviser om møter og sammenkomster. Den siste annonsen det har latt seg gjøre å finne inviterer til generalforsamling 19. november 1871.[4]
Aktiviteter[rediger | rediger kilde]
Foreningen åpnet et bibliotek 29. september 1850.[1]
På et tidspunkt har foreningen opprettet en sykekasse for medlemmene. I en oversikt fra 1865 er denne en av om lag 30 sykekasser som lå utenfor fabrikkene eller brukene som Eilert Sundt hadde innhentet opplysninger om.[5]
I 1851 samlet foreningen inn 475 underskrifter på en petisjon til Stortinget vedrørende håndverksloven. Om lag en tredjedel av svennene i byen, og langt fler enn foreningens medlemmer, hadde signert petisjonen . Edvard Bull omtaler denne petisjonen slik: «I svennepetisjonen er det ikke mange spor av den laugskonservativismen som vi fant hos murerne. De ville ha avskaffet mesterprøven og det forholdsvis kostbare borgerbrevet som vilkår for å drive selvstendig næring i håndverksfagene. Dermed ville alle svenner uten videre kunne arbeide på egen hånd. Formålet var å gjøre svennene sterkere overfor mestrene. Det hadde vært slik at mesteren kunne gi en svenn sparken når som helst, på grunn av «et oppstående uvennskap med mesteren eller andre omstendigheter hvori han selv ingen skyld har». Hvis svennen da ikke hadde andre utsikter enn arbeidsløshet, ville han være nødt til å føye mesteren svært langt. Kunne han begynne på egen hånd, ville han iallfall stå noe sterkere. Men svennene gikk enda lenger i brudd med gamle skikker. De ville ha opphevet mesterens rett til å øve hustukt. Og - mest radikalt - de ville ha lovfestet titimers dag, slik det nylig var gjennomført i England for tekstilindustrien, som «Arbeider-Foreningernes Blad» hadde orientert om i juni 1849. På ett punkt var likevel også denne svennepetisjonen «konservativ». Den gikk inn for å bevare svenneprøven, og dermed svennenes monopol innenfor sitt arbeidsmarked - nettopp det sentrale i murernes krav. Dette var en klar «fagforeningsinteresse». Murerne og typografene - og svennene i mange andre fag - hadde en sterk interesse av å holde tilgangen på tilfeldige arbeidsfolk borte fra håndverket; de ville ellers presse lønnsnivået nedover. Konkrete resultater nådde visst ikke Haandværkssvendenes Centralforening. Ikke desto mindre peker den klart fremover. Håndverkssvennene hadde vært en hovedgruppe innenfor det vi har regnet som den gamle arbeiderklasse i byen. Men vi ser at de omkring 1850 i Kristiania var i ferd med å skifte preg; De utviklet seg til å bli en sentral gruppe i den nye arbeiderklassen.»[6]
Foreningens fane[rediger | rediger kilde]
Foreningens fane omtales i en notis i Morgenbladet 15. mai 1862: «I Haandværkssvendenes Centralforening afholdtes i Søndags en Fest i Anledning Afslørelsen af Foreningens nye Fane. Fanen, der Væsentlig er en Gave af Medlemmernes Damer, er af hvid Silke og bærer som Symbol en Genius med en brudt Lænke i den ene Haand og en Palmegren i den anden, hvorover man læser: «Frihed for Aand og Frihed for Haand».»
Holdningen til Thranes Arbeiderforeninger[rediger | rediger kilde]
«En stor Deel af Medlemmerne vare nemlig tillige Medlemmer af Arbeiderforeningen hersteds, der som Venner af Reformer og politiske Demonstrationer ikke kunde trives i et Selskab, som ei har noget politisk Maal for Øie, og da disse opgave Haabet om i Centralforeningen at finde et Asyl for sine baroke Grundsætninger, var Følgen den, at de fjernede sig uden Udmeldelse og Størstedelen endog uden at opfylde sine indgangne Forpliktelser med Hensyn til Kontngentens Ærleggende etc. En Opfording av Arbeiderforeningen om fra Centralforeningen at sende en Deputertet til det af Arbeiderforeningen foranstaltede Repræsentantmøde, hvilken Opfordring indeholdtes i Skrivelse dateret 14de Juli 1850, besluttede Bestyrelsen eenstemmig ikke at efterkomme, da det laa udenfor Foreningens Tendents. Saavel paa Grund heraf som fordi Bestyrelsen for Centralforeningen stedse har indtaget en fast Holdning ligeoverfor Arbeiderforeningen – efter den Maade hvorpaa denne nu gererer sig – hersker der ingen god Forstaaelse mellem disse Selskaber.»[1]
Samtidens vurdering[rediger | rediger kilde]
«Kristiania Haandverkssvendes Centralforening» blev stiftet under Thraniterbevægelsen og var beregnet paa at holde Svendene borte fra politiske Udskejelser (se Morgenbl. 1851 No. 66). I begyndelsen nød den nogen Tilslutning, men uagtet den for Tiden nok optaget Mænd af alle Samfundsklasser, har den dog kun et Medlemstal af henved 150. De har samlet et Bibliothek paa omtrent 7-800 Bind og har i indeværende Vinter foranstaltet nogle Foredrag om Søndagsafterne i sit Lokale i Frimurerlogen.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Beretning av 3. mars 1851 i Morgenbladet for 7. mars 1851
- ^ Beretning for 1852, gjengitt i Morgenbladet 1. mars 1853.
- ^ Morgenbladet. 1. januar 1860.
- ^ Aftenposten 17. november 1871
- ^ Morgenbladet 26. januar 1865
- ^ Bull, Edvard (1985). Arbeiderklassen blir til. Oslo: Tiden norsk forlag. s. 142f. ISBN 82-10-02751-4.
- ^ Aftenbladet 11. april 1865