h-moll

h-moll
Parallelltoneart	D-dur
Varianttoneart	B-dur
Toner i skalaen	H, ciss, D, E, fiss, G, A, H

h-moll en toneart som bygger på grunntonen h. Tonearten er skrevet med to kryss; F♯ og C♯. Grunnakkorden består av tonene H, D og F♯. På engelsk benevnes h-moll som B minor (Bm).

Mange komponister fra barokken og senere forbant dette toneleiet med triste stemninger, lidelse og død. Teoretikeren Christian Friedrich Daniel Schubart anså h-moll for å være en melankolsk toneart, egnet til å uttrykke en stille, elegisk aksept av skjebnen, eksempelvis Johann Sebastian Bachs bruk av tonearten i St. Johns Pasjonen. Ludwig van Beethoven omtalte den som «die schwarze Tonart» da han arbeidet med sin h-Moll-Sinfonie.^[1]^[2]^[3] Siden Beethovens tid har oppfatningen av h-moll endret seg betydelig: Francesco Galeazzi skrev at h-moll ikke var forenlig med god musikalsk smak. Edvard Grieg så den som himmelsk og et uttrykk for sfærisk harmoni, jf. musikken til Mor Aases død. Endringer som trengs for de melodiske og harmoniske versjonene av skalaen er skrevet inn med de hendelser som er nødvendig.

Både The Eagles' Hotel Californiaog Pink Floyds Comfortably Numb " er sterkt emosjonelle sanger, skrevet i h-moll. Andre sats av Rodrigos Concierto de Aranjuez, en av de mest kjente komposisjoner for klassisk gitar, er også skrevet i h-moll. Tonearten er velegnet for gitarister fordi flere av de åpne eller løse strengene inngår i h-mollskalaen.

Berømte klassiske verk i h-moll

Violinkonsert Nr. 3 – Camille Saint-Saëns
Messe i h-moll – Johann Sebastian Bach
Pianosonate i h-moll – Franz Liszt
Pianosonate nr. 3 i h-moll, Op. 58 – Frédéric Chopin
Vals Opus 69 nr. 2 i h-moll – Frédéric Chopin
Violinkonsert nr. 2 i h-moll (La Campanella) – Niccolò Paganini
Symfoni nr. 8 i h-moll – Franz Schubert
Symfoni nr. 6 i h-moll, Op. 74 (Pathetique) – Pyotr Ilyich Tchaikovsky
E lucevan le stelle fra Tosca – Giacomo Puccini
Cellokonsert i h-moll – Antonín Dvořák
Konserto nr. 10 for 4 violiner og cello, RV 580 (L'estro Armonico) – Antonio Vivaldi
Violinkonsert nr. 2 i h-moll – Béla Bartók

Referanser

^ Xinh's JS Bach B-Minor Mass Balance.
^ Michael C. Tusa, "Beethoven's "C-Minor Mood": Some Thoughts on the Structural Implications of Key Choice" I: Beethoven Forum 2, Christoph Reynolds, ed. Lincoln: University of Nebraska Press (1993): 2 – 3, n. 5
^ Ibid, 2, n. 3

[1] Xinh's JS Bach B-Minor Mass Balance.

[2] Michael C. Tusa, "Beethoven's "C-Minor Mood": Some Thoughts on the Structural Implications of Key Choice" I: Beethoven Forum 2, Christoph Reynolds, ed. Lincoln: University of Nebraska Press (1993): 2 – 3, n. 5

[3] Ibid, 2, n. 3

[1]

[2]

[3]