Gravgangsmenn

Gravgangsmenn (eller gravgangsmann) er en norsk betegnelse fra middelalderen på en eller flere personer som ble sultet ihjel av sosiale hensyn under lovbestemmelsen om gravgangsmenn.

Ordningen gjaldt fattige, frigitte treller som verken kunne livnære seg selv eller hadde andre til å ta vare seg. Ifølge loven skulle gruppen med gravgangsmenn (ofte en tidligere trellefamilie) føres til en kirkegård. Gruppen ble deretter plassert levende i en fellesgrav hvor de ble sultet helt til det bare var én gjenlevende person i graven. Den overlevende ble deretter tatt opp av graven mens en annen fikk ansvaret for å brødfø den overlevende resten av livet. Oftest fikk den tidligere trelleeieren omsorgsansvaret.

Ordningen med gravgangsmenn hadde bakgrunn fra den eldre Gulatingsloven (1200-tallet) og ble først avløst av Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Utbredelsen av ordningen er omdiskutert ettersom bestemmelsen om "gravgangsmenn" kun finnes i den eldre Gulatingsloven og ikke de øvrige landskapslovene. Det er imidlertid usannsynlig at de andre norske landsdelene hadde en annen praksis for behandling av fattige enn den som kom til uttrykk i Gulatingsloven. Bestemmelsen gir trolig et representativt uttrykk for holdningen til fattige på tiden.

Kilder

• Anna Catharina Horn, Karen Arup Seip, Lov og lovgivning i middelalderen - Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, side 86-87 (publisert digitalt av Nasjonalbiblioteket) (digital utgave).
• Knut Helle, Gulatinget og gulatingslova (utdrag)