C. Geijer & Co.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Geijer)
Hopp til navigering Hopp til søk
C. Geijer & Co Gjærdefabrikk. St. Halvards gt 37, 1951
Firmaets merke på gjerde oppsatt i 1966.

A/S C. Geijer & Co. ble stiftet i Kristiania i 1869 av Carl Axel Geijer fra Sverige for å drive engroshandel med jern og andre metaller. Firmaet ble solgt i 1900 til Carl Johan Aasgaard. I 1908 ble datterselskapet Den Norske Jernsengfabrik A/S opprettet, og samtidig begynte man med gjerdeproduksjon. Fra 1918 begynte firmaet også med produksjon av bil- og busskarosserier og reservedeler til biler. I 1923 skiftet selskapet navn til C. Geijer & Co’s Bilfabrik AS, og begynte samme år arbeidet med å lage en egen bilmodell.[1]

Bilproduksjon[rediger | rediger kilde]

Den første prototypen ble presentert for offentligheten i slutten av 1923. Motoren var en amerikansk, firesylindret enhet fra firmaet Hershell-Spillmann, og hadde 34 hestekrefter, Bosch magnettenning og Stromberg eller Zenith forgasser. For- og bakaksel var fra Timken og girkasse fra Mechanics Machine Co. med tre hastigheter forover, samt revers. Den hadde mekaniske bremser og kun på bakhjulene. Teknisk var bilen bygget nokså lik amerikanske biler fra den tiden, men den var noe tyngre og kraftigere.[2] Karosseriet var bygd opp av norsk bjerk, beslått med solide jernplater og helsveiset, innvendig trukket med bøffelskinn.[3] Fabrikken bygde cirka fem[4] biler av denne typen mellom 1923 og 1926. De fleste endte opp som drosjer i Oslo.

Høsten 1926 presenterte Geijer en ny og forbedret bilmodell. Den ble første gang vist på utstillingen Norges VaremesseFrogner Stadion i Oslo. Bilen hadde fire- eller seks-sylindret motor fra det amerikanske selskapet Lycoming, Delco-Remy tenning og Schebler forgasser. For- og bakaksel var fra Salisbury Axle Co. Den hadde hydrauliske bremser på alle fire hjul, noe som var uvanlig moderne i 1926. I 1928 ble også en modell med åttesylindret Lycoming-motor vist fram på en bilutstilling på Frogner stadion.[5] Det skal ha blitt produsert ca 20[6] biler med Lycoming-motorer mellom 1926 og 1930.

Produksjonstallene er usikre. Ingen informasjon fra fabrikken er bevart. Ifølge Vegdirektoratets arkiver ble det registrert 24 Geijer i Norge. Når man legger til prototypen fra 1923, ble det dermed trolig produsert 25 biler totalt. Man kjenner ikke til at det har overlevd noen komplette biler til dag, men det finnes noen deler hos forskjellige veteranbilentusiaster.[7]

Karosseriproduksjon[rediger | rediger kilde]

Bilproduksjonen var ikke spesielt lønnsom, og det var vanskelig å konkurrere med amerikanske biler med høye produksjonstall og lavere priser. Produksjonen av karosserier for busser gikk bedre. På få år ble Geijer en av landets ledende produsenter av busskarosserier[8]. Mellom 1921 og 1930 skal det ha blitt produsert omkring 300[9] busskarosserier på forskjellige understell (bl.a. Scania-Vabis, Krupp og Studebaker)[10]. Den største kunden var Ingeniør M. O. Schøyens Bilcentraler A/S i Oslo, som kjøpte minst 56 busser[11].

Tilbake til gjerdeproduksjon[rediger | rediger kilde]

Våren 1930 eksproprierte Oslo kommune en del av fabrikkens tomt i St. Halvards gate 35-39. All produksjon av biler og busskarosserier måtte innstilles, og fabrikken gikk tilbake til produksjonen av gjerder og porter, som var mindre plasskrevende.[12] Dette pågikk i mange år, og i 1983 ingikk bedriften samarbeid med Trondhjems Jernindustri.[13] Men selskapets finansielle situasjon forverret seg utover i 1980-årene,[14] og i 1989 solgte Trondhjems Jernindustri Geijer til det svenske Gunnebo.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 40-42
  2. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 52
  3. ^ Pedersen, Gunnar (19. mars 2011). «Historien om Geijer, et kjent navn på Bekkelaget». Nettavisen. 
  4. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 47
  5. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 52
  6. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 50
  7. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 50
  8. ^ Rolseth (2001) side 191
  9. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 50
  10. ^ Rolseth (2001) side 191
  11. ^ Rolseth (2001) side 190-191
  12. ^ Bertheau/Stokke (1991) side 49
  13. ^ «Gjerdefabrikker skal samarbeide». Aftenposten. 23. november 1983. s. 26. 
  14. ^ Evensen, Kjell (7. desember 1988). «Tvinges til endring». Dagens Næringsliv. s. 20. 
  15. ^ Evensen, Kjell (5. juni 1989). «Svenskene overtar trøndersk hodepine». Dagens Næringsliv. s. 32. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kristiania Nærings- og forretningsliv bind 1, A. M. Hanches forlag, Kristiania 1914. Artikkel side 132-133.
  • Gretland, Peer: Bilens historie; KNA, Oslo 1951. Artikkel side 221-223.
  • Bertheau, Øistein/Stokke, Christian: Made in Norway? Historien om bilproduksjon i Norge; NTM 1991 ISBN 82-90115-24-5. Artikkel side 40-52.
  • Rolseth, Asbjørn: Håndverk på hjul; Transportreportasje, Oslo 2001 ISBN 82-995890-0-2. Artikkel side 189-193.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]