Gavriil Romanovitsj Derzjavin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gavriil Romanovitsj Derzjavin
Derzhavin by Borovikovsky (1811, Pushkin museum).jpg
Født3. juli 1743 (juliansk)
Q18801425
Død8. juli 1816 (juliansk) (73 år)
Guvernementet Novgorod
Gravlagt Khutyn Monastery
Ektefelle D.A. Derjavina
Beskjeftigelse Språkforsker, lyriker, skribent
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Utmerkelse 1. klasse av Sankta Annas orden, 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Order of the Saint John of Jerusalem
Signatur
Gavriil Romanovitsj Derzjavins signatur

Aleksander Pusjkin resiterer sitt dikt for Gavriil Derzjavin under eksamen i Tsarskoje Selo-lyceet den 8. januar 1815.

Gavriil Romanovitsj Derzjavin (russisk: Гавриил Романович Державин, født 14. juli 1743 [3. juli g.s.], død 20. juli 1816 [8 juli g.s.]) var en russisk dikter og politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Derzjavin vokste opp under fattige omstendigheter som sønn av en offiser i Kazan.[trenger referanse] Hans fjerne forfader var Morza Bagrim, som kom fra den store horde på 1400-tallet til Moskva, ble døpt og ble vassal under den russiske storprinsen Vasilij II.[1] Morza Bagrim var tatar.[2]

Gavriil tjenestegjorde i Preobrazjenskijregimentet. Han ble i 1773 forfremmet til offiser. Etter å ha utmerket seg i kampen mot Jemeljan Pugatsjovs opprør gikk Derzjavin over til det sivile liv.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

I 1776 utgav han sin første bok, en samling oder, for det meste oversettelser, de fleste fra det tyske, det eneste fremmedspråk han i barndommen hadde fått sjansen till å lære. I bredere kretser ble han først i 1779 kjent ved sitt Ode i anledning av fuyst Mestsjerskijs død. Han hentet her influenser fra Horats, som han nå hadde begynt å studere. Tidligare hadde Derzjavin mest diktet i Mikhail Lomonosovs stil.

Sitt egentlige rye fikk han imidlertid først med odet Felitsa, som han i 1782 offentliggjorde i Sankt Petersburgs akademis tidsskrift. Diktet er rettet til en edel kirgisisk kongsdatter som en hyllning fra hennes egne. I virkeligheten er det imidlertid Katarina II som besynges. Den hyllning som bringes henne er skrevet med skjemtende ironisk tone, og det er fremfor alt herskerinnens rent menneskelige egenskaper som fremholdes.[3]

Ved Katarinas gunst fikk Gavriil Derzjavin flere betrodde poster, på hvilke han imidlertid avstedkom nokså meget uro.[trenger referanse] I 1791 ble han keiserinnens statssekretær. På nærmere hold tapte Derzjavin imidlertid sin henførelse for sin «Felitsa», som på sin side snart begynte å bli lei av sin favortitts alt for store geskjeftighet.[trenger referanse] I 1793 ble hav fjernet fra hoffet ved utnevnelse til senator.

Etter ett tiår gikk han helt ut av statstjenesten og slo seg ned på ett gods i guvernementet Novgorod. Her tilbragte han til sin død et rolig liv, som han besang i ett av sine fremste dikt, Til Eugen, livet på Zvanka (1807). Inn i det siste var han poetisk virksom og døde i 1816 etter å akkurat ha nedskrevet en pompøs strofe til Ode over dødeligheten.[3]

Derzjavin nevnes iblant som en av de fremste russiske 1700-tallsdikterne.[trenger referanse] Han var en av de første til å se den unge Aleksandr Pusjkins begavelse.[trenger referanse] En av Derzjavins dikt handlet om hvordan mennesker og alt som mennesket har skapet, skal forgå. Ironisk nok ble det også en av Derzjavins siste dikt;[trenger referanse] han skrev ned den på en griffeltavle ikke lang tid før sin død.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

Gavriil Derzjavin har fått et krater oppkalt etter seg på Merkur, Derzhavinkrateret.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Derzhavin's biography (in Russian)
  2. ^ Daniel Rancour-Laferriere (2000). Russian Nationalism from an Interdisciplinary Perspective: Imagining Russia. E. Mellen Press. s. 90. ISBN 978-0-7734-7671-4. 
  3. ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1931

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]