Gammelnormannisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gammelnormannisk (engelske betegnelser: Old Norman, eller Old Northern French eller Old Norman French; fransk: Ancien Normant, rllrt Ancien Normaund), var en av mange langues d'oïl- (gammelfranske) dialekter.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den ble talt i regionen som senere ble kalt Normandie og spredte seg til England, Sør-Italia, Sicilia og Levanten. Den var en forløper ril normannisk, medregnet de insulære dialekter (som for eksempel jèrriais) så vel som anglo-normannisk.

Gammelnormannisk var et viktig språk i fyrstedømmet Antiokia under korsfarernes styre i Levanten.[1]

Gammelnormannisk inneholdt gammelnorske låneord som var ukjente i andre gammelfranske dialekter fra samme tid.[2]

Til tross for den umiskjennelige tilstedeværelse av mange leksemer lånt fra gammelnorsk, er det lite i gammelnormanniskens syntaktiske og grammatiske struktur som har preg fra dette språket. Det totale antall lån fra gammelskandinavisk er estimert til 200 ord, hvis vi inkluderer toponymiske appellativer (egennavn på toponymi) – fortsatt levende i gammelnormannisk som vanlige navn for noen – og deres avledninger. Mye av dette lexikon benyttes på fransk, for det meste tekniske termer fra eldgammel sjøfart.

Sktifter fra den Jersey-fødte dikteren Wace (født ca. 1115, død ca. 1183) er blant de få nedtegnelser av gammelnormannisk som er blitt bevarte. En annen er den lange hagiografien Vie de saint Alexis, kanskje fra 104, eller kanskje fra 1090.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Madden, Thomas F. (12. september 2005). Crusades: The Illustrated History. University of Michigan Press. s. 67. ISBN 978-0-472-03127-6. 
  2. ^ Elisabeth Ridel (2010). Les Vikings et les mots. Editions Errance. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gaston Paris et Léopold Pannier: La Vie de saint Alexis : poème du XIe siècle et renouvellements des XIIe, XIIIe et XIVe siècles, publiés avec préfaces, variantes, notes et glossaire, Paris, A. Franck, coll. « Bibliothèque de l'École des hautes études. Sciences philologiques et historiques 7 », 1872.
  • Christopher Storey: Saint Alexis. Étude de la langue du manuscrit de Hildesheim, suivie d'une édition critique du texte d'après le manuscrit L avec commentaire et glossaire, Paris, Droz, 1934. Repris avec quelques modifications dans La Vie de saint Alexis, Genève - Paris, Droz - Minard, coll. «Textes littéraires français » 148, 1968.
  • Mario Eusebi: La Chanson de saint Alexis, Modène, i Mucchi, coll. « Studi, testi e manuali, nuova serie » 2, 2001.
  • François Zuffere: La Chanson de saint Alexis. Essai d'édition critique de la version primitive avec apparat synoptique de tous les témoins, Abbeville, F. Paillart, Société des anciens textes français 116, 2020