Gammeløstslavisk
Gammeløstslavisk, også kjent som gammelrussisk (russisk древнерусский) eller gammelrutensk, var et folkelig skriftspråk som ble brukt fra 900-tallet til 1300-tallet av østslavere i Kievriket og i de påfølgende statene som ble dannet etter at førstnevnte kollapset. Det ble snakket dialektvarianter av gammeløstslavisk, skjønt ikke utelukkende, i omtrentlig det området som er den europeiske delen av Russland, Belarus, Ukraina og i deler av de østlige voivodskapene i Polen.
Ettersom språk er en del av den nasjonale forhistorien til alle østslavere har gammeløstslavisk i økende grad de senere årene blitt referert til som:
- Gammelbelarusisk (belarusisk старабеларуская eller старажытнабеларуская мова) istedenfor det tradisjonelle overnasjonal старажытнаруская мова eller
- Gammelukrainsk (ukrainsk староукраїнська eller давньоукраїнська мова) eller gammelkievisk språk (давньокиївська мова) heller enn gammelrusisk språk (давньоруська мова)
Generelle hensyn[rediger | rediger kilde]
Gammeløstslavisk var en etterkommer av urslaviske språk og beholdt trofast mange av opphavets trekk. En påfallende nyvinning i dette språkets evolusjon var utviklingen av såkalte pleofoni (eller polnoglasie, full vokalisering, bruk av hele stemmer) som kom til skille østslaverne fra andre slaviske dialekter. Eksempelvis, vanlig slavisk *gordъ, bosetning, by, ble reflektert i gammeløstslavisk som gorodъ; vanlig slavisk *melko, melk ble i gammeløstslavisk som moloko; og vanlig slavisk *korva, ku, ble i gammeløstslavisk korova. Andre slaviske dialekter er avvikende ved å løse lukkede stavelser likvide lyder *eRC og *aRC som flytende metatese (hvor et fonem bytter plass i et ord) som i sørslavisk og tsjekkisk-slovakisk, eller ved ingen endring i det hele tatt.
Ettersom bevarte skriftlige nedtegnelser av språket er sparsommelige er det vanskelig å fastsette språkets nivå av enhet. Når man betrakter antallet østslaviske stammer og klaner som utgjorde Kievriket er det sannsynlig at det var mange dialekter av gammeløstslavisk. Vi snakker derfor i dag om kun de språkene i bevarte manuskripter som, i henhold til noen fortolkninger, viser regionale forskjeller fra begynnelsen av de historiske nedtegnelser.
Med tiden utviklet gammeløstslavisk seg til mer mangfoldige former som ble forløperne til moderne belarusisk, russisk, rutensk og ukrainske språk. Hver av disse språkene har bevarte mye av gammeløstslavisk grammatikk og ordforråd.
Ved slutten av «tataråket» ble området til det tidligere Kievriket delt mellom Storhertugdømmet Litauen og Storfyrstedømmet Moskva, og to forskjellige skriftspråk utviklet seg i disse to statene, belarusisk i vest og middelalderrussisk i øst.
Kievrikets skriftspråk[rediger | rediger kilde]
Den politiske foreningen av regionen til staten som ble kalt Rus’ fra hvor dagens moderne Belarus, Russland og Ukraina sporer sin opprinnelse, skjedde omtrentlig et århundre før området ble formelt kristnet i år 988 og etableringen av sørslavisk gammelkirkeslavisk som et liturgisk språk og ikke minst som skriftspråk. Dokumentasjonen av språket i denne perioden er skrinn og lite, noe som gjør det vanskelig å til fulle å avgjøre forholdet mellom skriftspråk og den dialekten som ble snakket.
Det er referanser i arabiske og bysantinske kilder til førkristne slavere i europeiske Russland som benyttet former for skriftspråk. Til tross for en del megetsigende arkeologiske funn og en bestyrkelse av munken Khrabr fra 900-tallet at oldtidens slavere skrev i «streker og skår og hakk» er det nøyaktige vesen i dette systemet ikke kjent.
Selv om det glagolittiske alfabetet, det eldste slaviske alfabet, var kortvarig introdusert, noe som er bevitnet ved kirkeinskripsjoner i Novgorod, ble det snart erstattet av kyrillisk. Eksemplene på skrift på bjørkenever utgravd i Novgorod har gitt en avgjørende informasjon om det rene morsmålet på 900-tallet i nordvestlige Russland, bortimot helt blottet for innflytelse fra kirkeslavisk. Det er også kjent at lån og oversettelseslån fra bysantinsk gresk begynte å komme inn i morsmålet på denne tiden, og at på samme tid begynte skriftspråket å bli modifisert mot østslavisk.
Det følgende utdrag illustrerer to av de mest kjente litterære verkene.
Merk: Stavemåten har blitt delvis modernisert. Oversettelsene forsøker å være så bokstavelig som mulig og er ikke litterære.
Nestorkrøniken[rediger | rediger kilde]
Nestorkrøniken, ca. 1110, fra den litauiske kodeks (manuskript), 1377:
- Се повѣсти времѧньных лѣт ‧ ѿкуду єсть пошла руская земѧ ‧ кто въ києвѣ нача первѣє кнѧжит ‧ и ѿкуду руская землѧ стала єсть.
- Disse [er] fortellingene om forgangne år, hvorfra landene til ruserne som først begynte å styre ved Kiev og hvorfra landet til ruserne har kommet fra.
Tidlig språk; avfall av bokstaven Ъ er i utvikling eller muligens fullstendig (flere ordavslutninger med en konsonant; кнѧжит «å styre» < moderne Uk княжити, R княжить). Sørvestlige trekk omfatter времѧньнъıх, «forgangen», moderne R временных). Korrekt bruk av perfektum og aorist: єсть пошла «er/har kommet» (moderne R пошла), нача «begynte» (moderne R начал som en utvikling av det gamle tiden perfektum.) Merk stilen med tegnsetting.
Igor-kvadet[rediger | rediger kilde]
Igor-kvadet eller Sangen om Igors hærtog, Слово о пълку Игоревѣ, ca. 1200, fra Pskov-manuskriptet, 1400-tallet:
- Не лѣпо ли ны бяшетъ братые, начати старыми словесы трудныхъ повѣстій о полку Игоревѣ, Игоря Святъ славича? Начатижеся тъ пѣсни по былинамъ сего времени, а не по замышленію Бояню. Боянъ бо вѣщій, аще кому хотяше пѣснѣ творити, то растекашется мысію по древу, сѣрымъ волкомъ по земли, шизымъ орломъ подъ облакы.
- Ville det ikke bli møtt, o brødre, for oss å begynne med de gamle ordene krigsfortelling til Igor, Igor Sviatoslavisj? Og å begynne slik sanne fortellinger fra denne tiden, og ikke slik Boyan fant det opp? For den vise Boyan, om han ønsket å hengi til noen (hans) sang, ville vandre som et ekorn over et tre, som en gråulv over landet, som en blåørn under skyene.
Illustrerer sangens epos. Typisk bruk av metaforer og sammenlikninger. Den tilsynelatende (russiske) feilesningen растекаться мыслью по древу (å utbre/helle ut over/over skog) har blitt fast uttrykk i moderne russisk i betydningen «å tale vanskelig, omstendelig, overdrevent» (feillesningen er av мыслію, «som en tanke, tankelignende». Det er tilstede både i manuskriptkopien fra 1790 og den første trykte utgaven fra 1800, og synes å ha blitt ledet av en da misforstått endring i betydningen av ordet R течь, «å flyte», her «å løpe».)
Undersøkelser[rediger | rediger kilde]
De tidligste forsøk på å sette sammen et omfattende leksikon og ordliste av gammeløstslavisk ble gjort av Aleksander Vostokov og Izmail Sreznevskij på 1800-tallet. Sreznevskys Materialer for ordliste av gammelrussisk språk på grunnlag av skrevne nedtegnelser (1893–1903), skjønt ufullstendig, forble en standardreferanse inntil det kom en akademisk ordliste på 24 bind i årene 1975–1999.
Kjente tekster[rediger | rediger kilde]
- Bylinaer
- Igor-kvadet eller Sangen om Igors hærtog – det fremste litterære verk på dette språket
- Russkaja pravda – lovtekst fra 1000-tallet av Jaroslav den vise
- Molenije Danila Zatotsjnika – bønner fra 1200-tallet
- En reise bortenfor de tre sjøer