Galerius’ toleranseedikt

Galerius Maximianus, byste i porfyr.

Galerius’ toleranseedikt, som ble utstedt 30. april 311 i Serdica, regnes tradisjonelt som avslutningen på forfølgelsen av de kristne i Romerriket. Teksten gjengis i apologeten Lactantius verk De Mortibus Persecutorum (Om forfølgernes død).

Beskrivelse

Tidligere hadde keiser Galerius understreket viktigheten av at forfølgelsen av de kristne fortsatte. Han hadde tidligere, sammen med sin underkeiser Maximinus Daia, fortsatt med den forfølgelse av de kristne som keiser Diokletian hadde innledet i 303.

Denne politikk ble fulgt helt frem til at toleranseediktet ble offentliggjort i Nikomedia. Ediktet ble gitt i alle de fire da regjerende keiseres navn.

Keiseren lå da på sitt dødsleie, sannsynligvis led han av mavekreft, da ediktet ble offentliggjort, og kristne brukte senere ønsket om soning for sine forbrytelser mot de kristne som forklaring på dette kursskifte.

Moderne historikere finner i stedet at bakgrunnen like så godt skal finnes i politiske overveielser, da andelen av kristne nå var blitt så stor at fortsatt forfølgelse ville bli til fare for rikets sikkerhet og i verste fall føre til imperiets sammenbrudd.

Ediktet inneholder ingen lovprisning av den kristne religion, men bare en beklagelse over at det ikke lyktes å utrydde denne skadelige overtro, noe som motbeviser at Galerius selv ble omvendt til kristendommen. Galerius døde fem dager etter utstedelse av ediktet.

Kristendommen hadde nå status som religio licita (tillatt religion), og for første gang i historien hadde de kristne oppnådd romersk statsanerkjennelse. Det var nå tillatt å dyrke denne religion på linje med alle de øvrige religioner i Romerriket, innenfor rammene av den almene lovgivning og uten å forstyrre den offentlige orden. Med dette er de kristne på sett og vis rettslig anerkjent for første gang. Ved betegnelsen religio licita er de, likesom jødene, befridd fra ofringene til keiseren og de romerske statsguder; å nekte dette tidligere ville ha utelukket dem fra å bekle offentlige embeter.

Med anerkjennelsen ble det imidlertid forventet at de kristne fremover skulle be for rikets og keiserens vel og på den måte inngå i statskulten.

I 313 utstedte Konstantin den store enda et toleranseedikt i Milano, hvor det ble erklært at Romerriket fremover ville forholde seg nøytralt i forhold til utøvelsen av religion, noe som betød at alle former for forfølgelse på bakgrunn av religion nå ble innstilt.

Litteratur

• Elisabeth Herrmann-Otto: Konstantin der Große. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2007, ISBN 978-3-534-15428-9.
• Karen Piepenbrink: Konstantin der Große und seine Zeit. 3. Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2010, ISBN 978-3-534-23646-6.

Eksterne lenker

• Edictum Galerii, Edictum Mediolanense (Latin)
• Edicts of Toleration 311/313 Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. (Engelsk)
• Eusebius (engl.)