Gnaeus Marcius Coriolanus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gaius Marcius Coriolanus)
Hopp til: navigasjon, søk
Veturia ved Coriolanus' føtter

Gnaeus Marcius Coriolanus var en mytisk romersk patrisier og kriger. I 493 f.Kr. skal han angivelig ha erobret byen Corioli, som tilhørte volskerne, hvoretter han fikk navnet Coriolanus. Etter å ha forsøkt å minske plebeiernes makt ble han stilt for retten og drevet i eksil.[1] Han gikk i eksil hos sine tidligere fiender volskerne, som han nå ledet i et angrep mot Roma. Felttoget endte da hans mor og kone overtalte han til å avbryte angrepet.[1][2]

William Shakespeare tar utgangspunkt i Coriolanus' historie i sin tragedie Coriolanus.[1][2] Beethovens Coriolanus-ouverture ble òg inspirert av Coriolanus.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og krig mot volskerne[rediger | rediger kilde]

Ifølge romersk tradisjon var Gnaeus Marcius en ung soldat av patrisierætt.[1] Han skal som ung ha mistet sin far, og ble oppfostret kun av moren.[3] I en krig mellom romerne og volskerne skal han ha utmerket seg da romerne hærtok volskerbyen Corioli.[1] Ifølge Livius skal romerne ha beleiret Corioli, og gitt beleiringen så stor oppmerksomhet at de glemte å oppfatte trusler utenfor byen; romerne skal da ha blitt angrepet av volskerstyrker som hadde marsjert fra Antium, samtidig som de beleirede volskerstyrkene angrep ut fra byen. Det var her at Coriolanus skal ha utmerket seg med en stor heltedåd siden han var oppmerksom, og han valgte med seg en gruppe soldater som ikke bare slo tilbake angrepet fra byen, men også gjorde et dristig angrep gjennom den åpne byporten. Etter å ha nedkjempet mange fiender i den bydelen nær ham skal han ha grepet noe ild og hevet det på bygningene som grenset mot bymuren. Ropene fra bymennene blandet med skrik fra vettskremte kvinner og barn skal så ha oppmuntret romerne, og forferdet volskerne som nå trodde at byen de skulle forsøke å redde allerede var blitt erobret. Livius forteller så at styrkene fra Antium flyktet, og Corili ble erobret.[4] Følgelig fikk Gnaeus Marcius tilnavnet Coriolanus.[1] Livius forteller at Marcius' heltedåd fullstendig overskygget konsulens innsats, og hadde det ikke vært for at en avtale fremforhandlet av konsulen med latinerne ble innskrevet på en messingkledd søyle, så ville konsulen Postumius Cominius' navn ha blitt glemt.[4]

Fordrivelse og kamp mot Roma[rediger | rediger kilde]

Coriolanus viste seg derimot ikke som en venn av «folket», plebsen, og viste allmuen – og deres kamp for ytterligere politisk innflytelse – forakt. Dette skal ha ført til at han aldri ble valgt til konsul, til tross for sine store bragder på slagmarken.[1] I en krisetid skal Coriolanus ha gått imot en subsidiering av korn, for å forsøke å få plebeierne til å gi opp sine folketribuner, og da rettigheter på embetsmenn. Dette skal ha gjort folket rasende, og da folketribunene krevde rettssak dro han i eksil; dette kan enten ha vært fordi han ble dømt til eksil, eller så rømte han fra hele rettsaken.[1]

Eksildreven sier tradisjonen at Coriolanus dro til volskerne, som han tidligere hadde fått sitt tilnavn i en krig mot. Sammen med volskerlederen Attius Tullius, «den ene ansporet av gammelt hat, den andre av blodferskt raseri», planla han krig mot Roma;[1] ifølge Livius var Attius volskernes fremste leder på dette tidspunktet.[5] Folket var derimot krigstrette, og måtte egges til ny strid. Attius fikk ordnet sånn at volskerne ble kastet ut av de store latinske lekene Ludi Megalenses dagen før de skulle begynne, ved hjelp av intrigeskaping. Attius og Coriolanus fikk volskernes overveldende støtte til å lede krigen, og de angrep Roma og inntok flere latinske byer.[1] Ifølge Livius var disse byene Cerceii, hvor han fordrev den romerske kolonien og overleverte til volskerne, før han hærtok Satricum, Longula, Polusca, og Corioli, alle byer som romerne nylig hadde erobret. Han skal deretter ha gjenerobret Lavinium for volskerne, før han i tur og orden erobret Corbio, Vetellia, Trebium Labici, og Pedum. Fra Pedum sier Livius at han endelig rykket mot Roma.[6] I disse byene skal Coriolanus ha fordrevet de romerske koloniene, men latt patrisiernes eiendom være.[1] Han slo deretter leir ved Cluilergrøften og Livius forteller at han herjet romersk territorium derfra.[6]

Etter at romerne hadde forsøkt seg på flere mislykkede forhandlingsforsøk, bestemte de seg for å sende i Coriolanus' mor, Veturia, samt hans kone og barn i håp om å slutte fred. Coriolanus skal ha løpt for å omfavne moren da han så henne, men moren skal med sinne ha talt til han:[7]

Sitat Før jeg tar omkring deg vil jeg vite om jeg er kommet til en fiende eller til en sønn, om jeg er mor eller fange i leiren din. Har et langt liv og en ulykksalig alderdom ført meg dit at jeg skal oppleve at min sønn er i eksil og dessuten vår fiende? Hvordan kunne du få deg til å plyndre denne jorden som har født deg og fostret deg? Selv om du kom hit med hat i hjertet og hevn i sinnet, forsvant ikke din vrede da du gikk over grensen? Da du fikk Roma i syne, kom du ikke til å tenke: Innenfor de murene er hjemmet mitt og husgudene mine, min mor, kone og barn? Dersom jeg ikke hadde født deg, ville ikke Roma være beleiret i dag; om jeg ikke hadde en sønn, ville jeg kunne dø som fri kvinne i et fritt land. Jeg kan ikke tenke meg noe mer vanærende for deg og uutholdelig for meg enn det jeg opplever nå. Det er disse unge du må tenke på nå. Hvis du fortsetter slik kan de vente seg en for tidlig død eller langvarig trelldom. Sitat
Veturia. (fra Jon W. Iddengs Romerrikets historie – republikkens vekst og fall, som igjen siterer Livius 2.40)

Etter moren stanset sin tale omfavnet Coriolanus' kone og barn ham, og kvinnene sørget over deres egen, og landets, skjebne. Han skal ha sendt dem bort, for så å ha flyttet leiren vekk fra byen.[8] Han skal så ha avbrutt angrepet. Hans videre skjebne vites ikke; noen kilder hevder at han ble drept av opprørte volskere, at han begikk selvmord, eller fortsatte å leve i eksil til sine eldre dager. Coriolanus' kvinnelige familiemedlemmer skal ha blitt hedret med et tempel reist til «kvinnenes lykkegudinne» (Fortuna Muliebris), på det stedet der fienden snudde.[3]

Tolkning og historisitet[rediger | rediger kilde]

Historikere er usikre på graden av sannhet i fortellingen om Coriolanus, men utelukker ikke at den kan ha hatt en kjerne av sannhet. Fortellingen kan ses som et exemplum, der Coriolanus legemliggjør den erketypiske romerske aristokraten som satte sin egen ære framfor Roma.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Iddeng, s. 80
  2. ^ a b Gnaeus Marcius Coriolanus. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 22. april 2016 fra https://snl.no/Gnaeus_Marcius_Coriolanus.
  3. ^ a b c Iddeng, s. 82
  4. ^ a b Livius, Titus: Ab Urbe Condita, bok 2, kapittel 33 – (på nett)
  5. ^ Livius, Titus: Ab Urbe Condita, bok 2, kapittel 35 – (på nett)
  6. ^ a b Livius, Titus: Ab Urbe Condita, bok 2, kapittel 39 – (på nett)
  7. ^ Iddeng, s. 80–81. Iddeng siterer igjen Livius bok 2, kapittel 40
  8. ^ Livius, Titus: Ab Urbe Condita, bok 2, kapittel 40. – (på nett)

Litteratur[rediger | rediger kilde]