Gabriel Riesser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gabriel Riesser
Født2. apr. 1806[1][2][3]Rediger på Wikidata
Hamburg[4]
Død22. apr. 1863[1][2][3]Rediger på Wikidata (57 år)
Hamburg[5]
BeskjeftigelsePolitiker, dommer, jurist, notar, journalist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Hamburgs parlament
  • Medlem av Frankfurtparlamentet Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris[6]
Utdannet vedUniversitetet i Heidelberg
Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
NasjonalitetHamburg

Gravmæle

Gabriel Riesser (født 2. april 1806 i Hamburg, død 22. april 1863 samme sted) var en tysk advokat, dommer og politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gabriel Riesser ble født i en jødisk familie. Begge hans besteforeldre var rabbinere. Hans far Eliesser Lazarus ben Katzenellenbogen, som tok navnet Riesser (1763–1828)[7] hadde fra Nördlinger Ries til Hamburg for der å ta rabbinerstudium. Han arbeidet først som sekretær for jøderetten i Altona og senere som kjøpmann i Hamburg. Gabriels mor var Frommaid Cohen (1767–1847),[8] kalt Fanny,[9] og var datter av Altonas overrabbiner Raphael Cohen (1723–1803).[10]

Gabriel var familiens sjette barn.

Studier[rediger | rediger kilde]

Han studerte fra 1824 til 1828 jus ved universitetene i Heidelberg og Kiel. Han tok doktorgraden summe cum laude ved Heidelberg-universitetet i 1826. I Heidelberg var Anton Friedrich Justus Thibaut en av hans lærere. Sammen med studiekamerater fra Hamburg grunnla Riesser samtalesirkel med blant andre Ferdinand Haller, Gustav von Struve og Jacob Venedey.

Innsats for jødenes emansipasjon, politikk[rediger | rediger kilde]

Gabriel Riesser engasjerte seg for full likestilling av jøder og kristne, og grunnla tidsskriftet Der Jude, periodische Blätter für Religions- und Gewissensfreiheit, og skrev 1833 en betenkning for den badiske landdag om den såkalte Judenemanzipation (at jødene fikk fulle borgerrettigheter). Fra 1836 skrev han i Bockenheim ved Frankfurt am Main sine Jüdische Briefe. Fra 1840 til 1857 arbeidet han som notar i Hamburg og i 1859 ble han Tysklands første jødiske dommer.

Riesser var medlem av Frankfurt-parlamentet i 1848 for hertugdømmet Lauenburg. Han satt i forfatningskomitéen, og ble valgt til parlamentets visepresident for et kortere tidsrom. Han var også medlem av keiserdeputasjonen, som tilbød kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen den tyske keiserkronen den 3. april 1849.

På unionsriksdagen i Erfurt forsvarte han liberalismen mot angrepene fra partiet til Ernst Ludwig von Gerlach og Friedrich Julius Stahl parti. Mellom 1859 og 1862 var han medlem av Hamburgs borgerskap delstatsparlamentet i Hamburg.

Riesser ble gravlagt på den jødiske Grindel-gravlunden i Hamburg. Da nazistene beordret den fjernet i 1937, overførte askenasi-menigheten gravene, også hans, til den jødiske del av Ohlsdorf gravlund i Hamburg.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Riesser regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte som en av de viktigste personer de siste 200 år, for dannelsen av demokratiet i Tyskland.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michael Silberstein: Gabriel Riesser. Wiesbaden 1886.
  • Heike Catrin Bala: ‚Im Namen einer unterdrückten Classe.‘ Der Journalist, Jurist und Politiker G.R. In: Sachor. Zeitschrift für Antisemitismusforschung. Heft 9: Von der Emanzipation zur Entrechtung. Deutsch-jüdische Lebenswege. Klartext, Essen 1999, ISBN 3-88474-789-4, S. 12–26.
  • Uwe Barschel: Gabriel Riesser als Abgeordneter des Herzogtums Lauenburg in der Frankfurter Paulskirche 1848, 49. Wachholtz, Neumünster 1987
  • Arno Herzig: Gabriel Riesser. Hamburg 2008, ISBN 978-3-8319-0311-5.
  • Fritz Friedländer: Das Leben Gabriel Rießers. Ein Beitrag zur inneren Geschichte im neunzehnten Jahrhundert. Philo Verlag, Berlin 1926.
  • Meyer Isler: Gabriel Riesser’s Leben nebst Mittheilungen aus seinen Briefen. Mit Riesser’s Portrait. Verlag der Riesser-Stiftung, Frankfurt am Main/ Leipzig 1867.
  • Jochen Lengemann: Das Deutsche Parlament (Frankfurter Unionsparlament) von 1850. Ein Handbuch: Mitglieder, Amtsträger, Lebensdaten, Fraktionen. München 2000, ISBN 3-437-31128-X, S. 258f.
  • (de) Karl Wippermann: «Riesser, Gabriel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 28, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 586–588.
  • Moshe Zimmermann: Hamburgischer Patriotismus und deutscher Nationalismus. Die Emanzipation der Juden in Hamburg 1830 – 1865. Christians, Hamburg 1970, ISBN 3-7672-0557-2.
  • Moshe Zimmermann: Judenemanzipation und Judenhaß seit 1848: Gabriel Riesser und Wilhelm Marr im Meinungsstreit. In: Moshe Zimmermann: Deutsch-jüdische Vergangenheit: der Judenhaß als Herausforderung. Paderborn u. a. 2005, ISBN 3-506-70120-7, S. 81–100. (Erstveröffentlicht in: Zeitschrift des Vereins für Hamburgische Geschichte. Heft 61, 1965)
  • Peter Rawert: Notar und Richter – Zum 200. Geburtstag Gabriel Riesser’s. In: Mitteilungen des Hamburgischen Richtervereins. 2/2006, S. 20–22;

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, Frankfurter-Personenlexikon-ID 894[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id riesser-gabriel[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Riesser, Gabriel. Arkivert 4. juni 2016 hos Wayback Machine. In: Hessische Biografie. lest 10. mai 2016.
  8. ^ Karin Wiedemann: Gabriel Riesser. Politiker, Jurist, Notar, Richter. 1806–1863.[død lenke] In: Mitteilungen des Hamburgischen Richtervereins. Nr. 1/2013. lest 10. mai 2016.
  9. ^ Riesser, Gabriel. In: Lexikon deutsch-jüdischer Autoren. Band 18: Phil-Samu. De Gruyter, Berlin/ New York 2010, ISBN 978-3-598-22698-4.
  10. ^ Peter Rawert: Deutsch oder heimatlos. Ein Porträt von Gabriel Riesser zum 150. Todestag. In: Die Zeit. Nr. 18, 25. April 2013, S. 17.
  11. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.