Gabriel Hanotaux
| Gabriel Hanotaux | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. november 1853[1][2][3][4] Beaurevoir | ||
| Død | 11. april 1944[1][2][3][4] (90 år) Paris | ||
| Gravlagt | Cimetière de Passy | ||
| Utdannet ved | École des chartes (1876–1880) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, historiker, diplomat | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1897–), Académie des sciences d'outre-mer, Société de l'histoire de France (1895–), Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen (1939), Grand Prix Gobert (1896), Karl IIIs orden | ||
Albert Auguste Gabriel Hanotaux (født 9. november 1853 i Beaurevoir i département Aisne i Frankrike, død 11. april 1944 i Paris) var en fransk politiker og historiker. Han var fra 1893 til 1895 og fra 1896 til 1898 sitt lands utenriksminister, og i 1898 dets koloniminister.
Innhold
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Politiker, diplomat[rediger | rediger kilde]
Gabriel Hanotaux ble etter fullført École des chartes maître de conférences ved École des hautes études. I 1879 ble han arkivar i utenriksministeriet, og så sjef for utenriksministerens kabinett under Léon Gambetta og Jules Ferry.
Han ble deretter i 1885 ambassadør i Konstantinopel. Etter å ha vært deputert til deputertkammeret i perioden 1886-89, vendte han tilbake til diplomatiet. I mai 1894 ble han utenriksminister i Charles Dupuys regjering og innehadde samme post i Jules Mélines regjering 1896-98. Som utenriksminister hadde Hanotaux hånd om de viktige spørsmål vedrørende fransk-russisk alliansebygging, og i egenskap av koloniminister grensereguleringen mellom franske og britiske besittelser i Afrika. Fashoda-episoden i juli 1898 var det mest kjente resultat av denne politikken. Denne hendelsen synes å ha intensivert Hanotauxs mistro til England, som skulle bli så påtagelig i hans litterære verker (skrevet etter at han forlot Quai d'Orsay).
Historiker[rediger | rediger kilde]
I 1898 trakk han seg helt tilbake fra politikken for å helt vie seg til historisk forfatterskap. I 1897 utkom de to første delene av hans Histoire de Richelieu, som førte til at han ble innvalgt i Det franske akademi. Hanotaux utgav og redigerte senere Histoire de la France contemporaine 1871-92 (4 bind, 1903-06), Jeanne d'Arc (1911), og Histoire illustrée de la guerre de 1914 (17 bind, 1915-26). Under hans ledelse utkom også samleverket Histoire de la nation française (1921-30).
Under første verdenskrig ble Gabriel Hanotaux sendt i flere halvoffisielle misjoner for fransk propaganda, blant annet til Vatikanet. År 1921 var han fransk delegat ved Folkeforbundet.
Tidlig i 1920-årene fremkom det et forslag i Folkeforbundet om å bruke esperanto som dets offisielle språk. Ti delegater gikk med på forslaget, med bare én motstemme, den franske delegaten, Gabriel Hanotaux. Hanotaux likte ikke hvordan det franske språk var i ferd med å tape sin stilling som diplomatiets språk og betraktet esperanto som en trussel.
Gabriel Hanotaux døde i Paris i 1944 og ble jordfestet på Cimetière de Passy.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Gabriel Hanotaux, biography/Gabriel-Hanotaux
- ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11906848h
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Gabriel Hanotaux, hanotaux-gabriel
- ^ a b KNAW Past Members, 9. okt. 2017, G. Hanotaux, PE00000657
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, band 12 s. 602-03.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Kategori:Gabriel Hanotaux – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
|
