Fyrtårnet på Faros ved Alexandria

Fyrtårnet på Faros utenfor havnen i Alexandria i Egypt var det av de syv underverker etter Keopspyramiden som klarte seg lengst. Det blir noen ganger kalt for Faros i Alexandria (Pharos eller Φάρος på gresk betyr fyrtårn) og ble bygget av den greske arkitekten Sostratos fra Knidos i tidsrommet 299 f.Kr. –279 f.Kr. og ble ødelagt ved et jordskjelv i 1303. Ingen vet i dag hvordan tårnet opprinnelig så ut, men restene ble funnet av dykkere i 1994 og ytterligere mer ble avslørt av satellittfotograferinger senere.

Det var av marmor.

Arkitektur

Tårnet er beregnet å ha vært 134 meter høyt, og var dermed ett av de aller høyeste menneskeskapte bygninger i sin tid. Fyrtårnet ble bygget i blokker av hvit stein. Tårnet ble reist i tre stadier: en nedre kvadrat med en sentral base; en midterst oktagonal (eller åttekantet) seksjon; og på toppen, en rund seksjon. Dets toppunkt hadde et speil som reflekterte sollyset i løpet av dagen og en ild som ble tent om natten. Lyset kan bli sett avbildet på romerske mynter. Det var fire statuer av tritonere (Triton var en gresk gud, sønn av Poseidon, og representerte budsenderen fra havets dyp) som blåste i horn, en på hvert hjørne av bygningen. I den romerske perioden var det også en statue på toppen av fyrtårnet.

Formgivningen av minareter (arabisk manara منارة, men vanligvis مئذنة) ved de tidlige islamske moskeer fulgte i mange århundrer senere den samme design med tre stadier og er en attest til fyrtårnets bredere arkitektoniske innflytelse.

Fyrtårnet ble bygget av grekeren Sostratus på slutten av 200-tallet f.Kr. som kom fra byen Cnidus i Lilleasia (nåværende Tyrkia) og hans navn nevnes også på helligdommen til Apollon i Delphi og på Delos, søsterøya til Mykonos i Egeerhavet. Sostratos fra Knidos var byggherre på oppdrag av Ptolemaios I, en av Aleksander den stores generaler som etter dennes død ble kalt for Soter av Alexandria (soter = «frelser» eller «befrier»), og var Egypts første hellenistiske hersker i 305 f.Kr. og byggingen av fyrtårnet ble satt i gang kort tid etter og ferdigstilt under styret til hans sønn Ptolemaios II Philadelphos.

De fleste forskere mener at fyrtårnet ikke ble reist i ren gresk stil, slik som det ofte blir beskrevet, ettersom Ptolemaiosene blandet deres egen greske kultur med den egyptiske, og fyrtårnet lånte sannsynligvis fra den faraoistiske tradisjonen, brukte egyptisk stein, og var sannsynligvis dekket med hvit marmor.

Selv om kun kongens navn var tillatt nevnt på bygninger reist i løpet av deres regjeringstid omgikk Sostratos dette ved å også gravere inn sitt eget med en dedikasjon og deretter dekke det med murpuss. Innvielsen til ære for Ptolemaios ble deretter gravert inn i murpussen, som over tid forfalt inntil kun Sostratos’ egen dedikasjon sto igjen:

«Sostratus sønn av Dexiphanes av Knidos til gudene for å beskytte de på havet.»

Lokalisering

Ettersom landskapet i området er meget flatt og manglet landemerker som ble benyttet på denne tiden for navigering ble et merke i havnen nødvendig. Fyrtårnet lå på en liten øy rett utenfor havnen av Alexandria i Egypt med en kunstig forbindelse av solid granitt på lengde med syv stadiumer til fastlandet, Heptastadion, og som dermed dannet på den ene siden havnen i Alexandria.

Fyrtårnet ble berømt allerede i samtiden og øyensynlig en turistattraksjon helt fra begynnelsen. Det ble servert mat til de besøkende som gikk opp på en plattform på første nivå. En tilsvarende plattform ga utsikt på det åttekantede tårnet for de som gikk ytterligere opp.

Takket være dette fyrtårnet har det greske ordet pharos senere blitt det etymologiske opprinnelsen til ordet fyrtårn i mange romanske språk, som på fransk (phare), italiensk (faro), portugisisk (farol), spansk (faro) og romansk (far), og til og med det hebraiske språket har innkapslet ordet.

Legenden forteller at lyset fra fyrtårnet ble brukt til å brenne fiendtlige skip før de nådde kysten, men det er utenkelig grunnet datidens optiske kvalitet. Mer sannsynlig er uttalelsene om at lyset kunne ses på en distanse på rundt 55 km fra kysten.

Varighet

Med unntak av de store pyramider på Giza er tårnet det av syv underverker som varte lengst. Det ble betydelig ødelagt av to jordskjelv i 1303 og 1323 i en slik grad at den arabiske reisende Ibn Battuta kunne rapportere at det var umulig å komme til ruinene. De siste restene forsvant i 1480 da den daværende sultan av Egypt, Qaitbay, bygget et middelalderfort på det samme sted som fyrtårnet en gang sto, og brukte deler av den ødelagt steinen og marmoren. Fortet som står i dag er gjenoppbygd på nytt for turistene med støpt stein og har liten historisk verdi.

Det ble uansett en solid bygning som overlevde lenge, som sto imot tidens tann, store stormer, og til og med den store flodbølgen som skylte over Middelhavet i 365 e.Kr. Den overlevde også 22 jordskjelv mellom år 320 f.Kr. og 1303 e.Kr. som var store nok til at antikke skribenter har nevnt dem, inntil de to siste som var for kraftige.

Mye av det som er kjent om fyrtårnet og dets struktur kommer fra den tyske forskeren Hermann Thiersch som forfattet en bok om emnet som fortsatt er det beste referanseverket. Det har vært sporadiske benevnelser som har overlevd fra antikkens egne skribenter, men Thiersch brukte avbildninger på mynter, mosaikker og mindre modeller. En del fakta kunne bli avledet fra arabiske skrifter som mikset presise beskrivelser med rene fantasier, men som ga god informasjon om første nivå, lite om de øvrige og intet om lyset på toppen. Eksempelvis ble en morisk geografer fra Spania, Idrisi, som besøkte tårnet i 1115 e.Kr., så imponert over bygningen at han telte trappetrinnene og målte høyden på dets balkonger, basarer og tårn.

Eksterne lenker

Jimmy Dunn: Pharos Lighthouse of Alexandria (med mange gamle bilder)