Fundamental attribusjonsfeil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Fundamental attribusjonsfeil, også kjent som attribusjonseffekt, er en tendens til undervurdering av situasjonens innvirkning og en overvurdering av rollen til personlige faktorer når man forklarer andre personers atferd.[1] Dette betyr at når man vurderer andre personers handlinger vil de fleste ha en tendens til å legge for mye vekt på de personlige egenskapene til personen og for lite vekt på omstendighetene.[2][3][4][5]

Et kort eksempel kan være når man kaller den trege sjåføren i trafikken en snegle og sjåføren som kjører forbi en galing. Når man gjør de samme handlingene selv ser man ikke på seg selv som verken en snegle eller en galing, fordi man er mer oppmerksom på situasjonene eller omstendighetene. Den som kjører fort har det kanskje travelt akkurat den dagen og den som kjører sakte er oppmerksom på at det er glatt.

Den amerikanske sosialpsykologen Lee Ross lanserte i 1977 begrepet fundamental attribusjonsfeil. Han mente at denne attribusjonsfeilen er noe av det mest grunnleggende folk gjør når de skal tolke om hendelse eller atferd reflekterer egenskaper ved aktøren eller egenskaper ved situasjonen aktøren befant seg i. Begrepet var ikke ment til å oppfattes som fundamentalt i den betydning av at feilen ikke er mulig å redusere eller korrigere.[6]. Dette har ført til at mange forfattere nå omtaler det fenomenet som correspondence bias i stedet.[1] Betegnelsen correspondence bias betyr at man har en tendens til å tro at en persons atferd samsvarer med personlige egenskaper.[7] Den østerrikske psykologen Fritz Heider skrev i 1958 at under visse betingelser er det en tendens til å tilskrive resultat av atferd til personen selv om resultatet skriver seg fra omgivelsene («under certain conditions, there is a tendency to attribute the outcome of an action to the person, even though its source may reside in the environment». Heider kalte dette en en kognitiv feil eller bias (slagside eller skjevhet i vurdering).[8]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jones og Harris [9] gjennomførte en studie basert deres hypotese om at personer vil attribuere selvvalgt atferd til personlige egenskaper, og tilfeldig/tvungen atferd til situasjonen. Forskningsdeltagerne fikk lese skolestiler som enten var positive eller negative til Fidel Castro, og skulle deretter rangere forfatterens holdning til Castro. Når deltagerne ble fortalt at forfatteren selv hadde valgt om han skulle være positiv eller negativ til Castro i stilen, rangerte de forfatterens holdninger i den retningen stilen uttrykte. Dette var i tråd med hypotesen. Når forskningsdeltagerne derimot ble fortalt at forfatteren ikke selv hadde valgt om han skulle være positiv eller negativ til Castro i stilen, rangerte de fortsatt forfatterens personlige holdninger til tema i den retningen stilen uttrykte. Altså at forfatteren selv var positiv til Castro hvis han hadde skrevet en stil som var positiv til Castro, selv om forfatteren ikke selv hadde valgt stilens retning. Dette brøt med Jones og Harris hypotese. Resultatene fra studien viste at innholdet i stilen vil i stor grad påvirke deltagernes oppfatning av forfatterens holdninger. Selv om deltagerne er klar over og tar hensyn til valgfrihet og tidligere sannsynlighet, vil de legge størst vekt på den indre meningen ved handlingen i seg selv når de attribuerer holdninger [9].

Forskning har repeterte ganger vist at personer attribuerer observerte atferder til personlige egenskaper, selv når denne atferden er svært begrenset av situasjonelle faktorer. Dette fenomenet har blitt foreslått å skyldes mange ting, der den mest vanlige forklaringen er at personene vurderer det slik at de situasjonelle faktorene har liten påvirkning på menneskelig atferd, den fundamentale attribusjonsfeil [10]. Psykologer diskuterer altså hva den fundamentale attribusjonsfeilen skyldes, men de er enige om at den ikke er uunngåelig. Når man har tid til å reflektere over sine vurderinger eller er sterkt motivert til å være varsomme, vil man kunne redusere den fundamentale attribusjonsfeilen [1].

Kultur kan i stor grad påvirke hvordan vi tenker og oppfatter vår sosiale verden. Utallige studier på krysskulturelle forskjeller tyder på at mange psykologiske prosesser, inkludert den fundamentale attribusjonsfeilen, ikke er universelle, men heller kulturelt spesifikt. Resultater viser at den holistiske og kollektivistiske kulturen i store deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika involverer et fokus på kompleksitet, en større oppmerksomhet på kontekst når man prosesserer perseptuelt stimuli. Dette påvirker også attribusjonen. I en studie der man spurte deltagere fra India og USA om å attribuere årsaken til andre menneskers atferd, ble det funnet at indere gjorde flere situasjonsattribusjoner, mens amerikanerne gjorde flest personlige attribusjoner [11].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Passer, M. W., & Smith, R. E. (2011). Psychology: the science of mind and behavior. New York: McGraw-Hill.
  2. ^ Andrews, Paul W (1. januar 2001). «The psychology of social chess and the evolution of attribution mechanisms: explaining the fundamental attribution error». Evolution and Human Behavior. 1 (engelsk). 22: 11–29. ISSN 1090-5138. doi:10.1016/S1090-5138(00)00059-3. Besøkt 4. april 2020. «The “fundamental attribution error” (FAE) is the tendency to assume that an actor's behavior and mental state correspond to a degree that is logically unwarranted by the situation.» 
  3. ^ Healy, Patrick (8. juni 2017). «The Fundamental Attribution Error: What It is & How to Avoid It | HBS Online». Business Insights - Blog (engelsk). Besøkt 4. april 2020. «The fundamental attribution error refers to an individual's tendency to attribute another's actions to their character or personality, while attributing their behavior to external situational factors outside of their control. In other words, you tend to cut yourself a break while holding others 100 percent accountable for their actions.» 
  4. ^ «APA Dictionary of Psychology». dictionary.apa.org (engelsk). Besøkt 4. april 2020. «…. the tendency to overestimate the degree to which an individual’s behavior is determined by his or her abiding personal characteristics, attitudes, or beliefs and, correspondingly, to minimize the influence of the surrounding situation on that behavior (e.g., financial or social pressures). ... Also called correspondence bias; overattribution bias.» 
  5. ^ «Fundamental attribution error | psychology». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. april 2020. «...social psychologists, report that, in observing the behaviour of others, people exaggerate the role of internal causes and invoke traits as a primary cause ….» 
  6. ^ Ross, L. D. (2001). Getting down to Fundamentals: Lay Dispositionism and the Attributions of Psychologists. Psychological Inquiry, 12(1), 37-40
  7. ^ Krull, Douglas S.; Loy, Michelle Hui-Min; Lin, Jennifer; Wang, Ching-Fu; Chen, Suhong; Zhao, Xudong (2. juli 2016). «The Fundamental Fundamental Attribution Error: Correspondence Bias in Individualist and Collectivist Cultures:». Personality and Social Psychology Bulletin (engelsk). doi:10.1177/0146167299258003. Besøkt 4. april 2020. «This tendency to infer that people’s dispositions correspond to their behavior has been labeled the correspondence bias (e.g., Fiske & Taylor, 1984; Gilbert & Malone, 1995; Jones, 1990)» 
  8. ^ Harvey, J. H., Town, J. P., & Yarkin, K. L. (1981). How fundamental is "the fundamental attribution error"? Journal of Personality and Social Psychology, 40(2), 346–349. https://doi.org/10.1037/0022-3514.40.2.346
  9. ^ a b Jones, E. E., & Harris, V. A. (1967). The attribution of attitudes. Journal of Experimental Social Psychology, 3(1), 1-24.
  10. ^ Gawronski, B. (2004). Theory-based bias correction in dispositional inference: The fundamental attribution error is dead, long live the correspondence bias. European Review of Social Psychology, 15(1), 183-217. doi:10.1080/10463280440000026
  11. ^ Miller, J. G. (1984). Culture and the development of everyday social explanation. Journal of Personality and Social Psychology, 46(5), 961-978. doi:10.1037/0022-3514.46.5.961