Freden i Knærød
Freden i Knærød (svensk Knäred) markerte avslutningen på Kalmarkrigen. Fredsforhandlingene mellom Sverige og Danmark-Norge kom i stand på engelsk initiativ og de to parters representanter møttes den 29. november 1612 på en grensebro i nærheten av Knærød i det som den gang var dansk Halland.
Vilkår
[rediger | rediger kilde]Ved fredsavtalen ble freden i Stettin 1570 bekreftet. I tillegg ble det avtalt at:
Sverige skulle:
- gi tilbake Jemtland og Herjedalen,
- si fra seg kravene på Soneburg slott (estisk: Maasi ordulinnus) på Øsel.
Danmark-Norge skulle:
- gi tilbake Borgholm, Kalmar og Øland.
- beholde Elfsborg med Nye og Gamle Lödöse samt Göteborg, dessuten Ale, Askims, Bollebygds, Flundre, Hisings, Säfvedals og Vätle herreder med alle innkomster og avgifter som pant for en krigsskadeerstatning på 1 million riksdaler, som skulle betales innen 6 år (hvilket den svenske kongen klarte[1]). Det ble videre slått fast at den dansk-norske kongen hadde rett til overhøyhet og skatt over sjøsamene ved Vesterhavet, mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden.
Begge land skulle ha rett til å anvende de tre kroner som våpen, dog uten å kunne gjøre krav på landområder tilhørende motparten. Alle undersåtter skulle få handle fritt med hverandre over grensene, og Sverige skulle ikke betale til Øresundstollen.
Underskriving
[rediger | rediger kilde]Allerede den 20. januar 1613 kunne fredsavtalen undertegnes. Freden ble garantert av kong Jakob av England og Skottland. Det danske brevet er datert i Knærød, det svenske i Ulfsbäck cirka 10 km fra grensen.