Folkets ven

Folkets ven
orig. Folkets Ven
	Gunnar Tolnæs
	Generell informasjon
Sjanger	Drama
Utgivelsesår	1918
Prod.land	Dansk
Lengde	111 min.
Språk	Stum; (Danske mellomtitler)
	Bak kamera
Regi	Holger-Madsen
Manusforfatter	Sophus Michaëlis; Ole Olsen
Sjeffotograf	Louis Larsen
Klipp	?
	Foran kamera
Medvirkende	Gunnar Tolnæs; Svend Kornbeck; Holger-Madsen; Lilly Jacobsson
Prod.selskap	Nordisk Films Kompagni A/S
Premiere	6. desember 1918; (Danmark)
	Eksterne lenker
	IMDb

Folkets ven (dansk: Folkets Ven) er et dansk stumfilmdrama fra 1918 i regi av Holger-Madsen. Manuset ble skrevet av Sophus Michaëlis og Ole Olsen, som også skrev manuset til Himmelskibet. Filmen hadde premiere bare litt over ett år etter bolsjevikenes maktovertakelse i Russland, en hendelse som skapte splittelse mellom den moderate og radikale fløyen hos de danske Socialdemokraterne. Filmen gjenspeiler arbeiderbevegelsens splittelse om den skal velge revolusjon eller reformer gjennom parlamentarisk arbeid. De to sidene personifiseres i filmen av brødrene Waldo og Ernst Kamp. Norske Gunnar Tolnæs spiller rollen som Ernst Kamp.

Handling[rediger | rediger kilde]

Merk: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Arbeiderenken, fru Kamp, har tre voksne sønner: Den kunnskapsrike og politisk interesserte Ernst arbeider som typograf i den ytterliggående avisa Brorskabet, selv om han ikke deler dens ideologi. Den hissige og impulsive Waldo arbeider som smed og nærer et blindt hat til det bestående samfunn. Den sykelige og overspente Kurt er urmaker og morens smertensbarn. Waldo har forlatt sin hustru Jonna og deres to små barn.

Det holdes et stort arbeidermøte. Waldo spør Ernst om han virkelig tror at arbeiderklassen får en annen innflytelse enn det den kjemper seg til. Ernst svarer at det ikke er med vold og brutalitet at samfunnet skal reformeres. Han går på arbeidermøtet for å hindre at Waldo går for langt i sine planløse angrep på det bestående. Møtelederen, Hilling, er redaktør for Folkepartiets organ Folket. Waldo holder en intens tale, hvor han påstår at ingenting er oppnådd ved det lederne kaller en klok politikk. Ernst ber om at man må frata ham ordet og holder selv en forsonende tale:

Revolusjon og omveltning gjør ikke verden bedre. Det er tankens og det skrevne ords inntrengende makt som skal rense og foredle samfunnet. Et leve for vårt store mål. Å skape et samfunn, hvor nød og utilfredshet er bannlyst, og hvor enhver kan innta den plass hans evner anviser ham.

Broren Waldo har tatt med seg en del tilhørere til en annen møteplass og er mindre nådig i sin tale:

Hevnens økser har lenge ligget ved treets rot. Men nå har tiden kommet til å hugge ned samfunnets gamle, råtne stamme.

Politiet har rekvirert hjelp hos brannvesenet til å roe ned de hissige gemyttene og beskyter folkemengden med vannkanoner. Den hissige skaren, anført av Waldo, stanser vognen hvor premierminister Truchs' datter Irene sitter. Ernst griper inn og ber broren om å skamme seg over å la sitt raseri over den ydmykelsen han har lidt gå ut over en vergeløs kvinne. Irene takker Ernst.

Redaktør Wender i Brorskabet beordrer Ernst til å sette en artikkel i et ekstranummer av avisa. Når han endrer «Ad lovens og lovgivingens vei oppnår vi intet! Med vold og makt: Alt!» til «Ad lovens og lovgivingens vei oppnår vi alt! Med vold og makt: Intet!» får han sparken av redaktør Wender. Ernst oppsøker deretter den mer moderate redaktøren Hilling for avisa Folket. Hilling spør ham om han har mot og krefter til å føre folkets sak fram til seier. Ernst vet at han har viljen og tror at han har kreftene.

Ett år har gått. Ernst har etter Hillings død overtatt som redaktør av Folket og blitt innvalgt i Riksdagen som representant for Folkepartiet. Irene har med levende interesse fulgt hans løpebane. De revolusjonære, deriblant Waldo, har stiftet partiet Rebellerne. Når Ernst i en lederartikkel skriver at hans parti også har et begrunnet håp om å finne lydhøre ører hos regjeringspartiet, stempler Waldo ham som forræder. Han forteller Kurt at om man bare ble kvitt Truchs ville nok Ernst bli belært om at det kun er ved voldspolitikk man oppnår noe. Kurt finner et skytevåpen i Waldos jakkelomme. Han har tidligere sammenliknet samfunnet med et urverk og sagt at finner man feilen og får den rettet, så har man idealet. Kurt mener at han nå har funnet feilen og at det er han som skal redde det lidende samfunnet. Når Kurts venn, urmaker Sieverts, neste dag kommer for å regulere urene i Truchs' villa, ber Kurt ham om å få lov til å gjøre jobben - da han har en «misjon» å utføre. Dagen før hadde Truchs støttet Ernsts lovforslag i Riksdagen om at det er statens plikt å skaffe jobber til de arbeidsløse. Kurt skyter, men kula treffer Truchs' lommeur.

Irene lar den ulykksalige attentatsmannen gå. Dette gjør Truchs sint, og han ber politiet om å arrestere ham. I mellomtiden har Kurt oppsøkt Waldo på hans arbeidsplass. Han vet ikke at Truchs overlevde og forteller at han skjøt ham i hjertet. Waldo fører Kurt til Ernst. Når han spør Kurt om hvorfor han gjorde det, svarer han at det var fordi Waldo hadde sagt at Truchs var deres verste fiende. Han blir pågrepet. Ernst oppsøker Truchs for å beklage det som skjedde, men Truchs tror ikke Ernst var helt uvitende om brorens planer. Brødrenes mor får nervesammenbrudd. På dødsleiet ber hun Waldo om å forsone seg med Ernst, slik at hun kan dø i fred. Når Irene viser seg blir han sint og forteller moren at han ikke kan rekke ut hånden til én som har solgt seg selv og sin overbevisning. Waldo står bak et anonymt brev, hvor han forteller Truchs at datteren ofte er på besøk hos Ernst. Truchs viser Irene brevet og ber henne velge mellom Ernst og ham. Hun velger Ernst. De gifter seg med hverandre og adopterer etter Jonnas død hennes og Waldos barn.

Ernst blir medlem av regjeringen. Han stemples som overløper av Rebellerne. De holder råd. Waldo sier: «Nå er tiden kommet da vi må handle. Martyren Kurt Kamp må befris og den mannen som innbiller seg å være «Folkets venn» styrtes». Redaktør Wender foreslår at de skal invitere «forræderen» Ernst Kamp til protestmøtet i Folkets Park neste dag. Waldo tror at han ikke kommer, men Ernst kommer. Truchs bestemmer seg også for å overvære møtet. De holder begge taler. Truchs sier at han er stolt av sin svigersønn. Han omtaler ham som en uegennyttig fører for folket og en fulltro venn av samfunnet. En utbrytergruppe, anført av Waldo, forlater møtet for å befri «martyren» Kurt. En mann tilbyr seg å sprenge Ernsts hus i lufta med en tidsinnstilt bombe. Det vil ikke Waldo ta del i. Han ønsker bare å befri Kurt fra fengselet.

Ernst forsøker å få de frammøtte til å innse sine villfarelser ved å fortelle om alle sosiale erobringer som folket har gjort på få år - for arbeiderkvinnenes barn, innen skolevesenet og eldreomsorgen. Imens stormer Waldo og hans meningsfeller fengselet. Han ber om å få broren utlevert, men det viser seg at han har begått selvmord. I sitt avskjedsbrev til Waldo skrev Kurt at Ernst hadde rett da han hevdet at blod og vold ikke skapte et bedre samfunn og at han husket da deres mor samlet barna og leste fra Bibelen. Han skrev videre at enhver som bevarte et minne om moren i sitt hjerte, vanæret dette minnet ved å begå noe han visste at hun ikke ville billige. Han avsluttet med at Waldo også måtte komme til den erkjennelsen før det var for sent.

I mellomtiden har bombemannen og en gruppe pøbler angrepet Ernsts hus. Han har plassert en bombe som skal detoneres klokka 16:30. Irene og barna får reddet seg ut av huset like før det sprenges. Hun kommer på møtet og forteller sin mann at huset er ødelagt. Ernst ber møtedeltagerne om å følge ham til åstedet, slik at de kan se hvor langt deres meningsfeller har gått i sitt hat til samfunnet. Han advarer mot borgerkrig. Waldo, som etter å ha lest brorens brev, innser at han har handlet galt ber Ernst om tilgivelse.