Folkepension

Folkepension (folkepensjon) er en dansk pensjonsordning for personer som har nådd folkepensionsalderen. Folkepensjonen ble innført i 1956, da den avløste den tidligere aldersrente. Folkepensjonen består av et grunnbeløp, som alle som har oppnådd folkepensjonsalderen har rett til, og et inntektsavhengig folkepensjonstillegg. Folkepensjonsalderen var ved innføringen 67 år for alle bortsett fra enslige kvinner, som kunne motta folkepensjon fra 62 års alder. Særregelen for enslige kvinner ble avskaffet i 1984. I starten av 2000-tallet ble alderen nedsatt til 65 år, mens den fra 2019 igjen heves gradvis til 67 år i 2022 og 68 år i 2030.

Betingelser

Det er tre grunnleggende betingelser som i utgangspunktet skal være oppfylt for at en person kan få folkepensjon:

• Personen må ha dansk statsborgerskap
• Personen må ha fast bopel i Danmark
• Personen må ha hatt fast bopel i Danmark i minst 3 år mellom det fylte 15. og folkepensjonsalderen

Det er videre en rekke ytterligere betingelser og unntak. Pensjonen er basert på et opptjeningsprinsipp, og rett til full folkepensjon er betinget av 40 års fast bopel i Danmark mellom det fylte 15. og pensjonsalderen. Har man bodd i Danmark mellom 3 og 40 år, kan man få utbetalt en andel av folkepensjonen, den såkalte brøkpension.

Størrelse

Folkepensjonen, som består av grunnbeløp og pensjonstillegg, er skattepliktig. Grunnbeløpet er likt for alle, mens pensjonstilleggets størrelse avhenger av om pensjonisten er enslig, gift eller samboende.

Både grunnbeløp og pensjonstillegg er inntektavhengige og bortfaller helt ved tilstrekkelig høy inntekt: Pensjonstillegget reduseres ved en høy (generell) inntekt, grunnbeløpet reduseres ved personlig arbeidsinntekt.

I 2020 er grunnbeløpet 6.419 kr pr. måned, mens pensjonstillegget er opp til 7.122 kr for en enslig og 3.576 kr for en pensjonist i et parforhold. Folkepensjonsalderen er 66 år i 2020.

Folkepensjonister er utover folkepensjonen berettiget til en rekke supplerende ytelser: Høyere boligstøtte, varmehjelp, helbredstillegg og redusert beskatning av eierboliger. Siden 2003 er det tillike en «supplerende pensjonsytelse til folkepensjonister» (den såkalte ældrecheck) for pensjonister med lave inntekter.

Historie

I 1891 ble den første danske lov om offentlig økonomisk understøttelse av eldre vedtatt. Den innførte alderdomsunderstøttelsen, som kunne søkes av borgere over 60 år, som var ustraffet, ikke hadde mottatt fattighjelp de siste ti år og ikke selv var skyld i deres økonomiske situasjon. Det var så opp til de kommunale myndigheter å skjønne om søkeren rent faktisk var «trengende», altså hadde behov for alderdomsunderstøttelsen.

I 1922 ble alderdomsunderstøttelsen avløst av aldersrenten. Med den ble skjønnsprinsippet avløst av et rettsprinsipp hvor alle som levde opp til betingelsene, kunne motta aldersrente. Størrelsen på beløpet ble graduert etter personens inntekt og formue. Beløpet var dessuten høyere i byene, og aldersgrensen ble nå 65 i stedet for 60 år, dog med mulighet for dispensasjon.

Selv om hverken alderdomsunderstøttelsen eller aldersrenten rettslig var karakterisert som fattighjelp og derfor ikke medførte tap av valgrett, hadde begge ordninger allikevel et visst stigmatiserende ry i befolkningen. I 1950 fravalgte en fjerdedel av de berettigede personer således å søke om aldersrente. Dels på grunn herav og dels fordi mange mente at aldersrenten beløpsmessig var svært beskjeden, var det i de neste årtiene en løpende debatt om å erstatte den med en høyere og universell ytelse for eldre som alle borgere over en viss alder hadde rett til. I 1948 nedsatte sosialminister Johan Strøm derfor en kommisjon til undersøkelse av «en alminnelig folkepensjonsordning». Det tok åtte år før kommisjonens betenkning ble ferdig, men delelementer ble løpende offentliggjort og gav anledning til en større offentlig debatt i de mellomliggende år om det danske pensjonssystemet. Det var således et hovedtema ved folketingsvalgene i april 1953 og september 1953.

I september 1956 inngikk Socialdemokratiet, Det radikale Venstre, Venstre og de konservative et bredt forlik som innførte folkepensjonen med virkning fra 1. april 1956. Enslige kvinner over 62 år og andre statsborgere over 67 år, som hadde fast bopel i Danmark, fikk alle rett til å motta folkepensjonens minstebeløp. Minstebeløpet var således en universell ytelse, men utgjorde kun en fjerdedel av den fulle folkepensjon som man ble berettiget til hvis man ikke hadde annen inntekt. Folkepensjonen var delvis skattefinansiert, mens resten av finansieringen kom fra et særlig folkepensjonsbidrag som fremover skulle betales av lønnsmottagerne.

Grunntrekkene i ordningen er bevart like siden, men detaljene har gjennomgått en rekke endringer. I perioden 1956–70 ble grunnbeløpets andel av den samlede folkepension gradvis hevet, til den i 1970 utgjorde 100 %, sådan at pensjonsbeløpet nå var likt for alle. Samtidig ble folkepensjonsbidraget igjen avskaffet, så ordningen nå var fullt skattefinansiert. I 1982 ble grunnbeløpet for 67–69-årige inntektsregulert, for så vidt angår arbeidsinntekt. I 1993 ble dette prinsippet utvidet til å gjelde for alle folkepensjonister uansett alder. I 1983 vedtok Folketinget med virkning fra 1984, at enslige kvinner skulle ha samme pensjonsalder som andre borgere. I 1994 ble folkepensjonen sammen med en rekke andre overførselsindkomster gjort skattepliktig, samtidig med at beløpet før skatt ble forhøyet tilsvarende. Ved etterlønnsreformen i 1999 ble folkepensjonsalderen nedsatt fra 67 til 65 år. Det skjedde for å skaffe staten en besparelse, idet folkepensjonen utgjorde et mindre beløp enn etterlønnen som langt de fleste 65- og 66-årige på det tidspunkt mottok. I 2004 ble «opsat pension» innført, som er en mulighet for å utsette folkepensjonsutbetalingene til et senere tidspunkt enn den alminnelige aldersgrensen, mot til gjengjeld å motta et høyere beløp. I 2006 vedtok Folketinget med Velfærdsaftalen at folkepensjonsalderen skulle stige i takt med at befolkningens middellevetid steg.

Med tilbagetrækningsaftalen fra 2011 ble de første stigninger i folkepensjonsalderen fremskyndet, sådan at folkepensjonsalderen 1. januar 2019 steg til 65½ år. Frem til 2022 vil den stige til 67 år og i 2030 ytterligere til 68 år. Det er planlagt ytterligere stigninger etter 2030 for resten av århundret, men de må først bekreftes endelig af Folketinget, som hvert femte år skal ta stilling til dette spørsmålet.