Finitt verb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Et finitt verb er et verb som bøyes etter person og tempus, og som kan stå alene som verbal i en setning.

norsk er verb i modusene indikativ, konjunktiv og imperativ finitte. Infinitte verbformer er infinitiv og partisipp. Infinitte verb kan aldri stå alene som verbal i en setning.

Et finitt verb er et verb som er bøyd i enten presens («leser»), preteritum («leste») eller imperativ («les!»). Vanlige setninger inneholder oftest et finitt verb. Følgende setninger er derfor ufullstendige:

«I kveld månen full. Den gamle mannen syk.»

Setninger uten finitt verb forekommer ofte i avisoverskrifter: «Mann (29) full på offentlig sted». I tillegg brukes ofte forkortete utsagn uten verb når sammenhengen gjør det klart hvilket verb som skulle vært brukt. Se på de følgende minidialogene:

1) – Jeg har aldri vært i Kina. – Ikke jeg heller.
2) – Jeg skal invitere mange folk i selskapet mitt. – Men ikke meg? – Jo, deg også, selvfølgelig.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Word, grammatikk