Fastbreddeskrift

Skrift med ikke-fastbredde (øverst) og fastbredde (nederst).

En fastbreddeskrift (oftest henvist til som en skrifttype med fast bredde eller en fastbreddesskrifttype) er en skrifttype hvor alle bokstaver, mellomrom og tegn er like brede. Dette står i kontrast til skrifttyper med variabel bredde hvor ulike bokstaver, mellomrom og tegn har forskjellige bredder.

Skrifttyper med fast bredde var vanlig på skrivemaskiner, og ble mye brukt i tidlige datamaskiner og dataterminaler. I dag er det blitt vanlig med mer avanserte ikke-fastbredde-skrifttyper til generell bruk på datamaskiner, men fastbreddeskrift brukes stort sett fremdeles i flertallet av kildekode-editorer, integrerte utviklingsmiljø og tekstredigeringsprogram for kildekode ettersom det øker lesbarheten til kildekode. Fastbreddeskrift kan også gjøre det lettere å se forskjeller mellom bokstaver, hvilket er nyttig i i situasjoner hvor skrivefeil er uakseptable.

Eksempler på kjente skrifttyper med fast bredde inkluderer Consolas, Courier, Inconsolata, Menlo, Monaco, Lucida Console og Source Code Pro.

Tall med fast bredde

Mange skrifttyper som vanligvis ikke har fast bredde, har tall som er kjent som tall med fast bredde. Disse tallene brukes til å sette dokumenter som prislister, aksjeoppføringer og summer i matematikkbøker, som krever at kolonner med tall står på linje over hverandre for enklere sammenligning.

• 
  Skrifttype med variabel bredde (øverst) og fastbredde (nederst). Begge er i skrifttypen Palatino.
• 
  Font med tall med variabel bredde (venstre) og tall med fast bredde (høyre). Begge er i Hepta Slab-fonten.
• 
  Regnestykke skrevet i skrifttypen Concourse. Både de fete og ikke-fete sifrene har samme bredde.