Familievern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Familievernet er et offentlig tilbud fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) om terapi, rådgivning og veiledning når det er vansker, konflikter eller kriser i familien. Bufetats familievernkontor er statlige, men det finnes også kirkelige familievernkontor. Familievernet er regulert i Familievernkontorloven.[1]

Familievernets hovedarbeidsområder er parterapi, familieterapi og mekling.

Parterapi[rediger | rediger kilde]

Parterapi retter seg mot gifte, samboende og særboende, homofile og heterofile og jobber blant annet med:

  • Kommunikasjonsproblemer
  • Seksuelle problemer og utroskap
  • Ønsker om å styrke parforholdet
  • Komme videre etter brudd
  • Rusproblemer hos den ene eller begge partene
  • Vold, trusler, overgrep og sjalusi
  • Sykdom eller sorgreaksjoner
  • Verdi- og kulturforskjeller i forholdet
  • Tvil om forholdet kan fortsette eller ønsker om å avvikle det på best mulig måte

Familievernkontorene ønsker at par skal komme til samtale på et tidlig stadium, slik at problemer ikke fester seg. Det er mulig å komme til samtaler alene, hvis ikke begge parter ønsker å stille.

Familieterapi[rediger | rediger kilde]

Familieterapi er et tilbud til familier med konflikter mellom barn og voksne, eller mellom flere generasjoner og familiemedlemmer. I familieterapi jobber man blant annet med:

  • Foreldrekompetanse og samspill mellom foreldre og barn
  • Oppdragelse av barn og unge
  • Sykdom/nedsatt funksjonsevne i familien
  • Familier som har vært utsatt for en alvorlig hendelse eller utfordring
  • Verdi- og kulturforskjeller mellom foreldre og barn/unge
  • Familier som lever med fysisk/psykisk vold
  • Seksuelt misbruk og overgrep i familien og øvrig familie
  • Rusmisbruk i familien
  • Problematiske forhold til øvrig familie/svigerfamilie
  • Avtaler om barns bosted, foreldreansvar og samvær
  • Bedre samarbeidet om barn med tidligere partner
  • Følelsesmessige reaksjoner etter brudd i familien
  • Avklare rollene i ny-familier med «dine, mine og våre barn»
  • Informasjon, råd og veiledning

Mekling[rediger | rediger kilde]

Mekling ved skilsmisse er pålagt med hjemmel i ekteskapsloven og barneloven når:

  • Ektefeller eller samboere med felles barn under 16 år skiller lag
  • Foreldrene ikke bor sammen og en av foreldrene vil reise sak for retten om barnets bosted, foreldreansvar og samvær
  • Enslige foreldre må fremvise meklingsattest ved søknad om utvidet barnetrygd

Formålet med meklingen er å lage avtaler vedrørende hvor barna skal bo, foreldreansvar og samvær.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første familievernkontoret ble åpnet i Oslo i 1958 av Norsk Menighetsinstitutt. Helsedirektør Karl Evang tok initiativ til et prøveprosjekt med to offentlige familievernkontorer i en treårsperiode fra 1959. Det ble raskt klart at behovet var stort, og fra 1964 overtok fylkeskommunene de offentlige kontorene. I 1965 ble kontoret i Oslo offentlig godkjent og fikk finansiering via en stykkpris-modell på samme måte som de offentlige kontorene. I perioden fra 1964 til 1967 ble det startet flere kontorer, og i 1967 var det 27 kontorer. 18 av disse var godkjent av Sosialdepartementet. Fem var fylkeskommunale, fem var kommunale, og åtte var kirkelige. [2]

I 1991 var det 47 kontorer, der 26 var drevet av kirken mens 21 var offentlige. I 2019 var tjenesten organisert som 41 kontorer med 90 lokasjoner. 17 kontorer var da kirkelige stiftelser mens de andre var statlige.

Alt fra 1960 var det diskusjon omkring verdigrunnlaget. Mens de offentlige kontorene var verdinøytrale kliniske kontorer, hadde de kirkelige et diakonalt utgangspunkt og var ideelle og verdibaserte. Oppgaven ble likevel oppfattet likt av de forskjellige kulturene, og i 1991 konkluderte man med at det ikke var merkbar forskjell på tilbudet.

I 1967 ble Kirkens Familierådgiving startet som en interesseorganisasjon for å fremme familieterapi som fagfelt, og for å koordinere samarbeidet mellom de kirkelige og de offentlige kontorene. I 1983 ble OFO grunnlagt, som var en tilsvarende interesseorganisasjon for de offentlige kontorene, og denne holdt til i samme bygg som Kirkens Familierådgiving. De kirkelige kontorene har vært organisert som stiftelser, og i 2011 ble Kirkens Familievern stiftet for å organisere de selvstendige kontorene som ønsket det. [2]

Fra 1971 ble det tilbudt en 2-årig etterutdanning innen familieterapi i regi av kirken, et tilbud som ble endret i 1988 og avsluttet i 1992 ettersom universiteter og høyskoler ettervert begynte å tilby faget. [2] [3]

I 1985 foreslo sosialdepartementet at familieverntjenesten bør "innbygges i andre kommunale tjenester", men flertallet på Stortinget (H,KrF,SP) avviste dette og beholdt tjenesten som en selvstendig tjeneste. Arbeiderpartiets og SVs representanter på Stortinget ønsket også en selvstendig tjeneste. [2] I 1996 var det fremdeles bred enighet om behovet for tjenesten, og Stortinget vedtok i 1997 en egen lov for tjenesten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]