Erkeembeder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Erkeembeder (Erzämter eller Reichserzämter) var betegnelsen på de øverste hoffembeder i det tysk-romerske rike frem til 1806. Hvert erkeembede var forbundet med kurverdighet. Titlene var fra senmiddelalderen rent symbolske, men innebar bestemte seremonielle oppgaver ved kroningen av romersk konge i Aachen og Frankfurt am Main. Innehaverne hadde likevel betydelig politisk makt.

I middelalderen deltok kurfyrstene som regel personlig i kroningsseremonien, men etter reformasjonen lot flere seg representere av bestemte adelsslekter. Innen disse adelsslektene ble embedet også arvelig, og i noen tilfeller delegerte de selv embedet videre til andre slekter, slik at pliktene knyttet til embedet ved kroningsseremonien ble utøvet av en stedfortreder for stedfortrederen.

Albrecht av Brandenburg var tysk erkekansler fra 1514–1545

Keiser Karl IV bestemte i Den gyldne bulle fra 1356 følgende fordeling av erkeembeder:

  • De tre geistlige kurfyrstene var erkekanslere for en av de tre riksdelene
    • Erkebiskopen av Mainz for Tyskland
    • Erkebiskopen av Köln for Italia (dvs. den delen som hørte under keiseren, riks-Italia)
    • Erkebiskopen av Trier for Burgund (dvs. kongeriket Arelat ved Rhône med hovedstaden Arles, som hadde kommet under riket i 1033)

Erkekanslerposisjonen hadde opprinnelig eksistert i Frankerriket under karolingerne.

  • De fire opprinnelige verdslige kurfyrstene innehadde følgende erkeembeder:
    • Pfalzgreven ved Rhinen var Erztruchsess
    • Hertugen av Sachsen var erkemarskalk
    • Markgreven av Brandenburg var erkekammerherre
    • Kongen av Bøhmen var erkemunnskjenk
Georg (III) av Hannover (også konge av Storbritannia og Irland) var kurfyrste og erkeskattmester i det tysk-romerske rike

Dertil kom embedet som erkejegermester, som markgrevene av Meissen innehadde. Det var imidlertid ikke forbundet med kurverdighet.

Med utvidelsene av kurfyrstekollegiet ble det opprettet nye erkeembeder. Etter at den pfalziske kurverdigheten med embedet som Erztruchsess i 1623 som følge av tredveårskrigen ble overført til hertugdømmet Bayern, fikk pfalzgrevene ved freden i Westfalen sammen med ny kurverdighet også embedet som erkeskattmester.

I 1692 ble hertugene av Braunschweig-Lüneburg opphøyet til kurfyrster i Hannover, og fikk embedet som erkebannerbærer. Hertugene av Württemberg, hvis forfedre hadde fått tildelt riksstormfanen, protesterte mot denne tildelingen. Da hertugene av Bayern i 1706 som resultat av den spanske arvefølgekrig ble frakjent kurverdigheten, fikk pfalzgrevene tilbake embedet som Erztruchsess, mens kurfyrstene av Hannover overtok erkeskattmesterembedet. I 1714 fikk hertugene av Bayern tilbake kurverdigheten, og forlangte å få tilbake sitt erkeembede. Striden om dette embedet endte først i 1777, da de pfalziske Wittelsbacherne arvet den bayerske linjen, og Bayern falt til Pfalz.

Som følge av den såkalte Reichsdeputationshauptschluss ble det i 1803 opprettet fire nye kurer for erkebispedømmet Salzburg, hertugdømmet Württemberg, markgrevskapet Baden og landgrevskapet Hessen-Kassel. Samtidig mottok Württemberg erkebannerembedet. De fire nye kurfyrstene utøvet imidlertid aldri sine embeder, ettersom det gamle riket ble oppløst i 1806.