Engebret-bevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra Engebret-bevegelsens siste møte, 18. mars 1985.
Engebret Café, der bevegelsens møter ble holdt.

Engebret-bevegelsen var et nettverk av kvinnelige journalister i Oslo. Nettverket eksisterte i rundt ti år fra det første møtet høsten 1974. Det siste møtet i regi av bevegelsen ble holdt 18. mars 1985.[1]

Navnet fikk de fra Engebret Café, det gamle samlingsstedet for Oslo-journalistene,[2] der møtene ble holdt. De fem journalistene som tok initiativ til nettverket, var Gerd Benneche (Dagbladet)[3]; (Reidun Kvaale (Aftenposten); Gerda Vislie (Aftenposten); Anne Lise Stafne (Dagbladet) og Harriet Eide (Dagbladet). Invitasjonen til første møte kom gjennom en liten annonse i fagbladet Journalisten, oktober 1974. «Noe å snakke om?» var tittelen på annonsen, der kvinnelige journalister ble invitert til et uformelt møte på Engebret café. På møtet 4. november 1974 var mer enn 60 kvinner til stede.[4]

Journalistyrket var på denne tiden svært mannsdominert, og bevegelsen ble etablert som en protest mot eksisterende strukturer og konvensjoner i yrket. Nettverket var en debatt- og pressgruppe, som arbeidet for likestilling, hovedsakelig gjennom Norsk Journalistlag (NJ), men uten direkte tilknytning til journalistlaget. De ønsket å forbli en uformell bevegelse.[5]

Tema som ble tatt opp, var krav om likelønn og bedre arbeidsvilkår, og spørsmålet om det fantes en egen kvinnelig journalistikk ble drøftet. Etterhvert tok flere av bevegelsens deltagere verv i journalistlaget, som dermed fikk sin første kvinnelige faglige sekretær, nestleder og leder. I 1981 ble NJs likestillingsutvalg opprettet, og i 1983 ble det fattet vedtak om kjønnskvotering.[6] Likestillingsarbeidet ble ivaretatt av Norsk Journalistlag, og Engebret-bevegelsen oppløste seg.[7]

Bevegelsen hadde sitt tyngdepunkt i årene -74 til -80, så døde den gradvis ut. Men det betyr ikke at kampen døde hen, den bare flyttet seg.

Anne Lise Stafne (2007)[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utheim (2009), s. 82
  2. ^ Møst (1994), s. 23
  3. ^ Noen kilder, f.eks. Møst og Tovsen, nevner ikke Benneche, mens Lindstad og Utheim nevner henne som en av initiativtagerne. Utheim omtaler henne til og med som en viktig person i oppstarten av bevegelsen, på grunn av hennes bakgrunn som jurist, og allerede med tillitsverv i NJ
  4. ^ Lindstad (2009)
  5. ^ Utheim (2009), s. 78
  6. ^ Utheim (2009), s. 104
  7. ^ Utheim (2009), s. 2
  8. ^ Stafne (2007)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]