Emissær

Emissær (av latin emittere via fransk émissaire betyr utsending) er en yrkestittel som i Norge brukes om legmanns-predikanter innenfor misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke. Som regel hadde en emissær ingen annen teologisk utdannelse enn hel- eller halvårskurs på bibelskole.

Nesten uten unntak ble emissærene rekruttert fra folket, det vil si fra et sosialt sjikt av gårdbrukere, fiskerbønder, jordarbeidere og håndverkere. Fra ca. 1860-1960 var det vanlig at en emissær arbeidet som predikant i vinterhalvåret, og utførte sitt andre arbeid om sommeren. Emissæren reiste fra sted til sted og holdt møteuker, som oftest på bedehus på små steder. På den måten kom han i nær kontakt med folk som var engasjert i misjon. Om det var god respons på møtene, kunne han bli stående i vekkelse i mange uker. I samtale med enkeltpersoner øvet emissæren sjelesorg og på møtene talte han til omvendelse.

Emissærer som reiste for indremisjonsorganisasjoner var i sitt arbeid opptatt av vekkelse og av å styrke bedehusforsamlingene. Om de reiste for ytremisjonsorganisasjoner var de i tillegg opptatt av å samle inn midler til å drive ytremisjonsarbeidet.

I løpet av etterkrigstiden, mellom 1950 og 1980 skjedde et hamskifte i de lavkirkelige organisasjonene i Norge. Målgruppen i bedehusene ble mindre styrt av årsrytmen i gårdsarbeidet, og personalpolitikken tilsa i større grad fulle stillinger. Organisasjonene styrket kretsadministrasjonen, og etablerte dedikerte stillinger for deler av virksomheten, som barne- og ungdomsarbeidet. I noen tilfeller ble tjenesten som emissær integrert med administrativt arbeid. I den samme perioden endret reiselivet seg i Norge, og det var ikke lenger naturlig og nødvendig å reise i flere uker av gangen.

En skildring av emissærlivet er gitt i Edvard Hoems dokumentarroman Mors og fars historie (2005).

Noen emissærer

Litteratur

Inge Hyld. Emissæren – Reisende i trosartikler. Luther forlag, 2006 ISBN 82-531-3332-4