Elektrisk fly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bye Aerospace eFlyer 2 elfly som prototype februar 2018 ved Denver, Colorado i USA. Bemanningsselskapet OSM Aviation bestilte 60 fly i april 2019.[1]

Elektrisk fly, som kan forkortes til elfly, er flygende farkoster med elektrisitet som driftskraft i form av elektriske motorer som får strøm fra forskjellige kilder. Innen overskuelig fremtid er det ingen større elektriske fly for kommersiell drift tilgjengelig eller under utvikling.[trenger referanse]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Et elfly kan hente strøm fra både interne og eksterne kilder; som batteri, brenselcelle, solcelle, superkondensator, trådløs strømoverføring og kraftledning. Helt fra begynnelsen på flyets historien hadde det vært en fascinasjon for elektriskdrevne flyfarkoster, det første luftskipet under egne motordrift hadde en elektrisk motor i 1883. Det første egentlige flyet med elektrisk motor flyr for første gang den 21. oktober 1973, da Militky-Brditschka MB-E1 som en variant av motorglideflyet HB-21 Krähe (Kråke) lettet oppe i luften i Wels, Østerrike.[2]

Siden den første flygningen var elektriske fly utprøvd med forskjellige teknologi som solcelledrift og hydrogendrift, men det var som hjelpemotor den elektriske motoren fikk sitt gjennombrudd for motorseilflyene. Etter en kortvarig flørting med solcelledrift returnerte motorseilflyene til batteridrift etter innføring av nytt batteriteknologi som litiumionebatterier som har mye større batterieffekt i forholdet til vekten. Et av de elektriske motorseilflyene som bygges, var den svenske Saab MERA 01 i juni 2009.[3] Kommersialiseringen av de elektriske flyene skjøt ikke fart før Airbus fattet interesse for strømdrift med prosjektet Airbus E-Fan i 2013. Dette var startskuddet på en rivende utvikling av elektriske motorsystemer og strømlagring for fly utover 2010-årene.

I skrivende stund (april 2020) er det siste prosjektet for elektrisk fly ment for passasjerflytrafikk, Airbus E-Fan X, lagt ned. Bransjens vurdering er at elfly som passasjerfly i overskuelig tid ikke er mulig, gitt problemer med batterienes kapasitet og sikkerhet.[4][5]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ OSM Aviation legger inn tidenes største elfly-bestilling
  2. ^ Kevin Desmons, s. 68-69
  3. ^ Kevin Desmond, s. 119
  4. ^ Einar Sørensen (29. april 2020). «Innlegg: Elfly-drømmen er satt på bakken». Dagens Næringsliv. Besøkt 29. april 2020. «Airbus skrinlegger elflyprosjektet sitt, flyet som Avinor, miljøorganisasjonene, politikerne og Widerøe har satset på som bærebjelke for klimavennlig luftfart i Norge.» 
  5. ^ Petter Erlien Dalløkken (28. april 2020). «Delvis norskutviklet: Airbus og Rolls-Royce skrinlegger hybridfly-prosjekt». Teknisk Ukeblad. Besøkt 30. april 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]