Electric Vehicle Company
| Electric Vehicle Company | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Bransje | Kjøretøyindustri | ||
| Etablert | 1897 | ||
| Opphørt | 1907 | ||
| Hovedkontor | New York | ||
| Produkt(er) | elbil | ||
Electric Vehicle Company (EVC) var et amerikansk holdingselskap og en tidlig banebrytende produsent av elektriske biler.
Historie[rediger | rediger kilde]
Electric Vehicle Company ble stiftet 27. september 1897 som et holdingselskap for batteridrevne elektriske kjøretøyprodusenter, og bestod av flere selskaper under Isaac Rice.[1] Rice hadde i mai 1897 ervervet en annen elektrisk drosjeprodusent, Electric Carriage & Wagon Company (ECWC) i New York. Bilene deres ble bygget av Henry M. Morris og Pedro G. Salom som hadde utviklet Electrobat, en av de første kommersielt tilgjengelige elektriske bilene i USA. ECWC hadde utviklet en elektrisk drosjetjeneste, som ved hjelp av servicestasjoner sørget for raskt bytte av batterier og reparasjonsjoner på de kjøretøyene de leide ut. Tolv av disse drosjene var i bruk i Manhattan i januar 1897. Etter fusjonen fokuserte EVC på å bygge tunge, men pålitelige elektriske drosjer, som ble bygget i ECWCs verksted. Leievirksomheten ble for en kort tid drevet av EVC, og mellom 1897 og 1899 ble det bygd flere hundre EVC-biler.
Selskapet ble overtatt i 1899 av et syndikat ledet av William C. Whitney, Thomas Fortune, Ryan Anthony N. Brady, og P. A. B. Widener. Disse dannet et såkalt «Lead Cab Trust» (med referanse til drosjenes blybatterier), som håpet på å danne et monopol til å utplassere elektriske drosjer i store amerikanske byer. De startet med New York City, Philadelphia, Chicago, Washington, D.C. og Boston. I 1899 var EVC den største bilprodusenten i USA[2] – en ledelse de tapte til Oldsmobile i 1901.
Målsetningen om monopol mislyktes etter kort tid, blant annet fordi de ikke var i stand til å bygge antallet biler som krevdes for oppgaven. Juridiske problemer omkring sin monopolistiske praksis, og skandaler om dårlig ytelse og tekniske problemer i kjøretøyene, var også viktige faktorer som virket mot EVCs virksomhet. Firmaet bygde og solgte omtrent to tusen elbiler, men i 1900 tapte de i konkurransen mot bensindrevne biler. Whitney engasjerte en industrileder, Albert Augustus Pope, som kjøpte Columbia Automobile Company. Stiftelsen ble omorganisert som morselskap for flere kjøretøyprodusenter, blant dem Columbia og Riker Electric Vehicle Company, som ble kjøpt i 1902.
På dette tidspunkt var EVCs hovedinntekt deres eierskap av "Selden-Patentet", som ga dem rett på royalties fra alle produsenter av kjøretøyer med forbrenningsmotor. Samtidig som patentet i utgangspunktet var lukrativt, førte det uunngåelig til motstand fra andre produsenter, og endte i kostbare rettssaker, noe som førte til konkurs i 1907. Patentet var gyldig frem til 1913, men mistet sin verdi da domstolen reduserte det til å omhandle biler med Brayton motorer, som ikke ble brukt i noe kjøretøy.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- David A. Kirsch: The Electric Vehicle and the Burden of History. Rutgers University Press, New Brunswick, NJ/ London 2000, ISBN 0-8135-2809-7
- Ernest Henry Wakefield: History of the Electric Automobile, Battery-Only Powered Cars. redigert av SAE (Society of Automotive EngineeWarrendale PA 1970, ISBN 1-56091-299-5
- Beverly Rae Kimes (redaktør), Henry Austin Clark jr.: Standard Catalogue of American Cars 1805-1942. Krause Publications, Iola WI 1996, ISBN 0-87341-428-4
- Beverly Rae Kimes: Pionerer, Engeneers and Scroundels: Dawn of Automobile in America. redigert av SAE (Society of Automotive Engineers). Tillatelser, Warrendale PA 2005, ISBN 0-7680-1431-X
- James J. Flink: - America Adopts The Automonile - 1895-1910. Massachusetts Institute of Technology, 1970, ISBN 0-262-06036-1
- James J. Flink, The Automotive Age (Cambridge: MIT Press, 1988).
- G. N. Georgano (redaktør): Complete Encyclopedie of Motorcars, 1885 to the Present. 2. utgave. Dutton Press, New York 1973, ISBN 0-525-08351-0