Ekvivalent konsentrasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Normalitet (eller ekvivalent konsentrasjon av en løsning) er et mål på konsentrasjon lik gramekvivalenten per liter løsning. Gramekvivalentvekt er mål på reaksjonskapasiteten til et molekyl. Oppløsningsstoffets rolle i reaksjonen bestemmer løsningens normalitet. I kjemi er ekvivalent konsentrasjon eller normalitet av en løsning definert som den molare konsentrasjonen ci delt på en ekvivalensfaktor feq:

Normalitet = cifeq

Enhetssymbol for normalitet[rediger | rediger kilde]

Enhetssymbolet "N" brukes til å betegne "eq/L" (ekvivalent per liter) som er normalitet. Selv om det mister gunst, forekommer fortsatt medisinsk rapportering av serumkonsentrasjoner i "meq/L" (= 0,001 N).

Bruk[rediger | rediger kilde]

Det er tre vanlige områder der normalitet brukes som et mål på reaktive specier i løsning:

  • I syrebasekjemi brukes normalitet til å uttrykke konsentrasjonen av hydroniumioner (H3O+) eller hydroksidioner (OH) i en løsning. Her er et heltall. Hver oppløst stoff kan produsere en eller flere ekvivalenter av reaktive specier når den er oppløst.
  • I redoksreaksjoner beskriver ekvivalensfaktoren antall elektroner som et oksidasjons- eller reduksjonsmiddel kan akseptere eller donere. Her kan ha en brøkdel (ikke-heltall).
  • I fellingsreaksjoner måler ekvivalensfaktoren antall ioner som vil utfelle i en gitt reaksjon. Her er et heltall.

Normal konsentrasjon av en ionisk løsning er iboende forbundet med ledningsevnen (elektrolytisk) gjennom den tilsvarende ledningsevnen.

Derivater[rediger | rediger kilde]

En normal løsning inneholder en 1 normal konsentrasjon.

Decinormal er en tidel (1⁄10) av den normale konsentrasjonen.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Normalitet kan brukes til syre-basetitreringer. For eksempel svovelsyre (H2SO4) er en diprotisk syre. Siden bare 0,5 mol H2SO4 er nødvendig for å nøytralisere 1 mol OH, ekvivalensfaktoren er:

feq(H2SO4) = 0.5

Hvis konsentrasjonen av en svovelsyreoppløsning er c(H2SO4) = 1 mol/L, da er dens normalitet 2 N. Det kan også kalles en "2 normal" løsning.

Tilsvarende for en løsning med c(H3PO4) = 1 mol/L, normaliteten er 3 N fordi fosforsyre inneholder 3 sure H-atomer.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Normalitet er et tvetydig mål på konsentrasjonen av en løsning. Det trenger en definisjon av ekvivalensfaktoren, som avhenger av definisjonen av ekvivalenter. Den samme løsningen kan ha forskjellige normaliteter for forskjellige reaksjoner. Definisjonen av ekvivalensfaktoren varierer avhengig av hvilken type kjemisk reaksjon som er diskutert: Det kan referere til ligninger, baser, redoksarter, utfellende ioner eller isotoper. Siden feq kanskje ikke er entydig, fraråder IUPAC og NIST bruken av normalitet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «6.3 The use of the equivalence concept» (PDF). 26. juli 2011. Arkivert fra originalen (PDF) .