Eiderkanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eiderkanalen (blå) og Kielkanalen (gul).
Pakkhus ved kanalen i Tönning

Eiderkanalen (tysk: Eider-Kanal, opprinnelig Schleswig-Holsteinischer Kanal) var en kanal i Schleswig-Holstein i Tyskland. Den gikk mellom elva Eider ved Rendsburg og Kielfjorden ved Holtenau, og dannet sammen med Eider den første kanalforbindelsen mellom Nordsjøen og Østersjøen. Eiderkanalen har fått sitt navn etter elva Eider.

Tekniske forhold[rediger | rediger kilde]

Eiderkanalen og slusen ved Klein Königsförde, tegning fra 1785.

Kanalen var 34 kilometer lang og over 15 meter bred. Den gikk gjennom seks sluser (ved Holtenau, Knoop, Rathmannsdorf, Königsförde, Kluvensiek og Rendsburg) og en betydelig del av kanalen ble bygget langs løpet til elva Levensau. Kanalens høyeste punkt lå mellom Rathmannsdorf og Königsförde. Her lå også innsjøen Flemhuder See, som inngikk i systemet og sikret kanalens vannforsyning. Slusen ved Klein-Königsförde hadde en løftehøyde på 2,3 meter, og slusekammeret var 35 x 7,8 meter. Anlegget var det største i sin tid. Over slusen går en vei med vindebru av hollandsk type.

Kanalens bunn hadde en bredde på 17-18 meter, bredden ved vannoverflaten var 29 meter, og kanalen var 3,45 meter dyp. Kanalen var beregnet til skip med maks 8 meters bredde og 32 meters lengde (opp til 230 tonn lastevekt) samt 2,7 meter dypgang. Skipene kunne bare seile i medvind, ellers måtte de bukseres gjennom kanalen ved hjelp av hester. Trekkveier fantes langs begge sider av kanalen i hele dens lengde. Hestestasjoner fantes i Regensburg, Kluvensiek, Landwehr og Holtenau. Reisen mellom Kiel og Rendsburg tok ti-tolv timer og til Tönning cirka 3-4 dager. Dampskip brukte 10-15 timer på gjennomseilingen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1571, under hertug Adolf av Slesvig-Holsten-Gottorp, ble det planlagt en kanal som skulle knytte sammen Kielfjorden med Eider og dermed skape en ny vannvei mellom Østersjøen og Nordsjøen. Med en slik forbindelse kunne man unngå den cirka 900 kilometer lange veien nord om Jyllands nordspiss. Men det skulle gå mer enn 200 år før tanken ble virkeliggjort. I februar 1774 ble de første planer fremlagt av ingeniøren Wilhelm Theodor Wegener (1724–1792), og allerede i april samme år opprettet Christian VII en kanalkommisjon. Det var Helstaten som lagde de geopolitiske rammene for byggingen av kanalen. Byggearbeidet ble ledet av general von Wegener og ingeniøroffiserene Detmer og H.E. Peymann.

Etter at de nødvendige landoppmålinger var gjennomført begynte byggearbeidene i 1776 med kanalisering av Eider mellom Friedrichstadt og Regensburg. Eider kunne i alt utnyttes over en lengde på 130 kilometer. Den utgravde delen av anlegget hadde en lengde på 34 kilometer og ble påbegynt i juli 1777, nær Holtenau ved Kielfjorden. Den samlede lengden for hele anlegget, fra Kielfjorden i øst til Eiders munning i Nordsjøen i vest ble 173 kilometer. Byggearbeidene ble avsluttet høsten 1784. Omtrent samtidig med kanalen (1780-83) ble det oppført tre pakkhus, i Kiel-Holtenau, Rendsburg og Tönning. I 1785 ble kanalen åpnet for skip fra alle nasjoner og ble dermed den mest trafikkerte kanalen i Europa.

Kanalen var i bruk frem til 1896, da den ble avløst av Kielkanalen (som har omtrent halve strekningen til felles med Eiderkanalen). Det skyldtes at den fremvoksende dampskipsfarten hadde vanskeligheter med å bruke kanalen, som allerede fra 1880-tallet hadde en for begrenset kapasitet i forhold til behovet.

I de rundt hundre år vannveien var i drift ble den gjennomseilet av cirka 300 000 skip. I 1872 var det 5 222 passeringer gjennom kanalen.

Minner fra kanalen[rediger | rediger kilde]

Ved byen Knoop på den slesvigske siden av kanalen er restene af Eiderkanalen bevart. I Rendsburg og Kluvensik finnes ennå slusemestrenes hus. Også noen av slusene finnes endnu. De store pakkhusene som ble bygget i forbindelse med kanalen i Holtenau, Rendsburg og Tönning finnes fremdeles.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • N.H.Jacobsen: Slesvigske kanalplaner i det 19. århundrede, i Sønderjyske årbøger, Aabenraa 1979
  • Aage Rasch: Ejderkanalen, Historisk samfund for Sønderjylland, Aabenraa 1978

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]