E-læring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
E-læring er bruk av datamaskiner i undervisningen.

E-læring (forkortelse for elektronisk læring) omfatter en rekke former for læringsarbeid der den lærende normalt benytter en datamaskin for å motta lærestoff og oppgaver, arbeide med og diskutere disse og levere sine besvarelser. Vanligvis får de lærende lærestoffet presentert via Internett og presentasjonen kan være interaktiv, enten ved at datamaskinen gir ulike former for respons eller gjennom kommunikasjon med andre lærende og veiledere.

Når undervisningen skjer via mobilt utstyr, som mobiltelefoner eller lommedatamaskiner, blir e-læring gjerne kalt for m-læring.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kunnskapstilegning er tilgjengelig i mange former.

E-læring har sitt utspring i spesiallagete dataprogrammer og CD-ROM-kurs. Utviklingen skjøt fart på midten av 1990-tallet, og etter hvert som kapasiteten på Internett økte ble nettet i stadig større grad benyttet som distribusjonsmedium for denne typen undrvisning.

Innholdet i kursene på CD-plater o.l. var monolittisk, det vil si at de ikke var enkle å dele opp i moduler for gjenbruk. Innholdet ble som regel integrert i selve presentasjonsprogrammet, som hadde sitt eget system for navigering mellom leksjonene. Dette var løsninger som krevde en del utviklingskostnader utover selve innholdsdelen.

Med distribusjon via World Wide Web ble det enklere å skille innholdet fra presentasjonslogikken, og det ble utviklet rene LMS, «Learning Management System», læremiddelsystem eller læringsplattform, som var uavhengige av innhold.

Kursutviklere begynte å lage læremoduler som kunne gjenbrukes (kurspakker uten egne, interne navigasjonssystem) for import til LMS-programmer som tok seg av selv presentasjonen med leksjoner og oppfølging av elevene. Kombinasjonen av slike kurspakker og LMS-nettsteder er i dag den mest utbredte formen for e-læring.

E-læring har i økende grad blitt tatt i bruk i Norge. I en tidlig fase var e-læring proulært innen bedriftsopplæring, fordi det er økonomisk og sparsommelig å slippe å sende de ansatte av sted på reise hver gang det er behov for kursing og oppdatering. I løpet av de siste ti årene har imidlertid undervisningsinstitusjoner på alle nivå skaffet seg læringsplattformer. Undervisningsinstitusjonenes bruk omfatter ren fjernundervisning, men den vanligste bruken er som et supplement til ordinær undervisning – noe som gjerne omtales som blended learning.

Læringsplattform[rediger | rediger kilde]

Skjermbilde fra et eldre engelsk ordlæreprogram.
Utdypende artikkel: Læringsplattform

Læringsplattform (LMS) er et kjernebegrep i distribuert undervisning. Et komplett e-læringssystem er sammensatt av et LMS (skolen) og et eller flere e-læringspakker (kursene) med faglig innhold. Det er LMS-et som registrerer elevene, holder orden på pensum og den enkelte elevs framgang, og sørger for at lærestoffet fra riktig kurs kommer til riktig elev til riktig tid.

Lærerne må være med på å utforme og godkjenne kursene, men et e-læringssystem med et godt LMS-program krever minimalt med innsats fra både lærere og administratorer etter at det er kommet i gang. Systemet bør likevel gi elevene anledning til å kommunisere med en menneskelig lærer når de har behov for det.

Standarder Det finnes et ferdig sett med standarder for modulær lagring og distribusjon av kurs for opplæring via Internett. Det heter SCORMTM. Andre standarder er også under utvikling. SCORM omfatter blant annet spesifikasjoner laget av organisasjonen IMS Global Learning Consortium, eksempelvis standardformat for XML-presentasjon av lærestoff. Det finnes gratisprogram på nettet for å pakke lærestoff i SCORM-pakker. Slike kurspakker kan flyttes fritt mellom ulike læringsplattformer så lenge som disse følger de samme standardene.


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]