Dorothy Lawrence

Dorothy Lawrence
Født		4. okt. 1896 Hendon
Død		29. aug. 1968 (71 år) Islington
Beskjeftigelse		Journalist, selvbiograf, skribent
Nasjonalitet		Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Dorothy Lawrence på Commons

Dorothy Lawrence forkledt som mannlig soldat.

Dorothy Lawrence (Denis Smith) (født 4. oktober 1896 i Hendon, Middlesex, død 1964 i Friern Barnet, London), var en engelsk reporter. Hun ble kjent for å ha kledt seg som en mannlig soldat, for å slippe frem til frontlinjen under første verdenskrig. Lawrence tjenestegjorde også en kort tid, ca. 10 dager, som sappør under dekknavnet Denis Smith.^[1] Da hun kom tilbake til England etter krigen, skrev hun en selvbiografi om sin opplevelser. Hun ble i 1925 innlagt på mentalsykehus, der hun ble til sin død i 1964.

Liv og virke

Bakgrunn

Dorothy ble sannsynligvis født utenfor ekteskap, og kom under vergemål til en representant for Den engelske kirke. Senere, i 1920-årene anklaget hun vergen for å ha voldtatt henne, men ble ikke trodd. Før utbruddet av første verdenskrig arbeidet hun som journalist og fikk noen artikler inn i The Times.

Krigsreporter

Etter krigsutbruddet ønsket hun å dra til fronten som krigsreporter, men fikk avslag fra avisene i London. Hun bestemte seg deretter for å reise på egenhånd, kjøpte en sykkel for fem pund, syklet til kysten og kom seg over til Frankrike med en ferge. Den første byen hun kom til var Creil og deretter Senlis. «Bare latter omkring», skrev hun, «disse mennene drar i krigen som britene går i bokseringen». Hun snakket dårlig fransk, men i Paris fikk hun hjelp av to britiske menn til å komme seg videre til fronten. De ga henne en uniform og lærte henne å marsjere. Mennene bekymret seg ikke; hun ville så allikevel aldri nå fronten, mente de.

Lawrence klippet håret og band brystene med bandasjer. Den lokale borgermester ga henne reisetillatelse til Béthune, som han riktignok ikke var klar over lå ved fronten. Lawrence kom først til Albert i Somme, dit krigen ennå ikke hadde kommet for fullt. Her fikk hun hjelp av Tommy Dunn som skjulte henne i en hytte, inntil hun endelig fikk adgang til et kompani som gravde tunneller til fiendens skyttergraver. Hun deltok i tunnelgravingen som sappør (engelsk: sapper), men fikk seg aldri til å tenne lunten til dynamitten som skulle sprenge skyttergravene og begrave fiendens soldater. Forholdene ble etter hvert vanskelige, med frosset vann, stadig kanonild og lite mat. Til slutt meldte hun seg for den militære ledelse. Dermed var hun ferdig med ca. 10 dagers tjeneste ved fronten. Lawrence fikk da påbud om å bli i Frankrike til etter slaget ved Loos, angivelig for at hun ikke skulle røpe militære hemmeligheter. Andre kilder går i retning av at påbudets formål var å hindre et prestisjenederlag for hæren, ved å avsløre hvordan hun hadde infiltrert i styrkene.

Senere år

Hjemme i England ble hennes fortelling fra fronten sensurert og forsvarsdepartementet forbød utgivelse. I 1919 flyttet hun til Canonbury, Islington. Samme år utga hun sin bok Sapper Dorothy Lawrence, The Only English Woman Soldier. Boken ble vel mottatt i England, Australia og USA. Et års tid senere var imidlertid interessen for krigshistorier borte hos publikum. Boken ble derfor ingen økonomisk suksess for Lawrence.

I 1925 var hun uten familie og venner, og med dårlige inntekter. Hun ble mentalt syk og ble behandlet på institusjon, først på London County Mental Hospital og deretter Colney Hatch Lunatic Asylum, Friern, der hun bodde til sin død i 1964. Hun ble begravet i New Southgate Cemetery, men graven kan ikke lengre lokaliseres.

I 2003 fant Richard Bennet, et barnebarn av en av soldatene som hadde hjulpet Dorothy Lawrence i Frankrike, en opplysning om henne i Royal Engineers Museum i Chatham. Etter det har historikere arbeidet med å finne ytterligere materiale om henne.