Domestisering (teori)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Domestisering (teori) er en metode som brukes til å beskrive hvordan innovasjoner og ny teknologi blir akseptert, avvist og brukt av individer og grupper. Beskrivelsen består av å kartlegge hvordan teknologien blir integrert i brukerens hverdag, men også hvordan brukeren og brukerens miljø enders for å tilpasses teknologien. Teorien om domestisering ble opprinnelig utviklet for å bedre forståelsen av kjøp og bruk av nye mediateknologier i husholdingen (Silverstone[hvem?] 1992), men har siden blitt utvidet til å bli et verktøy som kan brukes når ny teknologi og innovasjoner gis ut på alle områder.

Domestisering (lat. domesticus = som gjelder huset) handler om å tilpasse dyr og planter til et menneskeskapt samfunn. En domesteteringspross går ut på at menneske finner en ny ressurs som de nyttiggjør og tilpasser for bruk i hverdagen. Man kan se likheter mellom temming av ville dyr til husdyr og adoptering av ny teknologi. Silverstone sa i 1992 at denne prosessen kunne også brukes som menneskets nyttiggjøring av ny teknologi, dette kalles teknologisk domestisering.

Trondheimsmodellen[rediger | rediger kilde]

Inspirert av Silverstone og Haddons lineære domestiseringsmodell utviklet et forskerteam ved universitet NTNU i Norge på 90-tallet en ny modell som har fått navnet Trondheimsmodellen. Den skiller seg fra den tidligere lineære domestiseringsmodellen fordi den utgangspunkt i at domestisering ikke er en prosess som følger en bestemt linje. Istedenfor forskjellige ledd i en prosess forteller Trondheimsmodellen om ulike dimensjoner som sammen skaper domestisering.

Kjønnet domestisering[rediger | rediger kilde]

Teknologier er ofte tilknyttet en bestemt målgruppe, eller blir bevisst eller ubevist brukt mer av noen enn av andre. Dette gjør at karakteristikker som kjønn, geografi og alder kan ha en avgjørende rolle i hvordan teknologien finner sin plass i samfunnet.

Domestisering og moralske praksiser[rediger | rediger kilde]

Begrepet “moralske praksiser” henviser i denne sammenhengen til de forventningene og forestillingene som finnes om rett og gal bruk av teknologi. Dette inkluderer blant annet i hvilken utstrekning, hvilke situasjoner og med hvilke formål det er sosialt akseptert å bruke teknologien. Domestisering av teknologi kan føre med seg endringer i moralske praksiser etter hvert som disse forestillingene og forventningene endres. (s. 59) For eksempel har den moralske praksisen rundt bruken av telefon endret seg etter som ny telefonteknologi har blitt introdusert og domestisert. Der det tidligere var akseptert å ta fasttelefonen hos noen andre hvis den ringte, er det med mobiltelefonen mer vanlig å la den ringe og heller la eieren ringe tilbake selv. (s. 61).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lie, Merete, & Sørensen, Knut (Eds.) (1996), Making technology our own? Domesticating technology into everyday life, Oslo: Scandinavian University Press.
  • Thomas Berker, Maren Hartmann, Yves Punie, Katie Ward (2006), Domestication of Media and Technology, London: Open University Press.
  • Silverstone, Roger, Hirsch, Eric (Eds.) (1992), Consuming Technologies : Media and information in domestic spaces, London/New York: Routledge.
  • Sørensen, Knut H. (2004). Domestication: The social enactment of tehnology. Trondheim : Senter for teknologi og samfunn, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]