Diskusjon:Anmeldelsesprinsippet

Området er vel dekket av artikkelen Påtalebegjæring (påtaleprinsippet). Sistnevnte artikkel mangler forøvrig referanser, skal se hva jeg kan finne ut av.--Trygve N. (diskusjon) 13. nov 2012 kl. 15:52 (CET)

Jeg tror denne siden kan omdirigeres til anklageprinsippet. En tilsvarende side anmeldelsesprinsipp blir allerede omdirigert der. (Påtalebegjæring har også noe med anklageprinsippet å gjøre og den artikkelen bør omskrives slik at dette framgår). Mvh. Iselilja (diskusjon) 17. nov 2012 kl. 22:15 (CET)

Denne var vrien. Jeg tror anmeldelsesprinsippet best veves inn i artikkelen om Påtalebegjæring og at Påtalebegjæring får en henvisning til anklageprinsippet. Anmeldelser er første skritt frem til og grunnlaget for en Påtalebegjæring. Da kan det heller være en henvisning i artikkelen til anklageprinsippet, som er en mer generell artikkel. Artikkelen om Påtalebegjæring bør inneholde konkret informasjon om straffesakskjeden fra anmeldelse til påtalebegjæring, om hva påtalebegjæring er, når den kan tas ut og opplysninger om hvem som er påtaleberettiget. Jeg tenker vel heller to artikler som kan referere til hverandre. Kilder skal ikke være farlig å finne. Stallo (diskusjon) 17. nov 2012 kl. 23:53 (CET)

Ja, dette er komplisert, noe som er en god grunn til at stoff om ting som dette ikke bør legges inn under kilder. Når det gjelder anmeldelsesprinsippet så definerer artikkelstarter dette sånn: Anmeldelsesprinsippet er et stattsrettslig prinsipp som går ut på at myndighetene ikke trer i aksjon uten at en skadelidt har anmeldt saken. Dette er jeg mildt sagt skeptisk til. Hovedregelen i norsk rett er offentlig påtale som gjør at politiet kan etterforske og tiltale og domstoler dømme helt uavhengig av anmeldelser. En del mindre alvolige saker trenger imidlertid en påtalebegjæring fra fornærmede for at politiet og domstoler kan behandle dem. Men et sånt unntak fra hovedregelen utgjør ikke noe statsrettslig prinsipp. Det som er lagt inn i artikkelen virker overhode ikke faglig overbevisende og når det dertil er kildeløs er det ikke noe å bygge inn i andre artikler. Derimot bør artikkelen om påtalebegjæring uansett omskrives; jeg har ikke hatt motivasjon til å gjøre det selv, men jeg har merket artikkelen som unøyaktig/ukorrekt. Mvh. Iselilja (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 00:48 (CET)

Kategorien forvirrer. Dette er straffeprosessrett, akkurat det er jeg ikke i tvil om. Dette er kanskje også statsrett, her finnes en historisk utvilkling i offentlig rett og offentlig rett er statsrett. Jeg er usikker på hvor langt statsrett som kategori rekker.

Hele begrepet rettsprinsipp er et problem, det er hverken entydig eller særlig klart. Her har jeg gjort et forsøk i artikkelen rettsprinsipp, men foreløpig gått litt på trynet «i forhold til» å få teksten ut av de juridiske termene og inn i mer forståelig språk. Har imidlertid her funnet flere kilder og er litt i tenkeboksen. Jurister har en tendens til å kalle bestemmelser for prinsipper og det er pedagogisk nyttig i lærebøker, når disse definisjonene av helt lokale prinsippene renner over i Wikipedia kan det bli uklart. Det er prinsipper, men hva er et prinsipp da. Prinsipp er også en artikkel som ikke har det helt godt og trenger å forankres i ordboksdefinisjonen. Jurister har en tendens til å karakterisere ting som prinsipper. Det at jurister er så ivrige til å karakterisere ting som ett eller annet rettsprinsipp vil jo føre til at publikum leter etter disse prinsippene i Wikipedia. Det er en grunn til å beholde oppslagene. Men artiklenes innhold må forbedres.

Johs Andenæs skriver i Norsk straffeprosess bind I 3.utg. 2000: For det første er påtalebegjæring fra fornærmede undertiden nødvendig for at sak skal reises. Hovedregelen er riktignok at straffbare handlinger er undergitt offentlig påtale (strl. § 77). Det vil si at påtalemyndigheten kan og skal forfølge saken av eget tiltak. Men i noen tilfelle er påtalebegjæring fra fornærmede en betingelse for offentlig påtale (se f.eks. strl. § 408, 1. ledd). Undertiden kreves både påtalebegjæring og at påtalen finnes påkrevet av allmenne hensyn ("både -og sakene", se f. eks. strl. § 408, 3. ledd). ....I andre tilfelle er det slik at det kreves enten påtalebegjæring eller allmenne hensyn ("enten-eller sakene" se f. eks. strl. § 264, 1. ledd). Hvis påtalemyndigheten finner at allmenne hensyn krever påtale, er påtalebegjæring fra fornærmede i så fall unødvendig, men finner påtalemyndigheten at allmenne hensyn ikke foreligger, forfølges saken bare av det offentlige hvis fornærmede har begjært påtale. Hvis påtalebegjæring fra fornærmede mangler i et tilfelle hvor loven har gjort den til vilkår for offentlig påtale, må saken avvises (jfr. strpl. § 81), og så lenge påtalebegæring ikke foreligger, tas bare etterforskningsskritt som ikke uten skade kan utsettes (§ 229, 3. ledd)..... Jeg vet at det finnes en henleggelseskode i politiet om manglende gyldig påtalebegjæring, men vet ikke nøyaktig hvilke kriterier som gjelder for å henlegge saken på dette grunnlaget.

Det jeg med litt mer alminnelige ord mener er at anmeldelsesprinsippet er det at det prinsipielt kreves en anmeldelse/påtalebegjæring fra en fornærmet for at politiet skal etterforske en sak. Unntaket er saker hvor allmenne hensyn krever påtale, de mer alvorlige sakene. (Hva som er hovedregel og underregel kan være avhengig av en historisk utvikling). Typisk vil nasking i en butikk ikke bli straffeforfulgt hvis ikke fornærmet uttrykkelig ønsker det. Det er en fillesak. En del voldssaker vil heller ikke bli straffeforfulgt, men har noen slått noen andre helt helseløse så har det offentlige interesse av at saken straffeforfølges. Familievoldssaker har typisk vært saker hvor fornærmede trekker anmeldelsen og så henlegger politiet hele saken, og dette har vært en del diskutert. Grensene her er jeg veldig usikker på.

Jeg har vanskelig for å se at påtalebegjæring henger sammen med anklageprinsippet. Anklageprinsippet handler om "det indre liv" i domstolen. Det er et regelsett for hvordan domstolene skal saksbehandle. Påtalebegjæring er noe påtalemyndigheten gjør før domstolen kommer inn i bildet. Det at en påtalebegjæring er en anklage forhindrer ikke at det også kan være en anklage i en inkvisisjonsprosess. Påtalebegjæring er et viktig begrep i strafferetten/straffeprosessretten og det er vel først og fremst dette artikkelen skal beskrive. Slik den artikkelen nå står så er den forvirrende. Skal anklageprinsippet og inkvisisjonsprinsippet inn her så må det vel heller være som henvisninger til historisk utvikling i straffeprosessretten.

Jeg føler meg forholdsvis trygg på at anmeldelsesprinsippet henger sammen med påtalebegjæring. Det kan hende at hele greia bør innarbeides i den artikkelen, det er jeg usikker på. Det kan fort være en historisk utvikling her fra at hovedregelen var privat anmeldelse til mer av offentlig påtale i någjeldende rett. I dag er ikke fornærmede part i en straffesak, sånn var det ikke historisk. For veldig lenge siden mener jeg at også det vi i dag kaller straffesaker var saker mellom private parter. Og da har jeg gjort hele temaet riktig komplisert. Hvis dette er det riktige så fortjener anmeldelsesprinsippet en artikkel som viser den historiske utviklingen. Nå er imidlertid oppslaget lenket til anklageprinsippet som omhandler hva domstolene skal og ikke skal gjøre og det har jeg motforestillinger mot. Jeg har vanskelig for å se at den som søker på anmeldelsesprinsipp bør havne i anklageprinsippet. Anmeldelsesprinsippet og anmeldelsesprinsipp bør vel strengt tatt lenkes til påtalebegjæring, hvis de ikke skal ha et eget oppslag. Skal anmeldelsesprinsippet som eget oppslag ha noen berettigelse så må artikkelen helt omskrives.

At oppslaget anmeldelsesprinsipp kanskje fortjener å overleve betyr ikke at teksten var verneverdig, det var den klart ikke. Du siterer Anmeldelsesprinsippet er et stattsrettslig prinsipp som går ut på at myndighetene ikke trer i aksjon uten at en skadelidt har anmeldt saken. Byttes statsrettslig ut med straffeprosessrettslig så blir den riktig, men er fortsatt ikke godt norsk og rent for snaut. Det hele trenger jo å uttdypes en god del mer en dette og få en helt annen språkdrakt. Stallo (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 08:57 (CET)

OK, jeg fjernet omdirigeringa sånn at artikkelen blir stående som den var mens vi diskuterer. Skal artikkelen bli stående på sikt trenger vi imidlertid en eller flere gode kilder hvor begrepet anmeldelsesprinsipp er definert og behandlet. Mvh. Iselilja (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 11:26 (CET)

Da skal oppslaget være ordnet slik at det gir mening. Denne diskusjonen har gått før viser det seg og det er jo et selvstendig poeng å vise det. Hvorvidt anmeldelsesprinsipp er et prinsipp er egentlig litt uvesentlig, slik jurister bruker prinsipp går det bra. Dette gir nå rom for utvidelse hvis det viser seg å være en historisk utvikling her det er verdt å skrive noe om. Den ivaretar usikkerheten om selve ordet slik at oppslaget som sådan ikke blir meningsløst. Innholdet i hva anmeldelse som prinsipp er skal nå være ivaretatt og kildebelagt. Håper jeg. Det som nå gjenstår er å lenke anmeldelsesprinsipp til artikkelen (dvs avlenke fra anklageprinsipp. Det gjenstår å gjøre noe med artikkelen anmeldelse som i øyeblikket beskjeftiger seg med helt andre ting enn strafferett. Påtalebegjæringartikkelen er nå fiksa (tror jeg). Stallo (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 12:44 (CET)

Jeg er ikke umiddelbart enig i påstanden om at alle straffesaker begynner med en anmeldelse, jeg oppfatter «andre omstendigheter» som noe annet enn anmeldelse. (Se min anførsel på diskusjonsiden om påtalebegjæring. Du har lagt inn Andenæs som kilde. Hva skriver han om anmeldelsesprinsippet ? Bruker han ordet ? Fordi dette er så komplisert tema, synes jeg det er viktig at man holder seg nært til kilder ved behandlingen av stoffet. Siste avsnitt i artikkelen synes jeg virker uleksikalsk og bør strykes. Mvh. Iselilja (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 13:03 (CET)

fikset den grenseoppgangen. Når politiet initierer etterforskning av eget tiltak har det også en tendens til å bli kalt anmeldelse, eller egenanmeldelse. Rent sånn lovspråklig kan det nok være greit å ikke blande inn dette, det kan være litt forvirrende. Rent praktisk så er nok riktig å si at politiet leverer anmeldelse til seg selv, men som sagt kanskje ikke lovteknisk riktig.

selve ordet var vanskelig å spore. Hvor opprinnelsen til anmeldelsesprinsippet er har jeg ikke klart å finne. Jeg holder det for alt overveiende sannsynlig at noen faktisk har brukt dette ordet og gjerne i en lærebok eller på forelesninger, men hvor vet jeg ikke. Det at denne diskusjonen har gått flere ganger og at Hans Cappelen (se henvisningen i artikkelen) umiddelbart går ut fra at ordet har innhold indikerer at jurister forstår det. Jeg har derfor tatt inn denne usikkerheten i selve artikkelen. Om man skal kalle det et prinsipp eller ikke blir litt en språklig smakssak og det er jo slik jurister omtaler prinsipper. Et hensyn her er jo at fjernes oppslaget så er risikoen reell for at det bare gjenoppstår med samme tilhørende diskusjon. Er det nå noen som lurer så finner de i alle fall noen av de gamle diskusjonene. Det er jo også et hensyn å hindre at gamle diskusjoner gjenoppstår og når det først er laget et oppslag på Wikipedia så kan livet til oppslaget bli langt selv om artikkelen fjernes. Jeg har forsøkt å få frem hva dette dreier seg om og etter en runddans i Andenæs er jeg ikke så mye i tvil om hva anmeldelsesprinsippet må være. Slik artikkelen nå står så ligger den an til å få en henvisning fra artikkelen om anmeldelse. En artikkel om anmeldelse av straffesak til politiet må enten tas inn i anmeldelse og det er kanskje bedre med en egen artikkel og en henvisning? Stallo (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 14:26 (CET)

Jeg tror det som gjør meg nervøs for å fjerne oppslaget er at kjært barn kan ha mange navn. Anmeldelse er jo utvilsomt en viktig ting i strafferetten og straffeprosessretten. Det at jeg ikke husker å ha hørt ordet behøver ikke å bety noen ting. Jeg satt jo og stusset veldig over artiklene om anklageprinsippet og Inkvisisjonsprinsippet og tenkte at dette stoffet måtte da høre hjemme under andre oppslag. Litt research avslørte at ordene var i høyeste grad i bruk, at jeg hadde lest læreboka og bestod eksamen uten problem. Egen hukommelse kan være farlig å stole på. Jeg hadde (håper jeg) forstått hva det dreide seg om, men omskrevet til inkvisisjon og anklage og ikke brydd meg så mye med at de ble kalt prinsipper. Prinsipper er da også et særdeles tøyelig begrep. Læreboka var veldig orientert mot å kalle en masse forskjellige ting for prinsipper. Andenæs var en god del mer variert i språkbruken. Jeg har ikke hatt mot til å avvise dette som en juridisk term selv om jeg ikke finner nøyaktig samme ord. Betydningsinnholdet i dag synes klart. Det som kan gjenstå er om noen finne ut noe om en historisk utvikling her, men det er det jo rom for å utvide med. Det å ha et politi å levere en anmeldelse til er jo i historisk sammenheng noe nytt. Jeg har forsøkt å finne dette i Anners: Den europeiske rettens historie og Michalsen: Rett. En internasjonal historie, men foreløpig er det jeg har funnet at artikkelen om kanonisk rett ser nokså meningsløs ut tatt i betraktning at «kanonisk rett var kanskje den mest nyskapende rettsordning i europeisk middelalder» (Michalsen). Stallo (diskusjon) 18. nov 2012 kl. 15:18 (CET)

Har hodt et øye med ordet mens jeg har lett etter andre termer. Har også benyttet meg av bekjentskaper. Jeg fant det som Iselilja henviste til og det knytter an til opportunitetsprinsippet, som neppe skal ha egen artikkel, det hører hjemme i artikkelen om anmeldelse. Fjerner det som står i artikkelen om legalitetsprinsippet om opportunitetsprinsippet, det var en misforståelse og sammenblanding. Fant kilde til hva det heter når politiet leverer anmeldelse til politiet. Dette ligger an til omskriving/utvidelse så snart jeg får tid. Om dette da fortjener eget oppslag eller bør innarbeides i artikkelen om anmeldelse vil vise seg. Stallo (diskusjon) 28. nov 2012 kl. 20:43 (CET)