Det stedlige fabrikktilsynet
Det stedlige fabrikktilsynet var et kommunalt forvaltningsorgan opprettet i 1893, underlagt forskjellige departement mellom 1893 og 1936. Fabrikktilsynets oppgaver var å føre tilsyn med at fabrikkene fulgte gjeldende regler om sikkerhet, helseforhold, arbeidstidsbestemmelser og barnearbeid. De skulle også drive forebyggende opplysningsarbeid. Fabrikktilsynet førte fast årlig tilsyn, men rykket også ut ved bekymringsmeldinger fra skoler eller helsevesen. Da lov om arbeidsvern kom i 1936, ble navnet på tilsynet endret til Arbeidsnemnd. Fabrikktilsynet var et viktig skritt mot å sette helse, miljø og sikkerhet på dagsordenen, og var forløperen til dagens Arbeidstilsynet.
Historie[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Mot slutten av 1800-tallet ble det et sterkt fokus på helse- og arbeidsforhold i industrien. Forholdene var kritikkverdige. Produksjonsapparatene i industrien var beregnet først og fremst for å effektivisere produksjonen, og hensynet til risikoen for arbeiderne som skulle operere dem var ikke godt nok ivaretatt. Lange arbeidsdager og lite fritid økte også risikoen for menneskelig svikt. Mangelen på sikkerhet og helsefokus medførte at mange arbeidere ble utnyttet, eller utsatt for kvestelser, arbeidsuførhet og død. Barnearbeid var også vanlig. I jordbruket hadde det vært vanlig at barn deltok i det daglige arbeidet på gårdene på lik linje med de voksne, og ble regnet som verdifull arbeidskraft. Da skolelovene kom, ble det tatt hensyn til at behovene barnearbeid på gårdene eksisterte, og skoleåret ble utformet slik at disse ble ivaretatt. Den sosiale nøden i byene førte til at mange barn ble brukt til å arbeide i fabrikkene året rundt og ble fratatt muligheten til lovpålagt skolegang.
Lovgivningen[rediger | rediger kilde]
Helsemyndighetene krevde at de politiske myndighetene måtte ta tak i problemene, og dette var en av årsakene til at det kom en rekke nyere lover, og lovendringer. På 1860-tallet kom sunnhetsloven, og Sunnhetskommisjonen ble opprettet. Etter dette var det et visst, men intet fast tilsyn med helsetilstanden hos arbeidere i fabrikkene. Deretter fulgte Arbeiderkomiteen av 1885, som kom med sin innstilling om arbeidervern i 1889, og krevde at noen tok affære. Arbeidervern- og fabrikktilsynslov ble vedtatt i 1892. Denne loven omfattet ikke bare fabrikker, men også bergverk, gruvedrift og andre lignende virksomheter. Statlige fabrikkinspektører skulle være ansvarlig for å føre tilsynet med at bestemmelsene i loven ble overholdt.
Organisering[rediger | rediger kilde]
I tillegg til de statlige fabrikkinspektørene ble et fast tilsyn opprettet i de største kommunene i 1893, som fikk navnet Det stedlige Fabrikktilsynet. Dette bestod av sunnhetskommisjonens formann, eller en lege valgt av kommunestyret, og ett medlem av samme kommisjon i tillegg. Der dette ikke var mulig, kunne kommunestyret velge ut to menn som så måtte rapportere til sunnhetskommisjonens formann. Disse rapporterte til fabrikkinspektøren, og overtilsynet var lagt til departementet. I 1909 ble loven utvidet til å omfatte alle virksomheter som brukte mekanisk drivkraft av en viss størrelse, og håndverksbedrifter med minst fem arbeidere. Alle kommuner med slik virksomhet måtte nå ha et tilsyn. Nytt var også at de skulle føre halvårlige uanmeldte tilsyn og at en av medlemmene skulle være en kvinne. Tilsynet for bergverksdrift fikk nå en annen organisering. Industrielt hjemmearbeid ble først underlagt tilsyn etter utvidelse av loven i 1918. Til dette ble det opprettet et eget hjemmearbeidsråd. Det var helserådet som førte tilsynet, men med bistand fra fabrikkinspektørene. I 1936 kom arbeidervernlovene, og organiseringen ble beholdt, men fikk nye navn og flere oppgaver. Statens fabrikktilsynsinspektør ble til statens arbeidstilsyn og fabrikktilsynet ble det stedlige arbeidstilsyn. Loven opprettet dessuten arbeidsnemnder i alle kommunene. Lover som siden ble avgjørende for det nye tilsynet var Ferieloven av 1947 og Arbeidervernloven av 1956. Denne ble avløst av Arbeidsmiljøloven av 1977. I starten lå fabrikktilsynet under Indredepartementet, fra 1902 departementet for utenrikske saker, handel, sjøfart og industri, og under Sosialdepartementet fra 1913.
Oppgaver[rediger | rediger kilde]
I hovedsak skulle tilsynet drive forebyggende arbeid og kontrollere sikkerhetsforholdene i fabrikkene på fast basis. Alle anlegg som loven omfatten pliktet å la tilsynet utføre sine kontroller uhindret. Som regel var det et fast årlig tilsyn, men tilsynet kunne også rykke ut ved meldinger om ureglementære eller uholdbare forhold. En viktig oppgave for det nye organet var å forhindre skader på liv og helse ved uforsiktig omgang med maskiner eller kjemikalier. Især skulle det stedlige fabrikktilsynet føre tilsyn med arbeidstidsbestemmelsene og arbeidstid for barn og unge i skolepliktig alder.
Barnearbeid[rediger | rediger kilde]
I 1909 kom det inn en bestemmelse i fabrikktilsynsloven om at samlet skole- og arbeidstid for barn mellom 12 og 14 år ikke skulle overstige sju timer daglig. Bestemmelsen ble respektert, og barn i den aldersgruppen ble ikke lenger i så stor grad benyttet som arbeidskraft. Dessuten var skoletiden for barn i den alderen gjerne fem-seks timer, spesielt i byene. Bedriftseierne så seg derfor ikke lenger tjent med å sysselsette barn i skolepliktig alder. I enkelte byer og spesielt på landsbygden var det vanlig med skole annenhver dag, og da stilte saken seg annerledes. I 1915 kom «Lov om arbeidsbeskyttelse i industrielle virksomheter». Lovens § 34 omhandler spesielt barnearbeid. Den legger vekt på at barn skal beskyttes mot overanstrengelse og andre farer i inntektsgivende arbeid. Selv om arbeidet kunne være lett å utføre, var det gjerne ensformig og kjedelig, og lokalene var ofte ikke egnet som arbeidsplass for barn.
Arkivmaterialet[rediger | rediger kilde]
Arkivmateriale etter de stedlige fabrikktilsynene finnes mange steder helt tilbake til 1893, og i alle fall fra 1909, da lovene ble utvidet. Alle virksomheter ble pålagt å levere melding til tilsynet på stedet om drift og arbeidsstokk, og det var meldeplikt ved arbeidsulykker med opplysninger om årsak og omstendighet. Fra 1909 er meldingene mer skjematiske og inneholder faste opplysninger om flere forhold. Tilsynet samlet inn informasjon om blant annet skader, antall arbeidere, aldersfordeling, kjønnsfordeling etc. og meldte inn opplysningene til staten. Der ble det utarbeidet statistikker og utgitt årsberetninger. Fra 1893 kan man finne årlige lister også over barn og ungdom som arbeidet i bedriftene, hvor de bodde, foreldre, skolegang og annet. Årsberetningene forteller mye om samfunnet. Vi kan utfra materialet lese hvilke fabrikker som den gang fantes, hvor mange som arbeidet der, kjønns- og alderssammensetning, hvilken type maskiner der fantes og antall uhell og ulykker. De stedlige fabrikktilsynene var pålagt å levere meldinger og innberetninger til sentralt hold. Opplysninger kan derfor også finnes i andre offentlige arkiver enn de kommunale. Fra 1910 skulle tegninger og beskrivelser over anlegg finnes i fabrikkinspektørens arkiv. Her finnes også årsberetninger. Fabrikkinspektøren på sin side skulle føre journal, kopibok, protokoll over anlegg, lister over ulykker og dagok etc.
Se også[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Liv Mykland og Kjell-Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap, kommunene. Universitetsforlaget AS 1987