Det blåser fra Dauingfjell

Det blåser fra Dauingfjell
Det blåser fra Dauingfjell i midten. Foto: Hans Rasmus Glomsrud
Forfatter(e)		Trygve Gulbranssen
Sjanger		Historisk roman
Utgitt		1934
Forlag		Aschehoug

Det blåser fra Dauingfjell er den andre boken i Bjørndaltrilogien av Trygve Gulbranssen. Boken kom ut på Aschehoug forlag i 1934.

Handling

Det blåser fra Dauingfjell fortsetter der Og bakom synger skogene avsluttes.

Det er klart for bryllupsfest og giftermål mellom Adelheid og unge Dag. Gjennom giftermålet blir Gammel-Dag kjent med Adelsheids moster (tante på morssiden), frøken Eleonore Ramer.

Ettersom årene går mister papirpengene sin verdi, og flere kommer til Gammel-Dag for å løse inn gårdene sine med en verdiløs seddelbunke. Gammel-Dag tenner en gang krittpipen sin med en hel gård.

Også skogsdriften blir skadelidene under inflasjonen, men Gammel-Dag løser dette med å kreve å få sølvpenger fra Hamburg som betaling for tømmeret, selv om dette betyr at han får noe mindre betalt.

Det blir 1811 og Gammel-Dag regner med at pantet i Borgland snart kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har endelig begynt å vise seg utendørs og begynner også med rideturer. Da drengen på Bjørndal, Syver Bakpå, drar til Borgland for å se til redskapen, blir han møtt av Elisabeth. Hun svinger ridepisken mot ham, men han tar den i neven og knekker den. Syver kan fortelle henne at de har ventet for lenge med å løse inn pantet, ettersom danskekongen nå har bestemt at det skal regnes etter takst.

Gammel-Dag vokser enda mer i respekt i alle samfunnslag, etter at dette hender. Ute i bredbygda sitter lensmann Tuv og drikker og spiller kort med bøndene, som skremmes til det, blant annet av hunden hans som ligger under bordet og ligner mest et uhyre.

I 1812 slår kornhøsten feil og sulten begynner å spre seg utover vinteren. Og når trengende folk kommer til Gammel-Dag deler han ut av sitt eget korn, så lenge det varer. Da også dette kornet tar slutt, bruker Gammel-Dag av sølvet fra tømmerdriften, som han setter i en skute som bringer korn fra kontinentet.

Gjennom medgang og motgang utvikler Gammel-Dags karakter seg og han får større hjertelag. Arven fra forfedrene gir ham styrke til å møte vanskeligheter utenfra. Men kimen til hans svakhet ligger også her.

Våren 1814 blir et hardt slag for alle på gården, da Adelheids to gutter dør. Adellheid er knust, Gammel-Dag eldes plutselig og unge Dag drar oftere på skogen. Mens han går i skogen denne våren ser han en merkelig fjellformasjon, som ifølge faren skulle være nordgrensen for det som hørte Bjørndal til. Fjellet kalles av de fleste «Oksenuten», men for de som har sett snøen legge seg i kleivene, kjennes fjellet ved navnet «Dauingfjell», fordi i snøen tegner «dødens ansikt».

Da unge Dag ser dette kommer han på en gammel regle fra Ane Hammarbø, som faren en gang fortalte ham om. Reglen advarte mot å prøve å bestige Dauingfjell, for ingen kom fra dét med livet i behold. Unge Dag husker ikke med en gang de siste linjene, som advarer mot å bestige fjellet, og går mot kraftig vær og vind, men greier med store anstrengelser å bestige fjellet. Da han kommer opp på fjellet får han en åpenbaring av Guds storhet og hvor lite mennesket er. Han skjønner at han har gått etter døden opp fjellet, og da han ser hjemtraktene der nede, innser han at han ønsker å leve. Han husker så de siste linjene i Anes reggle om at den som bestiger Dauingfjell ikke kommer levende i fra det, og han innser at han kanskje ikke vil kunne greie å komme seg ned levende.

Ute i hogstfeltet jobber Martin Hogger, en av skogskarene, da unge Dag sin hund kommer hvinende og vil ha med seg Martin. Martin finner så unge Dag hardt medtatt, men i såvidt i live. Han frakter unge Dag til en lite koie og gir beskjed til Bjørndal. Da Gammel-Dag får høre om dette drar han straks avgårde dit unge Dag ligger. Adelheid, som har vokst opp i byen og som aldri har vært noe lengre inn i skogen, begir seg også ut i skogen med en hund som veiviser.

I koia pleier Adelheid unge Dag tilbake til livet. Unge Dag går likevel ikke fra det uten men. Han snakker merkelig fra tid til annen om hvordan livet er døden, og de to kommer enda lenger bort fra hverandre enn tidligere.

Prest Ramer sitter våren 1815 på prestegården ute i bredbygda og funderer over det dårlige gårdstellet sitt og et truende besøk fra biskopen hadde avlagt ham, etter at han kom til å snakke åpent om det ukristelige livet lensmann Tuv hadde ført, i begravelsen til denne. Mens presten sitter slik og tenker, kommer Gammel-Dag på besøk. Han blir klar over prestens situasjon og sier seg villig til å hjelpe ham både med gården og biskopen. Bakgrunnen for besøket er at Gammel-Dag er kommet for å melde dåpen for to nye tvillingbarn Adelheid har båret fram.

Etter besøket begynner Gammel-Dag å tenke på noe presten nevnte. Han sa at han ikke kunne ta i mot hjelp fra Gammel-Dag om det hjelpen var ment som avlat for å kjøpe seg Guds nåde. Det var ikke med denne hensikt Gammel-Dag hadde kommet, men han får likevel en dyp tvil i seg.

Adelheid bekymrer seg og sørger over forholdet til Dag og søker til Gammel-Dag, og de to blir ofte sittende i samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag får en slags trøst i dette og setter Adelheid inn i gårdsregnskapet. Mens dette pågår får hun greie på at bakgrunnen for Gammel-Dag sin nedstemthet kommer av avlatsordene presten hadde nevnt.

Kilder

• Gulbranssen, Trygve Det blåser fra Dauingfjell.
• Tore Hoel, Ragna Gulbranssen Manns Plikt/Veslas egen beretning.
• Handlingsreferat av Tore Hoel.