Den triangulære teorien om kjærlighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den triangulære teorien om kjærlighet ble utviklet av psykologen Robert Sternberg. Innenfor en kontekst om mellommenneskelige relasjoner vil «de tre komponentene i kjærlighet, ifølge den triangulære teorien om kjærlighet, bestå av en intimitetskomponent, en lidenskapelig komponent og en avgjørelse om forpliktelseskomponent».[1]

  1. Intimitet – som handler om tilknytning, nærhet, tilhørighet og relasjonelle bånd.
  2. Lidenskap – som handler om begjær for både bekreftelse og seksuell tiltrekning.
  3. Forpliktelse – som på kort sikt handler om avgjørelsen om å forbli sammen med en annen og på lang sikt om å legge planer sammen.

«Mengden av kjærlighet man opplever avhenger av den absolutte styrken til disse tre komponentene og typen kjærlighet man opplever av styrkeforholdet til komponentene i forhold til hverandre».[2] Forskjellige stadier og typer av kjærlighet kan forklares med forskjellige kombinasjoner av disse tre komponentene. For eksempel vil den relative vektleggingen av hver komponent endres over tid, ettersom et voksent kjærlighetsforhold utvikler seg. Et forhold basert på en enkelt komponent har mindre sannsynlighet for å overleve enn et forhold basert på to eller tre komponenter.

Tidlige teorier om kjærlighet[rediger | rediger kilde]

En av de første teoriene om kjærlighet ble utviklet av Sigmund Freud. Ettersom Freud hyppig tilskrev den menneskelige natur ubevisste drifter var Freuds teori om kjærlighet konsentrert om behovet for et «ego-ideal».[3] Hans definisjon på et ego-ideal var: det bildet av en person man ønsker å bli og som tar mønster av de man har stor respekt for.

En annen teori ble introdusert av Maslow. Maslows behovshierarki plasserte selvaktualisering øverst. Han fastslo at de som hadde oppnådd selvaktualisering var i stand til å håndtere kjærlighet.[4]

En annen teori, som handler om å være forelsket, ble utviklet av Reik. Å være forelsket ble sagt å være oppnåelig for de som kunne oppleve kjærlighet for andre mennesker i seg selv, og ikke bare for å løse ens egne problemer.[4]

Da teoriene om kjærlighet beveget seg fra å være klinisk basert til å bli sosialt og personlighetsmessig basert, skiftet fokuset over til ulike typer av kjærlighet, i motsetning til hvorvidt man vil være i stand til å oppleve kjærlighet.

Utvikling av Sternbergs triangulære teori om kjærlighet[rediger | rediger kilde]

Sternbergs triangulære teori om kjærlighet ble utviklet etter identifiseringen av lidenskapelig og vennskapelig kjærlighet. Lidenskapelig og vennskapelig kjærlighet utgjør forskjellige former for kjærlighet, men henger sammen i relasjoner.

Lidenskapelig kjærlighet handler om å ha sterke følelser og begjær for en spesifikk person. Denne formen for kjærlighet er full av spenning og kan være pirrende. Lidenskapelig kjærlighet er viktig i oppstarten av et forhold og varer som regel i omtrent ett år. Det finnes en kjemisk komponent for lidenskapelig kjærlighet. De som opplever lidenskapelig kjærlighet vil også opplevelse av økning av nevrotransmittere. Spesielt er tilstedeværelsen av fenyletylamin framtredende.[5]

Vennskapelig kjærlighet etterfølger lidenskapelig kjærlighet. Vennskapelig kjærlighet er også kjent som affektiv kjærlighet. Når et parforhold når dette nivået av kjærlighet føler paret gjensidig forståelse og omsorg for hverandre. Denne kjærligheten er viktig for overlevelsen til et parforhold.[5]

Sternberg konstruerte basert på dette sitt triangel. Triangelets komponenter er intimitet, lidenskap og forpliktelse.

Intim kjærlighet er hjørnet av triangelet som handler om de nære bånd i kjærlighetsrelasjoner. Intim kjærlighet som oppstår mellom to mennesker betyr at de hver for seg føler at de holder av hverandre. De ønsker å gjøre hverandre lykkelige, dele med hverandre, kommunisere med hverandre og hjelpe til hvis den andre har behov for det. Et par med intim kjærlighet verdsetter hverandre høyt.[5] Intim kjærlighet har blitt kalt for «varm» kjærlighet, på grunn av måten den bringer to mennesker tett sammen. Sternbergs prediksjon av denne type kjærlighet var at den ville avta når forholdet ble mindre oppslukende og dermed ville øke forutsigbarheten.[6]

Lidenskapelig kjærlighet baserer seg på begjær. Parforhold som inneholder lidenskapelig kjærlighet gjør at partnerne føler seg fysisk tiltrukket av hverandre. Seksuelt begjær er typisk en komponent i lidenskapelig kjærlighet. Lidenskapelig kjærlighet begrenser seg imidlertid ikke til seksuell tiltrekning. Lidenskapelig kjærlighet er en måte for par å uttrykke følelser av omsorgsfullhet, dominans, underkastelse, selvaktualisering og så videre på.[5] Lidenskapelig kjærlighet anses som den «heteste» komponenten i kjærlighet, på grunn av den sterke tilstedeværelsen av aktivering mellom to mennesker. Sternberg trodde at lidenskapelig kjærlighet ville avta ettersom det positive begjæret i forholdet overtas av motsatte krefter. Denne ideen stammer fra Solomons teori om motsatte krefter.[6]

Forpliktelse, eller forpliktelseskjærlighet, handler om par som har forpliktet seg til å være sammen over lang tid. Noe som kan ses ved en forpliktelse, kan imidlertid være at man kan være forpliktet overfor noen uten å føle kjærlighet for ham eller henne og at man kan føle kjærlighet for noen uten å forplikte seg overfor ham eller henne.[5] Forpliktelse antas å være en form for «kald» kjærlighet, siden den ikke krever verken intimitet eller lidenskap. Sternberg trodde at forpliktet kjærlighet økte i intensitet ettersom parforholdet utviklet seg.[6]

Sternberg antok at kjærlighet utviklet seg og vokste fram på forutsigbare måter. Han mente at alle par i kjærlighet ville oppleve intimitet, lidenskapelighet og forpliktende kjærlighet etter et ensartet mønster.[6]

Det er viktig å bemerke at selv om disse formene for kjærlighet kan inneholde kvaliteter som finnes i ikke-kjærlighetsforhold, vil de være spesifikke i kjærlighetsforhold. En beskrivelse av ikke-kjærlighetsforhold listes opp nedenfor, sammen med former for kjærlighet. Disse formene for kjærlighet er kombinasjoner av ett, to eller tre av hjørnene i Sternbergs kjærlighetstriangel.

Former for kjærlighet[rediger | rediger kilde]

Kombinasjoner av intimitet, lidenskap og forpliktelse
  Intimitet Lidenskap Forpliktelse
Ikke-kjærlighet      
Positiv innstilling/Vennskap
x
   
Betatt kjærlighet  
x
 
Tom kjærlighet    
x
Romantisk kjærlighet
x
x
 
Vennskapelig kjærlighet
x
 
x
Poengløs kjærlighet  
x
x
Fullendt kjærlighet
x
x
x
Triangular Theory of Love.svg

De tre komponentene, metaforisk kategorisert som hjørnene av et triangel, vekselvirker med hverandre og med handlingene de skaper slik at de danner sju forskjellige former for kjærlighetsopplevelser (ikke-kjærlighet blir ikke medregnet). Triangelets størrelse fungerer som en representasjon for «mengden» av kjærlighet, slik at dess større triangelet er dess større vil kjærligheten være. Formen til triangelet fungerer som en representasjon av «formen» for kjærlighet, som kan variere i løpet av et forhold:

  • Ikke-kjærlighet «handler rett og slett om fraværet av alle tre komponenter av kjærlighet. Ikke-kjærlighet karakteriserer den største delen av ens mellommenneskelige relasjoner, som simpelthen vil være uformell samhandling».[7]
  • Positiv innstilling/vennskap «brukes her som noe ikke-trivielt. I stedet, refererer det til et utvalg følelser en opplever i relasjoner som fullt ut kan karakteriseres som vennskap. Man føler seg nær, tilknyttet og har varme følelser overfor hverandre, uten følelser av lidenskap eller langtidsforpliktelse».[7]
  • Betatt kjærlighet er kjærlighet med «forelskelse som har opprinnelse i en lidenskapelig aktivering i fravær av intimitet og avgjørelse om forpliktelse… slik som Tennovs begjær».[8] Romantiske parforhold starter ofte med en betatt kjærlighet og utvikles til romantisk kjærlighet ettersom intimitet utvikler seg over tid. Uten utvikling av intimitet eller forpliktelse vil betatt kjærlighet kunne forsvinne plutselig.
  • Tom kjærlighet karakteriseres av forpliktelse uten intimitet eller lidenskap. En sterk kjærlighet kan forvitre til tom kjærlighet. I et arrangert ekteskap vil ektefellenes forhold kunne begynne med tom kjærlighet og utvikle seg til en annen form for kjærlighet, noe som kan «indikere at tom kjærlighet ikke nødvendigvis må være et avslutningsstadium i et langtidsforhold… [men] kan være begynnelsen i stedet for slutten».[8]
  • Romantisk kjærlighet «utvikler seg fra en kombinasjon av intimitets- og lidenskapskomponenten i kjærlighet… personer i romantisk kjærlighet tiltrekkes ikke bare fysisk av hverandre, men er også forbundet med hverandre emosjonelt».[8] Romantisk kjærlighet innebærer altså at man er forbundet med hverandre både intimt og lidenskapelig, men uten å forplikte seg.
  • Vennskapelig kjærlighet er en intim, ikke-lidenskapelig form for kjærlighet, som er sterkere enn vennskap på grunn av komponenten med langtidsforpliktelse. «Denne formen for kjærlighet kan observeres i langtidsekteskap hvor lidenskapen ikke lenger er tilstede»,[9] men hvor dyp tilhørighet og forpliktelse består. Kjærligheten som deles mellom familiemedlemmer er ideelt sett en form for vennskapelig kjærlighet, slik som i kjærligheten mellom nære venner som har et platonsk men sterkt vennskap.
  • Poengløs kjærlighet kan eksemplifiseres som en virvelvind av frierier og ekteskap. Denne formen for kjærlighet vil være «poengløs i og med at forpliktelsen gjøres på basis av lidenskap uten en stabiliserende påvirkning av intim involvering».[8]
  • Fullendt kjærlighet er den fullstendige formen for kjærlighet, som representerer det ideelle forhold mennesker strever mot. Av de sju formene for kjærlighet, er fullendt kjærlighet teoretisert som den formen for kjærlighet som innebærer «det perfekte parforhold». Ifølge Sternberg vil disse parforholdene fortsette å ha utmerket sex femten år eller mer framover i forholdet. De kan ikke forestille seg å være lykkeligere på lang sikt med noen andre. De overvinner sine få utfordringer smidig. Begge gleder seg over forholdet til den andre.[10] Imidlertid advarer Sternberg at det å opprettholde den fullendte kjærligheten kan være enda vanskeligere enn å oppnå den. Han understreker viktigheten av å sette komponentene av kjærlighet ut i livet. «Uten å uttrykke kjærligheten», advarer han, «vil selv den største kjærlighet kunne dø».[11] Dermed vil fullendt kjærlighet vanskelig kunne bli permanent. Hvis lidenskap avtar over tid, kan den fullendte kjærligheten utvikle seg til en vennskapelig kjærlighet.

Blandet støtte for den triangulære teorien om kjærlighet[rediger | rediger kilde]

I en studie utført av Michele Acker og Mark Davis i 1992, ble validiteten til Sternbergs triangulære teori om kjærlighet testet. Ved å studere en populasjon som ble utvidet utover fra kun å fokusere på et typisk utvalg av 18 til 20 år gamle høyskolestudenter, var Acker og Davis i stand til å studere mer presist kjærlighetens stadier hos mennesker. Noe av kritikken av Sternbergs triangulære teori om kjærlighet går ut på at, selv om Sternberg predikerer stadiene av en persons kjærlighet for en annen, spesifiserer han ikke tidspunktet i et kjærlighetsforhold stadiene vil forekomme. Sternberg spesifiserer ikke hvorvidt de forskjellige delene av kjærlighet er avhengig av varigheten til et forhold eller hvilket spesifikt stadie et forhold har oppnådd. Acker og Davis poengterer at stadiet og varigheten i forhold potensielt kan være viktig for kjærlighetskomponentene og utforskningen av dem.[6]

Acker og Davis finner at det ikke eksisterer noe eksakt svar på disse spørsmål, fordi ikke bare ett enkelt parforhold, men begge parter i parforholdet kan oppleve kjærligheten på forskjellige måter. Det er tre oppfatninger i den triangulære teorien om kjærlighet eller «ett mulig triangel av flere mulige triangler». Flere triangler kan sameksistere fordi individer kan oppleve hver komponent av kjærlighet (eller hjørner av triangelet) mer intenst enn en annen. Disse separate trianglene vil, ifølge Acker og Davis og flere, kunne være «virkelige» triangler, «ideelle» triangler og «oppfattete» triangler.[6]

Disse «virkelige» trianglene skal gi en indikasjon på hvordan hver person ser på utviklingen og dybden i hans eller hennes forhold. De «ideelle» trianglene skal indikere hvordan hver persons ideal for kvaliteter ved hans eller hennes parforhold er. De «oppfattete» trianglene indikerer idealer for hvordan man mener ens partner bør se parforholdet. Hvis noen av disse tre separate trianglene ikke er identiske med ens partners triangler vil misnøye sannsynligvis kunne øke.[6]

Sternbergs triangulære teori om kjærlighet ser ikke ut til å kunne være så enkel som han opprinnelig lanserte den. Sternberg målte teorien på par som hadde omtrent den samme alderen (gjennomsnittsalder var 28 år) og parforhold hvor forholdet hadde vart omtrent like lenge (4 til 5 års tid). Utvalgsstørrelsen hans var begrenset når det gjaldt variasjon av karakteristikker. Acker og Davis understreket at denne innvendingen er ett av tre hovedproblemer med Sternbergs teori. Romantisk kjærlighet kan være forskjellige i høyskolestudenters parforhold og parforhold hvor partnerne ikke er høyskolestudenter. Acker og David studerte et utvalg som var eldre enn Sternbergs utvalg med høyskolestudenter.[6]

De to andre mest åpenbare problemene med Sternbergs teori om kjærlighet er som følger. Det første handler om et spørsmål om det finnes en separat natur til komponentene av kjærlighet. Det andre handler om målene som tidligere har blitt benyttet for å vurdere de tre komponentene av kjærlighet er valide.[6]

Disse problemene med Sternbergs teori studeres fortsatt i dag. Sternberg laget en modell som har blitt benyttet, stilt spørsmål ved, utforsket og akseptert over mange år og fortsatt vil bli det i flere år framover.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sternberg, Robert J. (2007). «Triangulating Love». The Altruism Reader: Selections from Writings on Love, Religion, and Science. West Conshohocken, PA: Templeton Foundation. s. 332. ISBN 9781599471273. 
  2. ^ Sternberg, Robert J. (2004). «A Triangular Theory of Love». I Reis, H. T.; Rusbult, C. E. Close Relationships. New York: Psychology Press. s. 258. ISBN 0863775950. 
  3. ^ 3.0.CO;2-4
  4. ^ a b Sternberg, Robert J. (1997). «Construct validation of a triangular love scale». European Journal of Social Psychology. 27 (3): 313–335. doi:10.1002/(SICI)1099-0992(199705)27:3<313::AID-EJSP824>3.0.CO;2-4. 
  5. ^ a b c d e Levy, P. E. (2013). Industrial Organizational Psychology (4th utg.). New York: Worth. s. 316–317. ISBN 9781429242295. 
  6. ^ a b c d e f g h i Acker, M.; Davis, M. (1992). «Intimacy, passion, and commitment in adult romantic relationships: a test of the triangular theory of love». Journal of Social and Personal Relationships. 9 (1): 21–50. doi:10.1177/0265407592091002. 
  7. ^ a b Sternberg, in Close Relationships p. 266
  8. ^ a b c d Sternberg, in Close Relationships p. 268
  9. ^ Ashford, J. B.; m.fl. (2009). Human Behavior in the Social Environment. Gardners Books. s. 498. ISBN 9780495604662. 
  10. ^ "Cupid's Arrow - the Course of Love through Time" by Robert Sternberg. Publisher: Cambridge University Press (1998) ISBN 0-521-47893-6
  11. ^ Robert J. Sternberg, "Liking versus Loving" Psychological Bulletin (1987) p. 341