Den synergistiske strid

Den synergistiske strid (gresk: synergetikos = «medvirkende») er en av de internt lutherske teologiske stridigheter i den umiddelbart etterreformatoriske tid i Tyskland. Den stod i 1556–1560/61 mellom de såkalte gnesiolutheranere og filippistene. I pakt mot den eldre Philipp Melanchthon stod Johann Pfeffinger og Victorin Strigel for den oppfatning at den menneskelige vilje medvirket ved omvendelsen. Gnesiolutheranerne, anført av Matthias Flacius, stod fast på det motsatte syn, og påberopte seg Luthers skrift De servo arbitrio og sa at naturlige menneske hva gjelder frelsen ikke er i besittelse av noen fri vilje, og er som «Klotz und Stein» (truncus et lapis, «stokk og stein»), slik at den helt og holdent er henvist til Guds nåde.

Artikel II i Konkordieformelen forkastet filippistenes oppfatning, og understreket at det naturlige menneske ikke evner å vende seg hen imot nåden. Den mosta imisdlertid også de meste radikale deler av Flacius' argument, nemlig at arvesynden er i menneskets selve natur eller vesen. Artikkelen betraktet mennesket som i stand til å foreta en egen viljesbeslutning, men da i kraft av nåden.

Som synergistisk teologi blir også generelt betegnet den oppfatning at Gud og menneske samvirker ved menneskets frelse, og ikke er alene Guds nådes verk.

Litteratur

• Stefan Michel: Der Synergistische Streit. Theologische und religionspolitische Positionen über den freien Willen des Menschen. I: Irene Dingel, Günther Wartenberg (utg.): Politik und Bekenntnis. Die Reaktionen auf das Interim von 1548. Ev. Verlagsanstalt, Leipzig 2006. s. 249–278.