Den magnetiske nordpol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den magnetiske nordpolens bevegelser nord i Canada.

Jordens magnetiske nordpol er det punktet pila på et kompass peker mot.

Det er det punktet på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Dette i motsetning til den geografiske nordpol som defineres som det punkt der jordens omdreiningsakse skjærer jordoverflaten. Innen fysikken definerer man den enden på en magnet som dreier seg mot nord, som magnetens nordpol. Dermed er jordas magnetiske nordpol innen fysikken, en magnetisk sydpol, mens den magnetiske sydpol egentlig er en nordpol.

Den magnetiske nordpol ligger ikke i en fast posisjon, men flytter seg langsomt. På 1990-tallet lå den magnetiske nordpolen på Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada, og har senere beveget seg utover Nordishavet.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Den første ekspedisjonen som fant den magnetiske nordpol var ledet av James Clark Ross, som fant den ved Cape Adelaide på Boothia Peninsula den 1. juni 1831.

Under Roald Amundsens ferd gjennom nordvestpassasjen med «Gjøa» reiste Amundsen og Peder Ristvedt i 1904 ut med hundespann for å bestemme posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Dermed ble de de første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.[1]

I en episode av det engelske TV-programmet Top Gear i 2007, kjørte programlederen en ombygd Toyota Hilux over isen til den posisjonen de beskrev som "nordpolen".[2] Dette var i virkeligheten den posisjonen der den magnetiske nordpol befant seg i 1996.

Magnetisk nord- og sydpol bytter plass[rediger | rediger kilde]

Den magnetiske nordpol og sydpol har byttet plass mange ganger, det har som regel gått 200 000–300 000 år mellom hver gang. Men nå er det omkring 786 000 år siden polene byttet plass forrige gang. Selv om det nå er gått så lang tid og at magnetfeltet de siste 160 år har blitt svakere, noe som kan tyde på en snarlig polvending, mener forskerne at det går minst 500 år før det skjer.

Forskernes data viser at jordas magnetfelt svekkes i tiden opp mot et polskifte, men en datasimulering viser at magnetfeltet aldri forsvinner helt. Svekkelse i magnetfeltet gjør jorda mer utsatt for stråling fra rommet.[3]

Hvordan dannes magnetfeltet[rediger | rediger kilde]

Jordas magnetfelt blir trolig dannet rundt den ytre kjernen, som består av smeltet jern. På grunn av små avvik i temperaturen i smeltemassen oppstår det såkalte konveksjonsstrømmer, som sammen med jordas rotasjon holder det smeltede jernet i konstant bevegelse.

Bevegelsen skaper en elektrisk strøm som induserer et magnetfelt som igjen setter mer av jernet i bevegelse – en prosess kjent som geo-dynamoen.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]