Den fromme fru Signe

«Den fromme fru Signe», med tittelen Herr Espen og fru Signe er skrevet som en pastisj over den danske middelalderballaden «Moderen under Mulde» av den danske dikteren Knud Lyne Rahbek (1760 – 1830). Teksten ble første gang publisert i månedsskriftet Minerva for mars 1788 og seks år senere kom den i Rahbeks Poetiske Forsøg. Det viste seg at visa egnet seg godt for skillingstrykk og Matthias Seest var den første til å få den ut på gaten. Både i Norge og Sverige er den blitt oppfattet som en folkevise og både Moltke Moe og andre folkevisesamlere har notert varianter i sine oppskriftsbøker. Folkemusikksamlere som L.M. Lindeman og Ole Mørk Sandvik har dokumentert flere melodier til teksten.

«Moderen under mulde» er i TSB-katalogen typologisert som A 68

Teksten

1. Den fromme fru Signe på sotteseng lå
   Herr Espen han sørget for henne så såre.
   Å kjære min husbond og gråt ikke så
   meg smerter langt mer enn min død dine tåre
   gid snart i en lykkelig vennevivs favn
   du glemmer din sorg og forvenner ditt savn.
2. Nei Signe nei før enn jeg krenker mitt bånd
   den evige meg i min dødsstund forglemmer,
   hun hysjede på ham med vinkende hånd
   og avbrøt ham kjærlig med døende stemme.
   Å gjerne min mann må du krenke meg så
   når hun har deg kjær og kan elske de små.
3. Fru Signe hun døde ble jordet og glemt
   Herr Espen han ektede Gullborg den rike.
   Berømt for sin snillhet og skjønnhet og skjemt
   i dans og i harpelek fant hun ei like.
   Hun svermede stedse i gammen og sus
   og aktet kun lite på barn og på hus.
4. De hunder de tutet ved midnatten inn
   og svovelblå brente vokslysende lue
   de tutet igjen og da utsluktes det brått
   herr Espen og Gullborg begynner å grue.
   Ved tredje gangs tuten de dører sprang opp
   og suste som vinden i ekenes topp.
5. Ved sotkoldt et ildsted Helena nu satt
   på skjødet hun hadde en gråtende broder,
   hun kjælede for ham og sukket og bad,
   og ønsket seg titt hos sin hvilende moder.
   Med ett hun forferdet i måneskinn så
   en lik kledet skikkelse for seg å stå.
6. Helena min datter hvi sitter du her
   hvordan står det til med småsøsknene dine
   Og kall meg ei datter I hvor I enn er
   og la meg i fred, sagde engstelig Helena.
   Min moder som eplet var hvit og var rød
   men I er jo gulblek og ligner en død.
7. I graven der falmes det rødeste kinn
   i graven jeg bor og i graven jeg kommer,
   jeg hørte Jers sorg i mitt hvilested inn
   da rørte min klage den evige dommer.
   Jeg reiste de mødige lemmer i hast
   så murene revnet og marmoren brast.
8. Ømt favnede Signe nu datter og dreng
   det var som en sydvestens kjølnende ånde
   da treder hun vred for sin ektemanns seng
   O Espen og Gullborg, se børnene vånde,
   og hadde du båret og født dem som jeg
   du glemte dem ikke for dans og for lek.
9. Da galede hanen og Signe forsvant
   som morgenens tåke for solen forsvinner
   fra Gullborg de brennende tårer ned randt
   på Espens av ruelse blussende kinner.
   I Skjollungers land var fra selsamme stund
   ei edlere kone og moder enn hun.

Kilder

• Ruth Andersen, Den rapmundede muse: Ti års danmarkshistorie i skillingsviser fra Matthias Seest bogtrykkeri, Odense 1995, s. 372ff.
• M.B. Landstad, Norske Folkeviser, 1853, s. 550
• Svend Grundtvig, Danmarks gamle Folkeviser II, 1854 – 56, s.470, fotnote
• Kilder til teksten: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Per Johan Skjærstad, Gyldendal 1982